Elefanter og skorpioner.

Vi har vært på safari. I nasjonalparken BoubaNdjida, ca. 6 timers biltur nordøst for Ngaoundere. Nasjonalparken ligger ved Mayo Lidi, grenseelven mot Tchad. Det er en stor og vakker nasjonalpark på ca. 220 000 mål. Her finnes mange av Kameruns ville dyr i sine naturlige omgivelser.

Den første overraskelsen for oss var at det var så varmt der. Vi kom fram til leiren der vi skulle bo i to-tiden, når dagen er på det aller varmeste. Det var stekende varmt, ikke bare i solen, men også i skyggen og inne i hyttene der vi skulle bo. Leiren ligger vakkert til ved bredden av elven. Nå mot slutten av tørketiden er elven nesten tørket ut. Det første vi så på sandbankene på den andre siden av elven var tre store krokodiller som lå og solte seg. Den en var en skikkelig storing. Den lå med åpent gap som om den også strevde med varmen.

Leiren er et vakkert sted, men runde hytter i afrikansk stil rundt en større hytte med bar og restaurant. En franskmann som heter Paul er oppsynsmann for parken. Han er gift med en kamerunsk kvinne som er ansvarlig for restaurant og overnatting. Etter en deilig fransk lunsj og en hvil i varmen, var vi klar for første rundtur i parken. Man kjører rundt på enkle stier eller skogsveier.  Meget krevende til tider, selv for en Land Cruiser med firehjulsdrift og krabbegir. Det er 720 km stier i parken, men verken mobil- eller internettdekning. Skulle man bli sittende fast eller få trøbbel med bilen, er det ikke så mange andre å stole på. En annen norsk familie, Olaug og Rune og deres tre barn, en amerikansk misjonær og fransklæreren deres var også i parken samtidig med oss. De hadde punktert på vei oppover, og det viste seg at slangen i dekket var helt ødelagt. Det var ikke tilrådelig å kjøre ut i parken uten reservehjul. Etter hvert viste det seg at leiren hadde en slange med riktig dimensjoner som de fikk kjøpe.

Vi har sett utrolig mange vakre og forskjellige dyr. Det er mange forskjellige antiloper. De aller fleste av den utrydningstruede Elan-antilopen, verden største antilope, finnes her i parken. Vi var heldige og fikk sett flokker av den flere ganger. En gang var vi også ganske nært. Vi har sett antiloper av alle størrelser og slag. Mange av dem er utrolig vakre og elegante. Og så har vi sett elefanter. Store flokker med både store og små dyr. Vi ble advart mot å prøve å komme veldig nært elefantene. Nå når de har unger, kan de være farlige. Vi fikk høre historien om en amerikansk kvinne som gikk ut av bilen for å få bedre bilder, og som ble forfulgt og trampet i hjel av en stor elefant. De er ikke å spøke med. De største elefantene veier opp mot 5 tonn! Vi har også sett villsvin, noen store eksemplarer og en familie med to små og to store. Og vi har sett sjiraffer. Morsomme og elegante dyr, men ikke så lett å komme på godt foto-hold.

En vakker sadelstork sto også like ved veien. Fuglene er et kapittel for seg. Når man ser etter elefanter- er det ikke like lett å få øye på fuglene. Men vi så noen med den utrolig sterke blåfargen, en flokk flyvende gribber, og noen flere. Særlig om morgenen hørte vi fuglene synge. Og om natten var det en ugle som laget lyd. I det hele tatt var det jo ganske stille i nasjonalparken- ingen mopeder og ingen barmusikk.

Paul, oppsynsmannen i parken, fortalte om hvordan krypskyting er et alvorlig problem. I fjor kom det bander fra Tchad og Den sentralafrikanske repubikk og krysset grenseelven Lidi. De drepte over 100 voksne elefanter og tok med seg støttennene. Krypskyting er storindrustri. Kjøtt av vilt selges til de store byene i nord, Garoua og Ngaoundéré, men også sørover til hovedstaden Yaoundé og havnebyen Douala. Det er kjeder som beskyttes av folk høyt plassert i offentlige stillinger.  Det er de små, selve krypskytterne som tas, mens bakmennene alltid håver inn de store pengene. Og de blir aldri tatt. Paul fortalte at han hadde arbeidet lenge med å bygge opp et korps med voktere i parken. Men i fjor ble to av dem drept av krypskyttere, og mange av de beste folkene hans ble redde og forlot jobben.

Torsdag morgen stod vi tidlig opp for å komme oss tidlig av sted. Det er i morgentimene og i tiden før det blir mørkt at det er flest dyr å se. Mange av antilopene får barn nå i tørketide. Den første tiden får de melk hos mødrene sine, og når regnet kommer et stykke ut i mars måned er det gress og mat å finne overalt. Parken er åpen for besøk bare i tørketiden. Fra juni til november er det ikke mulig å komme verken inn i parken, eller rundt i parken på de opparbeidede stiene. Da går elvene over sine bredder og veiene blir uframkommelig. Guiden vår hadde valgt en helt håpløs rute for oss. 4 ganger kjørte vår fantastiske sjåfør Issa seg fast i bratte, uttørkede elveleier. Jeg fatter ikke hvordan han greide å komme seg opp! Men etter å ha gravd med macheten, hogd trær og busker og lagt under hjulene, og bygd opp med steiner gikk det til slutt. Vi to i baksetet satt med hjertet i halsen noen ganger. Men litt dramatikk hører vel med når man er på safari? Grunnen til veivalget var uten tvil en gjenglemt machete som vi plukket opp langs veien.

Det er både bøfler og løver og leoparder i parken, men det fikk vi ikke se. Men et amerikansk misjonærpar som ofte er på besøk i parken, hadde vært heldige den samme torsdagen som vi var der. Først hadde de sett en stor bøffel på stien like foran bilen. Og like etterpå hadde de møtt en stor hannløve. De var ikke i tvil om det måtte være skogens konge. Han stod like foran bilen, og brydde seg ikke om at noen satt og stirret på han. Han ruslet helt rolig bort til bilen. Så ruslet han en tur rundt bilen, før han majestetisk gikk tilbake bortover stien og forsvant inn i det tørre gresset. De hadde fått tatt noen helt fantastiske løvebilder.

Da vi kom hjem etter kveldsturen torsdag ble det enda mer dramatikk. Olaug hadde gått på badet i hytta deres for å dusje. Etter en stund hørte vi at hun skrek og ropte om hjelp. Da hun skulle tørke  seg, viste det seg at det lå en skorpion i håndkledet. Olaug ble stukket i armen. Jeg husker vi som barn ble skremt med hvor farlig det var å bli stukket av skorpion. “Blir du bitt av en skorpion dør du før du rekker å be ferdig Fadervår”, husker jeg at vi ble fortalt. Heldigvis er det ikke så alvorlig. Og Rune, mannen til Olaug, er lege. Han ga henne smertestillende og noe som skulle forhindre allergiske reaksjoner. Skorpionstikk er smertefullt og ubehagelig, men ikke dødelig hvis almenntilstanden er god. Men det ble ikke mye søvn på Olaug i natt.

Jeg har også hatt god nytte av at Rune er lege. Tirsdag morgen sparket jeg barbent borti et bordben. Etter noen timer begynte det å gjøre vondt, og natt til onsdag sov jeg ikke godt. Vi dro like vel til BoubaNjida. Med Issa som sjåfør kunne jeg ta det med ro i bilen. Og når vi har kjørt rundt i parken har jeg jo også sittet i ro i bilen. Men foten fortsatte å gjøre vondt og hovnet opp. Rune trodde kanskje det var brudd i stortåleddet. Vi ble enige om at vi skulle ta et røntgenbilde på sykehuset i Ngaoundéré når vi kom tilbake. Og nå i kveld er jeg blitt innskrevet som pasient på sykehuset her og fått tatt røntgenbilder. Også en interessant erfaring. Det er kanskje en brist i stortåbeinet, men ikke brudd gjennom leddet. Derfor slipper jeg gips på foten. Litt paracet og ro noen dager, så ordner det seg. Neste uke kommer det 30 norske leger til en konferanse om tropemedisin her på sykehuset. En av dem er en erfaren røntgenlege. Rune skulle drøfte røntgenbildene med ham.

En rast i skyggen. Sølvi og Issa, vår hyggelige og meget gode sjåfør.

Derbys Elan, utrydningstruet. De fleste av arten finnes i BoubaNjida. Verdens største antilope.

Sadel-stork. Den gule sirkelen rundt øyet viser at det er en hun-fugl. Hannen er svart rundt øyet.

Afrikansk villsvin. En stor hann.

Hippotragus, hestantilope.

Bubal-antilope, ligner litt på en enhjørning.

Bavianene er aldri langt unna.

Leiren ligger vakkert til ved den store Lidi-elven som er grenseelv mot Tschad. Nå i tørketiden er den nesten uttørket. Men i slutten av mai, når regnet kommer, blir den en stor flod. Da flommer også de andre uttørkede elvene i parken over sine bredder, og gjør nasjonalparken ufremkommelig for mennesker.

På misjonærmøte.

Hvert år på denne tiden samles alle misjonærene til misjonærmøte. Misjonærkonferanse het det før. Fredag kveld var vi alle ute på restaurant. Og lørdag var store og små på tur til Mballang. Veldig sosialt og hyggelig. I dag skulle vi ha studiedag om afrikansk spiritualitet. Et spennende tema, og veldig relevant for studieprosjektet vårt. En kamerunsk teolog, dr. Joseph Ngah, som også er leder for undervisningsavdelingen i kirken skulle holde foredraget. Dessverre ble han syk. Men han har skrevet en spennende bok på fransk om temaet: “Møtet mellom afrikansk religion og afrikansk kristendom”. Jeg er nesten ferdig med å lese den, og hadde gledet meg til å høre Ngah. Jeg håper det kan bli en anledning senere både til å høre han, og til å diskutere og stille spørsmål. I stedet så vi en fransk film om trolldom og besettelse i Afrika. Filmen var tatt opp i Kongo og Benin. Det var en rystende beretning om hvordan barn i nye karismatiske menigheter blir offer for gamle forestillinger om besettelse. Barn blir gjort ansvarlige for sykdom, ulykker og dødsfall som skjer. Noen blir torturert og drept i fryktelige ritualer. Kirken i Afrika må møte ikke bare gamle forestillinger fra tradisjonell religion, men også å ta et oppgjør med usunn karismatisk teologi og praksis. Etterpå var det en spennende samtale der flere av misjonærene delte egne opplevelser og erfaringer.

Det var også spennende å lytte til Erik Bischlers redegjørelse om situasjonen i kirken og om NMS arbeid og fremtid i Kamerun. Vi hører og ser mye fint i kirken her, mye som gir grunn til glede og takknemlighet. Det er nesten ikke mulig å forstå hvordan kirken har vokst siden jeg var her som barn. Fra å være noen få menigheter her i distriktet, til nå å ha blitt en nasjonal kirke. Det etableres nye menigheter og bygges kirker over hele landet. Mange prester og katekister og frivillige gjør en flott jobb. Det er en glede og glød i menighetene, og en vilje til å dele troen med andre. Dette skjer selv om de har mange ytre odds imot seg - fattigdom, mangel på teknisk utstyr og kvalifisert personell. Det er stor grunn til takknemlighet.

Men akkurat nå strever kirken med vanskelige interne konflikter. Det er ikke så lett for oss som kommer utenfra å forstå hva det egentlig handler om. Offisielt er det en strid om en preposisjon i navnet på kirken. Før het det: Den evangelisk kamerunske lutherske kirke (Eglise évangelique lutheriénne du Cameroun). Nå heter det: Den evangelisk lutherske kirke i Kamerun (Eglise évangelique lutheriénne au Cameroun). Noen er uenige i denne navneendringen. Men under navnestriden ligger andre konflikter: Uenighet om kirkeordning. Noen er uenige i at kirken for bare noen år siden fikk episkopal kirkeordning med nasjonal biskop og regionale biskoper. Det er også motsetninger mellom kandidater til viktige verv i kirken. Det også strid om makt og innflytelse og penger mellom ulike stammer i kirken, teologisk uenighet og uenighet om lederstil.  Slike spenninger har vi også i vår norske kirke. Men det er krevende for en ung kirke å håndtere. NMS er nøye med å ikke blande seg inn og overta det ansvaret som ligger til kirkelige organ her. Et viktig prosjekt som NMS er involvert i er det såkalte kapasitetsbyggings-prosjektet. Det satses både penger og menneskelige ressurser på å utvikle gode prosesser for ledelse og styring i kirken. Viktige stikkord er: involvering, deltakelse, roller og ansvar mellom ulike nivåer i kirken og tillitsskapende arbeid på alle nivåer. Kirken og de som har ansvar trenger vår forbønn og støtte. Det blir spennende uker fram til Kirkemøtet i Betare Oya 4.-8. mai. Jeg har fått invitasjon til å delta, og gleder meg til det. Jeg er mektig imponert over den rollen som NMS spiller i kirken her!

Et annet spennende tema er framtiden for NMS i Kamerun. Dette blir tema på Generalforsamlingen i sommer. Det ligger an til at antall misjonærer i de gamle misjonslandene i Afrika – Madagaskar, Kamerun og Etiopia – skal reduseres noe til fordel for økt satsing i nye land: Mali, Kina og Midt-Østen. Her i Kamerun kan det i tiden framover være aktuelt å satse på å rekruttere misjonærer til kortere oppdrag blant tidligere misjonærer.

BLIX-KVELD

Så feiret vi Elias Blix i kveld. Det er 175 år siden han blei født. Og vi hadde lyst til å ha en Blix-kveld i denne lille norske “kolonien” i Kamerun. Svein hadde foredraget han holdt i Rønvik kirke 24.februar på sin maskin og skolen her har prosjektor. Det blei en fin time i biblioteket på den norske skolen. Vi sang salmer av Blix, og Svein fortalte. Også flere av barna var med. Det var fint å synge No livnar det i lundar og tenke på at våren endelig ser ut til å komme i Norge. Vinteren har vært lang både nord og sør i landet. Her i Kamerun er det den tørre jorda som venter på regn slik at det kan såes, spire og gro. Det er nesten som å vente på våren det også. Vi sang også folketonen på “Kom sjå eit barn på kyrkjeveg “, og Kine Hellebust sin melodi på “ No soli bakom blåe fjell” . Gud signe vårt dyre fedreland og  Syng i stille morgonstunder var også med i kveld.

I morgen tidlig drar vi sammen med en av familiene her på safari til Nasjonalparken Boba Njida- minst 5 timers kjøring herfra. Vi har sjåfør Issa med, han er kjentmann og en trygg sjåfør. Vi har ikke internettforbindelse og heller ikke mobildekning før fredag ettermiddag.

Brødfjøla.

På kjøkkenet her vi bor står det ei lita brødfjøl. Den står ganske anonymt i enden av kjøkkenbenken. Det gikk ei stund før vi oppdaget hva som egentlig stod på den. Den er velbrukt. Svidd av varme gryter som har stått på den.  Og merket av skarpe brødkniver. Alt tyder på at den har vært i bruk i mange år.

Ingen vet i dag hvem som har laget den. Men den må være laget på sløyden av et barn på den norske skolen. Han eller hun har nok strevd litt med å få den bein. På forsiden er den dekorert med svi-penn. Ei stor sol som smiler. Noen fugler som flyr over himmelen. Et par skyer. Og et hus som solen skinner på. Et hus med spisst tak og et stort vindu.

På brødfjøla er det skrevet med løkkeskrift. Både tegningene og skriften tyder på at det er et barn som har gått noen år på skolen. Men kanskje ikke så mange. Kanskje gikk hun eller han i 3. eller 4. klasse. Da var de store nok til å ha sløyd, og til å skrive med svi-penn. Kanskje er den laget som en julegave til mor og far.

“Her bor mor og far!” Ved siden av er det laget en liten blomst. Solen skinner på huset der mor og far bor. Men barnet opplever ikke dette huset som sitt hus. Eller som søsknenes hus. Kanskje er det laget av et barn som ikke har anledning til å bo hjemme. Mange misjonærbarn har bodd deler av sin skoletid på internatet like ved den norske skolen i Ngaoundere. Det var langt til mor og far. Og det var lenge mellom hver gang de fikk møte dem.

Det var triste dager når foreldrene reiste tilbake til de stedene der de bodde, og barna ble igjen på internatet. Ofte dro de før frokost for å komme fram før dagen ble alt for varm. Det var ikke så lett å få ned frokosten når klumpen i halsen var så stor. Bak den norske skolen, der som det nå er bygd svømmebasseng, var det i min barndom en hekk. Gråtehekken, kalt vi barna den. Når noen sørget over at mor og far var reist tilbake til der de bodde, kunne de gå og være for seg selv i en krok i gråtehekken. Det var en solidaritet mellom oss barn når noen gikk dit for å gråte og for å være alene. Vi beskyttet dem som gikk dit så de fikk være i fred.

“Her bor mor og far”.  Det kan ligge mye lengsel og ensomhet i en gammel brødfjøl. Som nå står anonym og bortglemt i enden av kjøkkenbenken.

Prester som danser.

Vi har vært på gudstjeneste i Bourkina (den nye bydelen rett bak stasjonen). Dette skal være vår menighet mens vi er her i Ngaoundere. Svein skal jobbe spesielt med gudstjenestelivet her. Han hadde avtalt med den kamerunske presten Baba Salmana at han skulle være med litt i gudstjenesten i dag, delta i nattverdutdelingen og lyse velsignelsen. En litt forsiktig start, så blir det vel mer etter hvert. I dag var også misjonsprest Tom Sverre Tomren med og prekte. 17 diakoner og eldste og tre prester var samlet til bønn i sakristiet før gudstjenesten begynte.

Den første gudstjenesten, den som vi skulle delta på, begynte klokken åtte. Men allerede fra klokken syv var det fullt hus i kirken med søndagsskole. Vi anslo det til å være 4-500 barn i kirken da vi kom. En av lederne kom ned og spurte meg om jeg ville komme med en hilsen til barna. Jeg svarte at jeg ikke snakket så godt fransk. Da var det en liten gutt som sa: “Speak english!” Jeg svarte: ”Next time.” Dette burde jeg jo ha tenkt på. For det skjer hver gang når vi er på gudstjeneste.

Gudstjenesten begynte med inngangsprosesjon. Først kom en korgruppe dansende og syngende inn i kirken. Deretter kom diakonene kledd i lyseblå drakter og kjoler, så kom de eldste i hvite drakter og kjoler, og til slutt tolken og prestene. Dette er en fattig menighet i en fattig bydel. De har ganske ny kirke, men den er enda ikke helt ferdig. De har ikke hatt råd til å støpe golv i kirken, og de har bare noen enkle benker uten ryggstø. Det er ikke nok benker til alle, så noen har benker med seg til kirken.

Det er tankevekkende hvordan disse fattige menighetene er opptatt av å gi. Det er en viktig side ved troen her i Kamerun. Folk gir, ikke bare til sin egen menighet. Men også til andre prosjekter i kirken. Fordi det var første søndag i måneden, ga alle som er medlemmer i menigheten penger i egen konvolutt med navnet deres på (givertjeneste). Deretter var det ofring til søndagens formål. Til slutt var det ofring til bispedømmet. Folk reiste seg og gikk fram og ofret på nytt og på nytt. En av de eldste sa i kollekt-talen: “Dersom du ikke har penger, så be Gud om å få penger så du har noe å gi.” De har kanskje forstått noe av det som er så vakkert formulert i bønnen vi har i vår gudstjeneste: “Din er jorden og alt som fyller den, av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver for Jesus skyld”. Ofringen tar ganske stor plass i gudstjenestene her.

En annen ting som også tar lang tid er kunngjøringene. De ber nye som er på besøk i menigheten om å reise seg, si navnet sitt og hva som er formålet med deres besøk. Så leser de opp brev til menigheten fra kirkeledelsen og fra andre menigheter. Så nevnes ulike arrangement som er planlagt: korøvelser, kvinnegrupper, alpha-kurs og bibelstudier. I dag ble det også vist fram et par gjenglemte sko. Så kommer kollekt-talene. I liturgi-heftet til presten står følgende setning: “Kunngjøringene i gudstjenesten må ikke bli gjenstand for debatt.” Bare det at den setningen står der, sier jo noe om at det kan utarte.  

Vi ble kalt frem på gudstjenesten i dag og ønsket varmt velkommen. Svein sa litt om hvem vi var og om vårt besøk her i Kamerun. Han sa også litt om familien vår, at vi har tre voksne barn i Norge som alle er gift, og at vi har 5, snart 6, barnebarn. Da klappet alle. Det syntes de var flott J

Jeg tror det var 6 korgrupper som sang i gudstjenesten. Ungdomsgruppe, kvinnegruppe, de ulike språkgruppene osv. Og det svinger av sangen. Og presten han klappet, fulgte rytmene med kroppen og danset sakte fram og tilbake oppe bak alteret. Det var kult. På slutten av ofringen hev både misjonsprest Tomren og Svein seg med i dansen. Responsen og begeistringen i menigheten var stor! Uvant å se Svein i den rollen! Men jeg likte det. De som er på gudstjenesten, og særlig de som synger i korene, danser og beveger seg til musikken. Det kommuniserer godt med menigheten at prestene er med i rytmene og i det som skjer i menigheten.

Det er nattverd én søndag i måneden. I dag var det veldig mange til nattverd. Oblatene de bruker er bakt av katolikkene her i Ngaoundere. Vinen var skikkelig vin blandet med vann. De har én liten nattverdkalk. Svein og Tom Sverre Tomren skjenket vin fra vanlig saftmugger. Det er rart at brød tradisjonelt ikke har vært en del av kostholdet her i Kamerun. Jeg har spurt Emilienne om hva slags brød de lager, men hun sier at de ikke baker brød. Ikke engang flate brød. Så når Jesus tok et brød og gav dem, så lurer jeg på hva afrikanere tenker. Det eneste brødet de bruker i dag er franske bagetter. Selv om det er blitt vanlig også her i Ngaoundere, har ikke de fattige råd til å kjøpe det. For dem er det fortsatt grøt eller couscous av mais og maniok som er hverdagskost. Det var ikke glutenfritt nattverdbrød, så det kunne jeg ikke spise. For oss som er blitt vant til at det er nattverd hver søndag, og at det er en viktig del av gudstjenesten, er det underlig at det bare er én gang i måneden. Og at barna ikke deltar i nattverden før de er konfirmert.

Dette bildet er tatt etter at alterduk og prekestolklede er tatt bort. Bare for å vise hvor enkelt dette kirkerommet er. Den eneste utsmykkingen i alterområdet er korset på alterveggen (som bare er pusset halvveis opp til taket) og korset på prekestolen. I kirkerommet henger det papirlenker av farget papir under taket (se bilde 2).

Mballang.

Dagen i dag har vært fantastisk! (det er blitt en floskel, men det er ikke lett å finne adjektiver for å beskrive det vi opplever.) Alle de norske har vært på utflukt til innsjøen Mballang, en knapp times kjøring fra Ngoundere.

NMS spanderte hamburgere, brød og drikke, og alle hadde med kake eller frukt. Fem biler la i vei ca. kl 10 i morges. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette kom til å bli en varm dag. Er det mulig å finne skygge der? Og så ble bare dagen perfekt! Bortsett fra at veiene er en katastrofe med vaskebrett, mange hull og dype spor. Men det er spennende med alt vi ser fra bilvinduet - møtende overfylte busser og lastebiler, mopeder og handvogner, landsbyer og mennesker, den rødfargede jorda, geiter og geitekillinger, kyr og høner og fugler og et nydelig landskap. Og enorme mangotrær som bugner av mango som snart er modne.

Vel fremme ved innsjøen var det bare overveldende vakkert. Synet av vann og en så stor innsjø var så fint i dette tørre landskapet. Stedet har i mange år vært et populært turmål for norske og amerikanske misjonærer. Svein var her mange ganger som barn. Det står et murhus der, en feriehytte, med litt utstyr. Den gir mulighet også til overnatting for dem som vil. Dessuten er det en boukarou – et stråtak bygd over et murgulv. Nydelig og svalt å sitte under. 39 store og små fikk plass under stråtaket. Og en liten bris gjorde det ekstra godt.

Først hadde Sølvi en liten andakt der hun fortalte fortellingen om gutten som delte matpakken sin med Jesus og de 5000 som fikk spise seg mette. Etterpå var det frukt til alle. Og så leker og konkurranser. OG SÅ KOM REGNET! Først frisk bris, så lyn og torden - og så kom det forfriskende og livgivende regnet. Barna gjorde det eneste rette. De vrengte av seg det meste av klærne, frydet seg og danset ute i regnet. Da regnet etter en stund ga seg, var luften renset og klar. En kjølig og behagelig temperatur gjorde dagen ekstra godt egnet for en lang og god tur rundt vannet. Jofrid og Trond hadde laget sporlek med poster underveis.  Vi gikk i rolig tempo i et par timer med behagelige skyer som vern mot solen. Og for en tur!!!

Fuglene våknet til liv etter regnet. Det var vakker fuglesang, og vi så åkerhøner, svaler, hvite ku-hegrer som fulgte kuflokken, duer, og mange små og store fugler som vi ikke vet navna på. Svein kjente jakt-instinktet fra for lenge siden våkne. Han tok 144 bilder i dag!!

Underveis på turen så vi et utrolig mangfold av trær og busker med frukter, frø og blomster. De første guoyavaene var også modne. Og siden vi kunne plukke dem rett fra trærne, var det bare å skylle bort støvet og spise dem med skall og fruktkjøtt. De er gule utenpå, og små med oransje fruktkjøtt. Deilig å spise, og med god smak.

Men først og fremst var det vakre savannelandskapet som bergtok oss. Jeg følte det som å være midt i Karen Blixens film“ Mitt Afrika”. Myke, bølgende åsrygger, et åpent terreng med gode stier der mennesker og dyr har vandret i generasjoner. Gresset var brent, så det var også med på å gjøre det lett og godt å gå. Vi kom litt opp i høyden og kunne se vidt utover. Vi så åkrer og små landsbyer og kuflokker. Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle få oppleve fottur over et så stort område. Og i en sånn deilig temperatur! Jeg er overrasket over å se så mange runde jordhytter med stråtak i landsbyene. Når du kommer ut av byen, er det fortsatt den vanligste byggestilen i landsbyene. Slik det har vært i generasjoner bakover i tiden.

“ Den store mor”

Dagen i dag er en av de varmeste dagene vi har hatt. 37 grader i skyggen. Det pipler svette fra pannen og fra ryggen. Vi prøver å holde oss i ro, og huske på drikke nok vann. Det er slutten av tørketiden, og folk venter på at regntiden skal begynne. Midt på dagen, på den varmeste tiden, spiser vi middag. Her på stasjonen er det fast middagstid kl. 13.

I dag hadde vi innbudt en gjest til middag. Hun heter Solbjørg Pilskog. Har vært misjonær i Kamerun siden 1961. Nå er hun 81 år, men bor halve året i landsbyen Gadjiwan blant pere-folket. Der kalles hun “den store mor”. I anledning misjonærmøtet er hun kommet til Ngaoundéré. Alle de norske her samles én gang i året. Og i dag spiste hun middag hos oss. Emilienne laget til nydelig middag med fisk i form stekt i ovnen, og med deilig salat og grønnsaker til. Det er en gledelig overraskelse at fisken her (Capitain, ferskvannsfisk, som kommer fra Bakau-innsjøen ved Tibati) er så god. Nesten like god som den nordnorske fisken.

Solbjørg Pilskog er en usedvanlig dame. I alle disse årene har hun arbeidet for å hjelpe de svakeste: de syke, de spedalske, de foreldreløse. Hun har vært anestesi-sykepleier ved sykehuset i Ngaoundere. Hun har arbeidet blant spedalske på Ngaoubela. Hun har vært leder for barnehjemmet på Meng. Hun har vært ansvarlig for sykestuer og fødestuer flere steder. I mange år har hun bodd i Gadjiwan. Fortsatt blir hun hentet når det er en vanskelig fødsel eller vanskelige ting på sykestua der. Hun har tidligere fått kongens fortjenestemedalje, og i år fikk hun kvinneprisen i hjemkommunen på 8. mars. I begrunnelsen for prisen heter det: “ Ho har vore eit førebilete i si tøffheit. Ho har gitt av seg sjølv og vist engasjement og uthald heile livet.” Det er en opplevelse å være sammen med henne. Fortsatt full av pågangsmot og engasjement.

I kveld var vi sammen med alle de norske ute og spiste middag på restaurant i byen. I morgen skal vi på utflukt til innsjøen Mballang.

I kveld ble mobiltelefonen min stjålet. Jeg skulle gi en banan og et stykke brød til en gutt som kom på døra. Mens jeg var på kjøkkenet må han ha tatt telefonen. Ergerlig. Men en lærepenge om at vi må passe bedre på tingene våre. Vi fikk hjelp av sønnen vår Knut til å kontakte Telenor og stenge abonnementet. Eventuelle sms’er må nå gå til Sveins telefon.

Baba Salmana               

er prest i menigheten Bourkina, den nye bydelen som ligger bak stasjonen. Jeg møtte han i formiddag til en lengre prat. Jeg har bestemt meg for å studere én bestemt menighet nærmere, og særlig se på hvordan de feirer gudstjeneste. Etter å ha rådført meg med noen som kjenner forholdene, valgte jeg menigheten i Bourkina. Vi skal følge den menigheten som feirer gudstjeneste klokken åtte søndag morgen på fransk. Klokken ti er det en menighet i samme kirken som feirer gudstjeneste på fulani. Det er store menigheter med mange unge. Omtrent 400 trofaste (som går til nattverd) på hver av gudstjenestene, og 500 barn på søndagsskolen. Jeg skal særlig arbeide med gudstjenestene der i påskeuken, fra palmesøndag til påskedag. Jeg ble tatt godt i mot og ønsket hjertelig velkommen. Det blir fint å samarbeide med han og bli kjent med menigheten. På søndag skal jeg delta på gudstjenesten. Vi har avtalt at jeg skal være med under nattverden, og så skal jeg lyse velsignelsen til slutt. En forsiktig start. Så får vi se hva det blir til etter hvert.

Kirken i Bourkina. Enda har de ikke fått støpt golv, og de har ikke hatt råd til kirkebenker. Men de arbeider med saken.

Bilder fra besøket av Koursoumi i går.

I går var det umulig å få lagt ut bilder på bloggen. Nettet her er ustabilt. Men særlig med tanke på mine foreldre og min søster Sissel er dette bilder som jeg gjerne vil formidle. Her er de altså.

Fra høyre: Koursoumi, Sølvi, Emilienne (som er kokken vår) og Pauline (som vasker i huset tirsdag og torsdag.