Kirkekunst og liturgi.

“Det er liten bevissthet rundt bygging av nye kirker her”, sukket en av studentene på presteskolen. Han er med i et kirkelig utvalg som skal gi veiledning til menigheter som skal bygge ny kirke. Kirken vokser raskt i Kamerun, og det bygges mange kirker. “De fleste går bare i gang med å bygge. De er mest opptatt av å få et hus hvor de kan samles for å feire gudstjeneste. Kirkene her er ganske like, og mange mangler særpreg.”

Tirsdag foreleste jeg om kirkekunst og liturgi på presteskolen. Jeg viste bilder fra Rønvik kirke, og fortalte om hvordan vi har tenkt og arbeidet til interesserte studenter. De hadde mange spørsmål, og diskuterte ivrig. Noen mente at utsmykking og arkitektur var uvesentlig. “Det viktigste er det som skjer i gudstjenesten og prekenen”, sa de. “Vi har ikke tradisjon for å utsmykke hyttene.” Ikke alle var enige i det. “Hos oss er husene utsmykket med vakre stoffer og med stammens symboler. Det må vi ta hensyn til når vi bygger kirker. Vindretningen er viktig, ofte viktigere enn himmelretningen når kirkebygget skal plasseres. Vindretningen handler om forholdet til forfedrene.”

Det er spennende å diskutere med studentene på presteskolen. De kommer fra ulike stammer og fra forskjellige deler av Kamerun. En kveld snakket jeg lenge med rektor Kologna. Han er en spennende person og en dyktig teolog. Han er fra dii-stammen og oppvokst i Mbe, en times biltur nordover mot Garoua. Han har en omfattende teologisk utdannelse fra Europa, særlig fra Strasbourg. Han har doktorgrad, og er med i et internasjonalt forskernettverk som arbeider med oversettelse av Det gamle testamentet.  “Jeg er blitt nokså vestlig i min måte å tenke på”, sa han. Men jeg er ikke vant til å tolke kunst og arkitektur. Når jeg kommer inn i europeiske katedraler, sier kunsten og bildene meg lite. Det er et språk jeg ikke kan. Mitt morsmål er et veldig konkret språk. Vi mangler ord for det som er abstrakt. Vi har for eksempel ikke noe eget ord for hovmod. Vi må lage et nytt ord. På dii-språket sier vi “å gjøre sitt hode stort”.

Det er kanskje ikke så rart at mange preste-studenter og menigheter ikke har så stor bevissthet om arkitektur og kirkekunst. Men noe er i ferd med å skje. Det er en gryende bevissthet om at også visuell kommunikasjon er viktig i kirken. Jeg ser at det i nokså mange hus, også blant folk som ikke er spesielt rike, ofte står en tv på store deler av dagen. Og stadig flere får tilgang til pc og internett.

For vel ti år siden tok misjonærene Janne Eide, som var grafisk designer, og Ivar Barane, som var fotograf, initiativ til etablering av en kunstnergruppe som heter VinArt (kunstfloden, etter elven Vina som renner gjennom distriktet her). De har arrangert konferanser og seminarer, og vært med på å sette kirkekunst på dagsorden. I kirken er det nå også et utvalg som skal bistå menighetene i arbeidet med bygging og utsmykking av nye kirkebygg.

Det som overrasker meg er at det synes å være en langt større bevisstheten omkring disse spørsmålene i den katolske kirken her. Og at det ser ut til å være liten dialog med dem om disse spørsmålene. Katolikkene har en vakker kirke i Meiganga. Ingen på presteskolen nevnte den for meg. Men jeg hadde sett den omtalt i en av rapportene fra VinArt. Derfor bestemte jeg meg for å besøke den på vei hjem fra Meiganga. Jeg hadde med to av studentene fra presteskolen i bilen. Ingen av dem hadde vært i den katolske kirken før. I hovedstaden Yaoundé besøkte vi den nye katolske katedralen. Både kirkebygget og utsmykkingen bar tydelig preg av at noen hadde tenkt og arbeidet med forholdet mellom kirken og den afrikanske konteksten. Kirken i Meiganga bar også preg av det. Det sirkelformede kirkerommet og den røde steinen som kirken er bygd av minner om Milleniumskirken i Ngaoundéré. Utsmykkingen har også et tydelig afrikansk uttrykk. Den røde steinen er også brukt i dåpsbassenget og i selve døpefonten. Uteområdet omkring kirken var også spesielt vakkert med en liten hytte som man går igjennom, og en grusgang som fører fram til kirkens hoveddør.

Bilder fra den katolske kirken i Meiganga.

Dåpsbassenget og døpefonten

Legg merke til den sentrale plasseringen av musikerne og instrumenten midt i menigheten.



Påskemorgen.

I dag tidlig møttes vi igjen klokken 7.30 barn og voksne for å fortsette påskevandringen. Kristin var engel i hvite klær og med glitter i håret. Hun stod i døren til bønnehytta, som for anledningen var Jesu grav. Tre jenter som kom til graven og ble møtt av engelen som fortalte at Jesus var stått opp. På benken inne i bønnehytta lå de hvite klærne fint sammenbrettet.  Jentene kom og fortalte hva de hadde sett, og alle fulgte med dem bort til graven for å se. Deretter gikk vi i flokk og følge ned til den norske skolen mens vi sang “Han er oppstanden. Halleluja!” Vaktmannen fulgte med og spilte tromme. Vi avsluttet påskevandringen med den gamle påskehilsnen: “Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!”

Så ble det laget til påskelunsj på skolen for hele den norske kolonien. Deilig mat med nybakt brød og ferske horn, stekt kylling, egg i flere utgaver, ost (til og med brunost fra Norge), kjøttpålegg og leverpostei og mye annet godt. Jone var konferansier. De tre elevene i småskolen fortalte om den jødiske påskefeiringen. Vi sang de kjære norske påskesalmene – “Påskemorgen slukker sorgen”, “Deg være ære” og “På Golgata stod det et kors”- og jeg holdt andakt. Sølvi hadde laget et vakkert langbord med symbolene fra påskevandringen – palmegreiner ved inngangsdøren, rosenvann og olje som ble brukt ved salvingen av Jesu føtter, vaskevannsfat og håndduk fra fotvaskingen, kjeks og folleresaft fra nattverden, tornekronen fra langfredag og de hvite linklærne fra påskemorgen. Mange i den norske kolonien skal reise bort i påska. Dette ble en fin skoleavslutning og en god anledning til å ønske hverandre god påske.

Påskevandring i måneskinn

Det er snart fullmåne og påske, og vi har hatt påskevandring ute i samarbeid med den norske skolen.  De bibelske fortellingene dramatiseres lettere her enn i Norge. Rammene ligger så mye nærmere Bibelens fortellinger her i Afrika.

Vi møttes under det store mangotreet ved skolen. Bordet var dekket med et stort fruktfat. Lasarus, Martha og Maria tok i mot Jesus til gjestebud i anledning at Jesus hadde vekket Lasarus opp fra de døde. Også Judas var til stede på festen. Maria salvet Jesu føtter. Alle fikk kjenne duften av rosenvann og smøre seg inn med palmekjerneolje. En tjærelignende vidunder-salve som lages av palmekjerner, og som brukes her i Kamerun mot mange lidelser. Blant fangene i fengselet er den også mye brukt.  

Så var det palmesøndagsopptog med 2,5 meter lange palme-greiner. En av jentene på skolen var Jesus. Vi hadde ikke esel, men motorsykkelen til Harald gjorde nytte som esel. Vi sang Hosianna og la fargerike klær på veien mens motorsykkelen kjørte sakte forbi.

Skjærtorsdag blei feiret i bønnehytta. Fotvasking på vei inn, og kjeks og hjemmelaget rød saft inne i hytta. Det illustrerte påskemåltidet og innstiftelsen av nattverden.

Så var det bål ute i hagen der Jesus ble tatt til fange. Her overtok barna regien. Det var sverdbruk og mye dramatikk. Et øre ble kappet av, men Jesus helbredet det. Så kom forræderen Judas, og Jesus ble tatt til fange mens disiplene flyktet. Litt på avstand fulgte vi etter soldatene som hadde tatt Jesus til fange for å se hva som ville skje med Jesus. På en hvit murvegg ute på den norske skolen så vi bilder fra Korsveien i Rønvik kirke mens Svein fortalte om Langfredag. Det var en egen stemning å se bildene ute i måneskinn. I løpet av den timen dette varte gikk solen ned og bare månen og lyktene vi bar med oss lyste opp.

I morgen tidlig møtes vi kl. 7.30 til påskemorgen med engelen som sitter i bønnehytta og forteller at Jesus er stått opp. Så løper de først ankomne og vi får alle ta del i gleden. Vi får trommefølge til “Han er oppstanden! Halleluja!” Så blir det stelt i stand til påske-lunch for små og store på skolen.

Kjempehyggelig samarbeid med lærerne Ragnhild og Harald, Trond rektor og Jofrid, og Astrid Madland som er på ferie her med familien. Hun er tidligere lærer på den norske skolen her. Hyggelig for Svein og meg å få være med på påskevandring selv om vi har permisjon og er i Kamerun.

Vi kjøpte stort, deilig emaljevaskefat og såpe naturell, rosenvann, arabisk parfyme og frukt på markedet. Ragnhild skaffet kostymer. Harald skar palmegreiner som også kan brukes i kirkene palmesøndag. Han lagde også sverd i en fei på sløyden og ordnet med bål. Han var også sjåfør og kjørte Jesus gjennom palmeprosesjonen på motorsykkel. Sandra skaffet palmekjerneoljekrem med god hjelp av Chantal. Rektor Trond ordnet med prosjektor og diverse teknisk utstyr. Astrid vasket føtter, og Jofrid ordnet med Folleresaft og deilig kjeks. I morgen tidlig skal Trude ha med en av sine søte engler til påskemorgen i bønnehytta. Så her har alla bidratt  - ikke minst alle barna!!

Marthas festbord i Betania.

Palmeprosesjonen.

Inntoget i Jerusalem - på motorsykkel.

Fotvaskingen.

Jesus blir tatt til fange.

På presteskolen i Meiganga.

Jeg har vært tre dager på presteskolen i Meiganga. Meiganga ligger ca. 200 km øst for Ngaoundéré, like ved grensen til Den sentralafrikanske republikk. De arbeider med å bygge ny hovedvei fram til grensen. Om lag halvparten av strekningen er ferdig asfaltert, og den er en drøm å kjøre på. Den andre halvparten er omkjøringer og dårlig grusvei. Noen steder et mareritt både for bil og sjåfør. Vi startet tidlig mandag morgen. Sanda, min gode barndomskamerat, ble med på turen. Han er kjentmann og et hyggelig reisefølge. Vi har hatt mye å snakke om underveis.

Misjonsprest Tom Sverre Tomren hadde lagt så fint til rette for mitt besøk. Han er lærer på presteskolen, og pendler til Meiganga annen hver uke. Jeg fikk bo og spise sammen med han. Mandag ettermiddag hadde han invitert rektor Kologna og en annen lærer til å spise sammen med oss.

Det har vært tre intense dager. Jeg har møtt studenter og lærere, og fått innblikk i en annen verden. Jeg har prekt på fransk på gudstjeneste på presteskolen. Jeg har forelest for studentene, og diskutert med dem. Jeg har vært sjelesørger for studenter og ektefeller en ettermiddag. Og jeg har hatt lærerike, faglige samtaler med flere av lærerne. Etter morgengudstjenesten onsdag kjørte vi tilbake til Ngaoundéré. Det var godt “å komme hjem” til Sølvi igjen. Hun har vært i ro i Ngaoundéré disse dagene. Etter en dusj og en god middag, har jeg sovet en lang middagshvil. Jeg kjenner at jeg er sliten. Det blir så mange inntrykk og sterke møter med mennesker. Nå ser jeg fram til noen roligere dager med tid til å bearbeide inntrykkene og skrive litt.

Det er to klasser på presteskolen med i underkant av 20 studenter i hver klasse. Studentene kommer fra ulike stammer og ulike deler av landet. Mange har arbeidet i menigheter før de begynte på presteskolen. De har med seg familien sin og bor i små hus like ved presteskolen. For å bli tatt opp på presteskolen må først menigheten som studenten hører til og deretter distriktet anbefale dem. Samtidig forplikter distriktet seg til å betale skolepenger og støtte studentene økonomisk. Likevel er det tydelig at alle sliter med økonomien. Derfor har alle åker som de arbeider på ved siden av studiene. Det er særlig mais de dyrker. For tre uker siden sådde de maisen. Da hadde det regnet to ganger, og de fleste trodde at nå var regntiden begynt. Men så kom det ikke mer regn. På gudstjenesten i går var det et viktig bønneemne at regnet måtte komme. Når maisen spirer kan det gå helt galt hvis det går for lenge før regnet kommer. I går ettermiddag kom regnet. I over en time øste det ned. Etterpå var det deilig og svalt å sitte ute på verandaen. Og godt å sove i natt. På gudstjenesten i dag tidlig var det glade ansikter å se og mange takkebønner å høre. Blant de 35 studentene i år er det én kvinne. For noen år siden åpnet Kirkemøtet her for at også kvinner kan ordineres, og man regner med at de første kvinnene blir ordinert dette året.

Den første ettermiddagen hadde jeg en interessant samtale med en tidligere lærer på presteskolen, Djiddere Daniel. Han har doktorgrad i teologi fra USA og er en kapasitet på afrikansk teologi. Vi ble sittende å snakke om sangen og dansen i gudstjenesten. Jeg fortalte at jeg syntes gudstjenestene var  annerledes nå enn slik jeg husket dem fra min barndom. “Det skjedde en viktig forandring omkring 1970”, fortalte han. Noen misjonærer og kamerunske prester forstod at man kunne ta i bruk lokale tradisjoner. I gbaya-kulturen spiller eventyrene en viktig rolle. De handler om dyr og om helter og forbilder. Eventyrene formidler stammens livsvisdom. I hvert eventyr er det en rytme og en dans som svarer til dyret eller hovedpersonen. Når eventyrene fortelles, er alle med på å danse disse rytmene. Disse rytmene er nå tatt i bruk i salmesangen med kristen tekst. Djiddere viste meg et eksempel fra gbaya-salmeboka. Under tittelen på sangen stod det: “Tone: Skilpadden.” Og så demonstrerte han for meg rytmen og bevegelsene som etterlignet skilpadden. Det er ikke rart at dette skaper en gjenkjennelse og et eierforhold til sangen og rytmene i gudstjenesten. For oss som opplever dette utenfra, virker det som om dette mer enn noe annet er med på å gjøre gudstjenesten afrikansk. Jeg tenker at det noe av det samme vi opplever hjemme når de norske folketonene har en helt spesiell betydning for mange.

Det var også et privilegium å få lov å være sjelesørger for de studentene som oppsøkte meg. Det ga  et innblikk i livene de lever, og det som de strever med. Jeg kjenner at jeg er blitt glad i mange av disse menneskene, og at jeg bærer dem med meg i mitt hjerte og i mine bønner. 

Fra klasserommet på presteskolen.

Rektor Kologna, en faglig flink og fott leder. Han er GT og hebraisk-lærer med utdannelse blant annet fra Strasbourg og fra Norge. Han er med i et internasjonalt forskernettverk som arbeider med oversettse av GT. 



Kapellet på presteskolen.

Ukas høydepunkt.

Det er søndag, og vi har vært på gudstjeneste. En helt vanlig søndag. Men det kjennes som om vi har vært på fest. At vi har opplevd noe viktig, noe som har berørt oss og gjort oss glade. Hva er det med gudstjenestene her i Kamerun?

Jeg tror mye handler om sangen og musikken, og dansen. Alle lever med i musikken. “Musikk betyr fest”, sa noen unge søndagsskolelærere som var på besøk hos oss etter gudstjenesten i dag. “Derfor liker barn og unge å være på gudstjeneste.”

I dag var det riktig flott i kirken med slagverk, bass og synth. Forrige søndag var det bare en enkel tromme. Likevel lever sangen og musikken, og folk lever med i sangen og i dansen. Mange i menigheten synger i kor i løpet av gudstjenesten. Gudstjenesten foregår på fransk og fulani, men i korene synger de på sine egne språk. Her står de fram med sin etnisitet og sin kultur. Og de viser det fram med stolthet. Og jeg har et bestemt inntrykk av at hele menigheten tar imot og verdsetter det de hører. Folk synger med og danser med også når det synges på andre språk enn deres eget. Dette gir litt av pinsestemningen – folk tilhører ulike språk og kulturer, men i lovsangen og i takken til Gud opplever de fellesskapet i kirken og enheten i troen. Sangen og dansen fungerer inkluderende. Og i den uttrykkes fellesskapet. Det er ikke solistiske og kunstneriske prestasjoner som hylles. Alle lever med i sangen og i dansen. I dansen er det rom for at både gamle og unge kan delta. De har en morsom skikk med at folk i menigheten kan danse fram og trykke en mynt eller en pengeseddel i panna på forsanger eller dirigent. Det er en måte å uttrykke anerkjennelse og oppmuntring på, og å verdsette andres innsats. Jeg tror musikken og dansen er en nøkkel for å forstå gudstjenesten her i Kamerun. Det er et eget språk.  Der erkjennes og uttrykkes troen. Ofte er sangen vekselsang mellom en forsanger og koret/menigheten. Det er sjelden at det brukes salmebok, selv om det finnes på flere språk. Det aller meste synges utenat. Troen synges og lever i sangen. Ofte i korte setninger, gjerne direkte Bibel-sitater.

I sangen og musikken involveres menigheten. Om lag en tredjedel av de som var på gudstjenesten i dag sang i et kor. I tillegg kommer de mange som synger med og danser med. Også de som sitter i ro lever med i musikken. Du ser hvordan kroppene beveger seg i takt med musikken. I dansen kommer også en fin kroppsbevissthet til uttrykk. Her er ingen sjenanse. Folk liker å vise seg fram. Musikken og dansen er en sterk måte å uttrykke samhørighet og fellesskap på.

Gudstjeneste er fest. Det kommer også til uttrykk i måten folk steller og pynter seg når de skal i kirken. Her er vakre og fargerike klær på både menn og kvinner. Og mange vakre frisyrer blant kvinnene. Det er åpenbart at kamerunere er opptatt av estetikk og skjønnhet.

Ofte er veien kort mellom gleden og smerten. Presten fortalte i kunngjøringene i dag at han pleide å gå på besøk i fengselet. Mange fanger har det vondt. “Hadde det ikke vært for at jeg er vant til å besøke dem, ville jeg begynt å gråte. Situasjonen nå er verre enn på lenge. Vi må hjelpe dem. Dersom noen har et gammelt klesplagg hjemme, eller et såpestykke, kan dere ta det med til kirken. Vi skal sørge for at de får det som trenger det mest.” Plutselig fikk diakonien et ansikt. I denne fattige bydelen hjalp presten menighet til å se dem som hadde det enda vanskeligere enn de selv.

Doudou Luc, som var prest i dag, holdt forresten en fantastisk preken om oppvekkelsen av Lasarus. Han greide å levendegjøre fortellingen og løfte den inn i en afrikansk kontekst. Han snakket om søstrenes omsorg for den syke broren når de sendte bud etter Jesus. Han snakket om hvordan folk kom og sørget sammen med Martha og Maria når Lasarus var død, slik de også pleier å gjøre i Afrika. Han snakket om varmen og om lukten fra den dødes grav. I uken som gikk hadde han forrettet i en begravelse der folk holdt seg for nesen og kastet opp på grunn av lukten. Men mest snakket han om Jesus som verken var redd for sykdom eller død eller lukt. Og han snakket om hva påskemorgen og Jesu oppstandelse betyr for vår tro og våre liv. Jeg satt med tårer i øynene under store deler av prekenen.

Jeg blir også sterkt berørt av å høre prekenen tolket til fulani. Tolken er meget dyktig, og han snakker virkelig vakker fulani. Det er en stor glede å følge oversettelsen og gjenkjenne ord og talemåter. Det er et utrolig rikt og vakkert språk!  

Koret går først i inngangsprosesjonen.

Trygt på mammas rygg under hele gudstjenesten. Legg merke til navnet på lua. Den store helten for mange er den kamerunske fotballspilleren Etoo.

Hjemme hos Pauline.

Pauline vasker hos oss to dager i uken. Hun er glad for den muligheten det gir henne til å tjene litt ekstra. Lørdag formiddag kom hun på besøk sammen med en av sønnene sine. Hun ville invitere oss hjem til seg på besøk. Pauline er enke og har 9 barn. Mannen hennes var katekist, men han døde for to år siden. Nå er hun alene om å forsørge den store familien. En av sønnene tar utdannelse i Maroua. Nå var han hjemme noen dager på besøk. Pauline ville at vi skulle møte hele familien før han måtte reise tilbake igjen til studiene sine. Vi ble enige om at vi skulle komme lørdag ettermiddag.

Pauline bor i bydelen Bourkina der vi pleier å gå til gudstjeneste. Den ligger ikke så langt fra misjonsstasjonen. Pauline sendte en av sønnene for at han skulle hjelpe oss å finne veien. Vi  parkerte langs den travle hovedgaten der alle de små salgsbodene og butikkene ligger på rekke og rad. Fotograf, frisør, bakeri, slakter - alt mulig i bittesmå butikker. Nesten alle husene har samme farge som jorda her- rødbrun, grå, lysebrun. I kvartalene på begge sider av hovedgaten er det små smug mellom husene. Litt tilbaketrukket fra hovedgaten, ikke langt fra kirken, lå huset hennes. Husene ligger tett i tett. På den ene siden av huset var hun i ferd med å bygge ny kjøkkenhytte. Den skulle ha to rom: Kjøkken og et ekstra soverom til de to største guttene.

Alle var på plass i stua når vi kom, unntatt Ruben. Han var og spilte fotball. Men han kom heldigvis før vi måtte dra slik at også han fikk være med på familiebildet. Stua i huset var lita, men hadde hjørnesofa, spisebord, salongbord, en skjenk med tre dører, en liten TV og bilder av far og alle i familien på veggen. De er en flott familie og en fin søskenflokk, tre søstre og seks brødre. Den yngste er bare 5-6 år. Pauline er en sterk og god mor. “Hun kjemper for oss så godt som hun kan”, sa en av sønnene. Og så ba Svein for hele familien- etter Paulines eget ønske. Om at det måtte gå godt med barnas skolegang og eksamener, og om at Pauline fortsatt kan finne arbeid slik at hun kan sørge for familien sin og hjelpe barna med skolepenger.

Vi skal sørge for at Pauline får en kopi av familiebildet på veggen i stua si.

Dinosaurenes fotspor.

Omtrent 10 km fra inngangen til nasjonalparken BoubaNjida ligger en liten landsby som heter Managna. Like ved denne landsbyen, midt i ødemarken, ligger et oppsiktsvekkende minnesmerke fra førhistorisk tid. Nå i tørketiden går det an å studere dinosaurenes fotavtrykk i fjellet i det uttørkede elveleiet. I regntiden er de godt skjult av vannmassene i den store elven Mayo Rei. Disse fotavtrykkene er kanskje 110 – 130 millioner år gamle. Man kan følge fotsporene bortover de blankskurte bergene.

Vi stanset i Managna på vei hjem fra nasjonalparken. Det er ikke hver dag vi har muligheten til å gå i dinosaurenes fotspor. Dette ville vi se nærmere på, Sveins vonde fot til tross. I landsbyen fikk vi med oss en veiviser – en eldre, flott mann i fulanerdrakt. Omvisningen kostet 72 kroner. 24 kroner til guiden og 48 kroner til landsbysjefen. Det kommer sikkert godt med, for guiden klagde over at i fjor hadde en flokk elefanter fra nasjonalparken ødelagt åkrene dere like før de skulle høste maisen.

Vi kjørte 4 km på en sti langs jordene og ned til et uttørket elveleie. I regntiden er dette en stor elv, en flod. Nå på slutten av tørketiden var det bare noen små kulper igjen av den store elven. Nå ligger det tørre, blankskurte berget med dinosaurenes fotspor lett synlig i solsteiken. Fotsporene vi så var forskjellige både av type og størrelse. Rart å tenke på at for hundre millioner år siden løp disse enorme skapningene over bergene her. Kanskje på flukt bort fra glødende lavamasser? De er borte for millioner av år siden, disse merkelige og fryktinngytende skapningene. Hvordan så de ut disse skapningene som guiden vår påstod kunne være 10 meter høye og veie så mye som 12 voksne elefanter? Jeg har aldri vært spesielt interessert i dinosaurer, men nysgjerrigheten er vakt etter å finne ut litt mer om hvordan de så ut de som satte fotsporene sine i et elveleie ved landsbyen Managne i Nord-Kamerun.

Mannen som fulgte oss la merke til at Svein hadde vondt i foten. Han fortalte at han en gang som ung gutt alene langt av gårde på savannen hadde forstuet foten sin kraftig. Han var ikke sikker på om han ville være i stand til å gå hjem. Da gjorde han som bestefaren hans hadde lært han. Han gravde varm sand over den vonde foten, og stod helt stille én time i solsteiken. Da ga smertene seg, og han kunne bevege seg normalt igjen og begi seg på hjemvei.