Knapper, glidelåser og damask

Jeg elsker stoff-markedet! Det er en opplevelse. På torsdag for eksempel -  Trude og jeg dro på tøymarkedet.  Det er bare en nytelse- særlig med  to damer og ingen travelhet hos noen av oss. I små boder finnes alt man trenger til en god pris! Du kan få kjøpe bare en synål- eller sakser, heklenåler, strikk, bunter med glidelås og det skjønneste – knapper i syltetøyglass sortert etter farge og størrelse. Det er en helt annen følelse å handle knapper i syltetøyglass. Rote nedi og finne det du vil ha.

Men stoffene er jo en sak for seg! Fargerike bomulls-stoffer som passer fantastisk til vakre Kamerunske kvinner i alle aldre. Og alle har klær i disse stoffene. Men også ensfargede damaskvevde stoffer i hele fargepalletten. Orange, lilla, grønt, svart, gult, rødt, blått, rosa, grått, hvitt. Og batikkfargede stoffer. Og blondestoffer, nylon og tyll. Vi brukte lang tid. Og mannen som var innehaver slo på vifta for at vi skulle holde ut lengst mulig. Og hvis han manglet en farge- løp han til en “bror” for å hente. Bodene ligger nemlig på rekke. Men de som selger knapper og glidelås og tråd- selger ikke stoffer og omvendt. Det blei en god handel!

Mønster for å sy er en mangelvare. Har ikke sett noe til det. Det vanlige er nok at skredderne har mønstre og syr for folk. Det er ikke så vanlig at folk syr selv. Da må man jo ha en symaskin- og har man det så har man en bedrift. Det hender rett som det er at jeg tar små søm-oppdrag her. Symaskinen på skolen står jo mye alene på lageret og blir bare sprekere av å bli brukt. Så jeg er heldig og får låne den. Jeg liker det! Hjemme i Bodø får jeg alt for lite tid til å sy. Og ikke er det lett å finne stoffer heller. Og i alle fall ikke i den fargen du hadde tenkt deg.

Helt til slutt fant Trude en liten godbit – en hjemmelaget skinn-nål. Samme materialet som brukes i sprettert var surret til håndtak. ( Kautsjuk, eller svart gummi) Men den store, imponerende skreddersaksen- var den ikke skjev? Jeg ønsker meg en evigvarende skreddersaks som kan slipes opp når den sløves. En som alltid klipper presist. Hvis jeg finner den her så kjøper jeg den. 

Det gjelder å ha småpenger

Tenk deg situasjonen på landeveien fra Tibati tilbake til her vi bor; det går forbi en jente med en bøtte med sopp av beste sort på hodet. Emilienne ropte og veivet med armene. Vi satt under et tre og nøt formiddagsmaten i en pause fra bilkjøringen. Hva kostet soppen? Hele bøtta var til salgs for den nette sum av 1000 cfr- dvs ca 12 kroner!! Er det mulig! Vi lette i lommer og pengepunger alle sammen. Men ingen kunne bla opp en 1000-lapp. Enten hadde vi for mye eller for lite og veksling var uaktuelt. Jeg kunne gjerne tenkt meg å gi jenta 10000 kroner for hele stasen, bøtta og soppen, men da blei jeg stoppet. Sånn gjør man bare ikke. Kan du tenke deg hvordan kjøp og salg skulle fungere hvis vi bare slang rundt oss med 10-tusenlapper. Emilienne hadde allerede tømt soppen opp i tøystykket som brukes til alt. Men måtte slukøret tømme alt tilbake. Og all den gode soppen!!

Så i dag har jeg tatt ut penger i minibanken, og så bedt om å få veksle dem i mindre mynt og små sedler inne i banken. Og det gikk de med på!! Trude var med som språkekspert. To smilende norske damer blei for mye for bankmannen, tror vi. For å komme i banken for å veksle penger- det er ikke det vanlige. Veksle er noe man gjør mens man handler. Problemet er bare at det er vrient å få vekslet store sedler på markedet, i de små butikkene og når vi skal betale frukten som selges ved dørene hjemme. Hvis vi ikke skal handle mange ting på ett sted. Som for eksempel der vi kjøper bommullsstoffer i 5-metersruller.

Småpengene kan også brukes til noe veldig hyggelig: Når man liker sangen som et kor fremfører i kirken - så kan man danse frem og trykke en mynt i pannen på dirigenten, solisten eller en av de andre man synes synger flott. Så danser man litt sammen med koret og danser tilbake på plass. Dette skjer også i gudstjenestene.

Myntene plukkes omsorgsfullt opp av diakonene og samles i en kurv. Særlig i Bourkina menighet der det er sandgulv- er det viktig å plukke dem opp før de er tråkket ned i sanden.

Og for småpenger kan man også få kjøpt en tjeneste. Løp og finn en fin avocado- er du snill, kan Emilienne finne på å si til en av guttene som spiller fotball utenfor husveggene. Eller hvis vi mangler brød og en uventet gjest er ankommet. Løp og kjøp. Alt finnes i nærheten.

På markedet her om kvelden kjøpte vi en rull med husholdningstau og en grønnsåpe. Det er ikke mange småmynt som skal til da. Eller når Svein går forbi en som sitter og steker smultboller. Da er det godt med noen mynter i brystlommen.

Det gjelder å ha oversikt

Vi har et spiskammers ved kjøkkenet. Et eget rom hvor man kan lagre diverse greier man ikke vil ha stående i stua eller på kjøkkenet. Men aller helst er det vel til tørre matvarer.

her inne har vi en kurv med poteter og injam, boksemat av ulikt slag, tomflasker, handleposer, termos og litt av hvert annet. For eksempel ekstra vindusglass, en ødelagt bokhylle, skapdøren som mangler hengsler og ei skuffe av tre som kan ha vært en kjøkkenskuff, deler til forrige kjøleskap etc.

Og det er dette etc som kan være litt vrient. Bak sånne ting som vi ikke bruker kan man finne noe som lever.

Derfor flytter jeg på disse tingene når det skal vaskes- og det slår sjelden feil- der var det firfislen hadde gjemt seg- eller den store kakerlakken. Firfisler er hyggelige de, men jeg trenger dem ikke inne i huset. De tar seg best ut ute i det fri. Og kakerlakker er ikke noe å samle på. Firfislen dukket opp i  dag, men den klarer altså utmerket godt å hjemme seg bak hyllestavene ( De som holder hyllene oppe) Det er jo murvegger over alt og hyller må stå på gulvet. Firfislen målte ca 10 cm med halen, men er nesten usynlig når det er det den vil være. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal få den ut av huset. Kanskje den bare blir her. Jeg er glad for minst en ting: Den er ikke en mus og heller ikke en slange. Den er fredelig.

Så moralen er: Ikke stable ting langs veggen- sørg for åpne felt langs alle vegger og under ting. Da vil i alle fall de største dyrene kunne holde seg unna der jeg og flere går barbent.

En stor kakerlakk på kjøkkengolvet.

Fest i stasjonshuset.

Huset vi bodde i på Meng er stort, og det innbyr til fest. Vi slo til og inviterte alle elevene på Bibelskolen og lærerne til middag torsdag kveld. Vi snakket med Emilienne om hvordan vi kunne få det til, men vi visste lite om hva det skulle innebære av forberedelser. Emilienne snakket med kona til vaktmannen og kona til rektor på Bibelskolen, og de la en slagplan sammen. 35 til bords med mat laget fra grunnen krever adskillig av forberedelse.

Først dro vi på markedet og kjøpte fisk. Det tok litt tid. Fisken blir kjøpt opp med en gang,  og vi måtte vente på neste forsyning. Fiskerne kommer på sykkel eller moped og har fisken bakpå i store kurver. De har fanget fisken i elva som renner fra den store innsjøen Mbakaou. Hver fisk legges ut på et teppe av plast, og så velger man ut, pruter og betaler. Vi kjøpte inn en fisk til hver gjest pluss litt til. Vi  kjøpte en type fisk som heter karpe.  

Kona til vaktmannen kom med kniv og gikk i gang med å sløye fisken, skrape den og vaske den. Så blei fisken satt på kjøling hjemme hos rektor på bibelskolen.  

Vi var også på markedet inne i byen og bestilte kjøtt til neste dag. Ris blei vurdert etter sort og kvalitet, og kjøpt i tilstrekkelig kvantum. Og ei hel bøtte med tomater og peanøtter til kjøtt-sausen. Menyen ble slik: Kjøtt i peanøttsaus og stekt fisk med tomatsaus og ris. Dessuten brus og vann.

Selve tilberedningen av maten skjedde i garasjen. Kona til vaktmannen laget to bål inne i garasjen. Først tilberedte hun fisken. Hver fisk fikk tre snitt i skinnet. Så strødde hun på litt salt på hver fisk og la dem til tørk en liten stund i sola. Fluene holdt seg unna på grunn av saltet. Så stekte hun dem i olje i en stor og vid gryte på bålet. Peanøttsausen og kjøttet putret på komfyren inne på kjøkkenet. Tomatsausen og risen blei kokt til slutt ute på bålene i garasjen. Flott å se på håndlaget, og hvor godt de planla tiden det ville ta å tilberede alt. Min oppgave var å få stua til å se hjemlig og hyggelig ut. Så det var lys og blomster og duk på bordene, og alt var vasket og fint. Elevene på skolen tok med tallerken, bestikk, kopp og noen ekstra stoler. Kl. 18 ankom alle- bare menn/unge gutter. Det er ingen jenter på bibelskolen. Tradisjonelt er det visst slik at det er menn som er evangelister og katekister.  Men det er jenter på presteskolen, og jenter er også diakoner.

Vi sang sammen og ba for kvelden. Svein fortalte litt om bakgrunnen for at vi var kommet til Kamerun, og holdt en andakt og ba for dem. Så spiste vi sammen. Det smakte kjempegodt! Og Emilienne mente at dette vil de huske lenge. Det er stas å komme i stasjonshuset på fest. De fleste av dem bor ganske enkelt i tiden de går på skolen, og har ikke mye å rutte med.  Både det å bli bedt bort, få god mat og bli bedt for var viktig for dem.  

Disse grytene er store. Man skulle nesten tro det var beregnet mat for å mette 5000...

Fredags-markedet i Tibati.

Meng er bare en liten landsby. 5 km unna ligger Tibati. Tibati er byen. Den har i dag mer enn 12.000 innbyggere. Det ser ikke sånn ut når man kommer til Tibati med bil. I sentrum er det ganske stille og fredelig. Noen små boder langs veien som selger det mest nødvendige. Og et fiskemarked der det selges fisk hver dag. Store fisker, capitaine, som kan bli godt over 10 kilo. Og mindre karper, på størrelse med en nordnorsk småsei.

Tibati ligger ved den store Mbakaou-innsjøen. Den er rik på fisk. Herfra sendes det fisk til Ngaoundéré og de andre byene i nord, og sørover til hovedstaden Yaoundé. På fiskemarkedet i Tibati er det alltid fisk å få kjøpt. Fersk, frosset, grillet eller røkt og tørket. Her er noe for enhver smak. Innsjøen er også vann-reservoar for store deler av midt-Kamerun. Utover i regntiden kommer vannstanden i innsjøen til å stige opp mot toppen av demningen.

Hver fredag formiddag er det det store fredags-markedet i Tibati. Da kan man få kjøpt det meste av alt hvis man bare har penger. Kjøtt og fisk, frukt og grønnsaker, krydder og urter, klær og stoffer, gryter og kjøkkenutstyr, såper og kremer og mye annet rart. Da er det er et yrende folkeliv.

Sølvi blir aldri mett av å studere kamerunske stoffer. Jeg kjøpte meg en ferdigsydd drakt. Skjorte med vakre broderier og bukse til 120 kroner. Og en liten kalott til å ha på hodet. Noe er billig, men mye er også dyrere her i Tibati. Maisen er nesten dobbelt så dyr som i Ngaoundéré, og i år er det knapphet på mais. Regntiden begynte en måned senere enn normalt. Derfor blir årets høst forsinket. Mange kommer til å sulte den siste tiden før årets mais kan høstes. Noen spekulerer i situasjonen og gjemmer unna mais nå. Senere i år, når knappheten er stor, selger de den til skyhøye priser.

Men aller mest spennende er det å bare stå i skyggen og studere folk. Se på hvordan de hilser og prater med kjente. Høre hvordan de handler og pruter. Og se hvor elegant kvinnene bærer varene på hodet og småbarna på ryggen. På fredag er det på markedet i Tibati det skjer. Da forstår man at Tibati er en stor by. Folk kommer langveis fra for å selge sine varer og for å handle.

1.mai og fest for Magnus.

I dag er det 1.mai. Vi var innom på festplassen i byen og så litt på hvordan de firer arbeidets dag her i Kamerun. Det er ikke bare dagen i dag som er offentlig høytidsdag. Også dagen i morgen er fridag, slik at man virkelig kan feire i dag. Fagforeninger og foreninger har fått laget t-skjorter eller kjoler i anledning dagen, og som de bruker når de går i tog. Her på stasjonen er det tradisjon at vaktmennene og vedlikeholdsarbeiderne inviterer de norske til middag på internatet. Deilig kjøttsuppe med gode grønnsaker, og frisk frukt til dessert!

Vi benyttet dagen og anledningen til å invitere alle de norske til kake og kaffe hjemme hos oss for å feire at Magnus er født. Gro og Arnfinns 3.barn, og vårt 6.barnebarn blei født 2.påskedag kl. 9.30 i Bodø.

Svein stekte vafler, og jeg lagde tre improviserte kaker: Sjokoladekake, peanøtt/banankake og bløtkake med krem, og med navnet Magnus skrevet med sjokoladeskrift. Blomster til bordene er ikke vanskelig å finne her. Bilde av den fine gutten la vi som skrivebordsbakgrunn på pc-en og plasserte på kommoden slik at alle fikk se ham. Han er nydelig, og vi er takknemlige og glade!

Det var fullt hus i stua og på verandaen. 31 norske, 18 barn og 13 voksne inkludert oss to. Hyggelig for oss å få vise frem bildet av Magnus, og dele gleden med de norske her.  Et barn er et under og en vidunderlig gave! Vi gleder oss over de mulighetene som moderne teknologi gir oss til å se bilder og til å holde kontakt med familien i hjemme i Norge.



Legg merke til medaljongen med trommeslageren på kaka.

Sykehuspresten på Ngaoubela.

Sykehuset på Ngaoubela ligger vakkert til på en høyde med utsikt over Meng-elva og deltaet omkring. Det består av flere bygninger, åpne plasser med store trær, vannposter, utekjøkken under tak, fotballplass og ei kirke. Under et tre lå det en syk mann på en matte. Han lå med intravenøs tilførsel av medisin. Kona kom akkurat med en tassau (en bolle med lokk på) med mat til han. Han ristet på hodet. Det var tydelig at han ikke hadde matlyst.

Selve navnet Ngaoubela betyr “det gode fjellet”. I 1951 startet NMS sykestue i Tibati. I 1953 ble den flyttet til Meng. Samme året begynte det å komme spedalske til sykestuen for å få hjelp. Allerede første året var det 19 spedalske som fikk behandling her. I 1955 ble det bestemt at det skulle bygges egen spedalske-koloni på Ngaoubela. Investering og drift av denne ble betalt av Sykepleiernes misjonsring i Norge og en gruppe i Trondheim. Etter hvert vokste det også fram et sykehus i tilknytning til spedalske-arbeidet. Det ble bygd fødestue, og i 1960 fikk sykehuset operasjonsstue.

De spedalske kom med hele familien til Ngaoubela. Det ble startet skole for barna deres, arrangert kvinnemøter, gudstjenester og katekumen-klasser. De spedalske fikk sine egne åkrer for å tjene til livets opphold. Den første pasienten som ble innlagt på sykehuset var Menya Paul. Han er blitt en legende på Ngaoubela. Han hadde vært katekist i mange år da han selv ble spedalsk. I mer enn 25 år gjorde han en stor innsats blant de spedalske. I dag er spedalske-kolonien nedlagt fordi sykdommen er bekjempet. Men flere tusen pasienter blir hvert år behandlet på sykehuset på Ngaoubela. Sykehuset har 163 senger og 3 leger. Her er egen fødestue med to kuvøser som er i drift. Bak selve sykehuset og adskilt fra de andre avdelingene er det en egen tuberkulose-avdeling. Sykehuset har også en egen avdeling som driver kreftbehandling med cellegift. Dette er sjeldent i afrikansk kontekst.

I mottakelsen på sykehuset møtte vi doktor Elisabeth fra Østerrike. Hun kom første gang til Kamerun med Leger uten grenser. De siste 22 årene har hun arbeidet på Ngaoubela. “Hun arbeider som en mann,” sa Emilienne som kjente henne. “Hun arbeider både dag og natt”. Vi hørte at hun snakket med pasientene, og ga sine beskjeder på flytende fulani.

En sykepleier viste oss rundt på sykehuset. Han er fra Yoko, og hadde fått sin utdannelse på sykehuset i Ngaoundere. Først som hjelpepleier, deretter som sykepleier, og til sist en videreutdanning i fødselshjelp. Vi fikk se et bittelite barn som lå i kuvøse. I ei seng ved siden av moren sin lå det et lite barn med en stor bandasje på brystet. Sykepleieren fortalte stolt at de hadde pasienter fra hele Kamerun og fra nabolandene. Vårt inntrykk etter en liten omvisning var at her brukes de små personellressursene effektivt til pasientbehandling.

Den ettermiddagstimen vi besøkte sykehuset ble vi slått over hvor rolig og fredelig alt virket. Det så ut som om det meste av dagens strev og arbeid var gjort. Sola stod lavt på himmelen og luften var sval. Vi ble betatt av sykehuset og omgivelsene og den vakre utsikten.

Etter omvisningen besøkte vi sykehuspresten Joseph Bue og familien hans, og drakk et glass follere-saft på verandaen deres. Han fortalte om arbeidet sitt, og om sykehusprestens plass blant personellet på sykehuset. Hver mandag morgen gikk han visitten til alle pasientene sammen med den ansvarlige legen. Han hilste på pasientene og de pårørende, og prøvde å skaffe seg et inntrykk av deres situasjon. Resten av uken ble brukt til besøk og personlige samtaler. Mange pasienter er engstelige, og vil verken spise eller ta medisiner. Det var sykehusprestens oppgave å vinne deres tillit, og å oppmuntre og motivere både til å spise og til å ta imot behandling. Noen ganger er det de pårørende som er problemet. De er redde og sitter på rommet til pasienten og gråter. Da måtte han ta dem ut og snakke med dem, og motivere dem til å være en støtte og ikke et problem for pasienten. Og mange pasienter ønsker sjelesorg og forbønn. “Det er omfattende arbeid, mer enn en prest kan makte alene”, sukket han. Han følte sterkt behovet for videreutdanning i psykologi og sjelesorg. “Det har ingen stor plass i vår grunnutdanning.”

Fra kirka i nærheten hørte vi lyden av trommer og kvinnestemmer som sang. På vei tilbake til bilen gikk vi innom kirka og hilste på dem, og danset med på en av sangene.  

Fra mottakelsen på sykehuset på Ngaoubela.

Emilienne og doktor Elisabeth.

Tuberkulose-avdelingen like bak selve sykehuset.

Folleresaft på trappa hos sykehusprest Joseph Bue og familien hans.

Kirka på Ngaoubela.