“Jesus-følgere”

Dette er en fulani-landsby et sted på veien mellom Meiganga og Tibati. Tilsynelatende som mange andre fulani-landsbyer. Det spesielle med fulaniene i denne landsbyen er at de tilhører Imaniya-bevegelsen og ønsker å være kristne. Imaniya-bevegelsen er en trosretning som oppstod i Nigeria på 1990-tallet med en muslimsk skriftlærd som het Issa Harouna.

Issa Harouna var fulani. Selv om han var muslimsk skriftlærd, ble han opptatt av Jesus-skikkelsen og begynte å studere evangeliene. Gradvis forstod han at Jesus var mer enn en profet, og begynte å be til Issa (Jesus). Etter hvert sluttet han som modibo (muslimsk lærer) og stod åpent fram som kristen. Han reiste rundt som predikant blant fulaniene og forkynte om Jesus. Dette ble etter hvert til en  bevegelse med flere tusen tilhengere, imaniya-bevegelsen. Tilhengerne ble kalt “Jesus-følgere” på fulani. I januar 2000 ble Issa Harouna fengslet av delstatsmyndighetene i Adamawa state i Nigeria.  Mange mislikte hans brudd med islam, og at hans bevegelse fikk så mange tilhengere blant muslimer. Etter arrestasjonen har ingen verken sett eller hørt noe fra ham. Man regner med at han er blitt drept.  Av frykt for represalier og forfølgelse fra muslimske miljøer i Nigeria er vi forsiktige med å oppgi navn på landsbyen og nærmere lokalisering.

Bello Aboubakar, er nå katekist i denne landsbyen. Også han er fulani. Født og oppvokst i nærheten av Meiganga i en sterkt muslimsk familie. Bello var tiltenkt en stor framtid som modibo. Etter grunnleggende koranstudier i Kamerun, ble han sendt til Nigeria for videre studier i tre år med berømte skriftlærere. En av dem var Issa Harouna. Han var den første som fortalte Bello om Jesus, og at han var en hemmelig Jesus-disippel. Bello ble etter hvert kristen og avbrøt sine koran-studier. Han ble gift med Issas datter.

Også for Bello medførte overgangen til kristen tro et brudd med familien. Etter noen år med imaniya-bevegelsen i Den sentralafrikanske republikk, fikk han hjelp til å begynne på Bibelskolen i Tchiollere i Nord-Kamerun.

På Kirkemøtet i Betare Oya fortalte Bello at nesten hele landsbyen der han nå arbeider ønsker å være “Jesus-følgere” og feire kristen gudstjeneste. Samme dag hadde lamidoens utsendinger kommet til landsbyen med biler for å finne ut om befolkningen ønsket å være kristne. Av 310 voksne svarte 307 at de ønsket å være kristne. Etter en kort samtale forlot lamidoens folk landsbyen. Lettelsen var stor over at det ikke ble framsatt trusler om straff og forfølgelse. Likevel ligger frykten der. At en hel fulani-landsby ønsker å være kristne, er ikke noe mindre enn en sensasjon. Selv etter 85 år med kristen misjon blant fulaniene i dette landet.

På vei til Meng stanset vi i landsbyen for å hilse på folk. Sykehuspresten på Ngaoubela var med i bilen, og han kjente noen i landsbyen. Derfor var det naturlig å stanse for å hilse på. De fleste av mennene var ute og gjette kveget, og noen arbeidet på åkeren. Men vi ble tatt vennlig imot av de som var hjemme, og vist rundt i landsbyen.

Katekist Bello Aboubakar (t.v.) og prest Deouyo Paul, som tolket ham på Kirkemøtet. Deouyo var rektor på Bibelskolen i Tchoilere da Aboubakar var student der. Nå studerer han i Sør-Afrika og holder på med en doktorgrad i teologi.

Palmehagen

For noen år siden ble det plantet en palmehage ved Bibelskolen på Meng. Ideen var god. Elevene på skolen kunne arbeide i palmehagen og tjene til livets opphold for seg og sin familie. Når palmene vokser til, kan hver palme gi 10 store hoder med palmefrukt hvert år. Disse kan selges til selskaper som presser olje av fruktene.Hver palme kan gi frukt i 30 år. Palmehagen er på 20 mål og ca.1000 palmer har overlevd så langt. Når alle palmene bærer frukt, kan de kanskje gi en salmet inntekt på 100.000 kroner. Det er mye penger i Kamerun! Utfordringen er å få bukt med gresset mellom palmene. I tørketiden blir det høyt og tørt, og folk i landsbyen setter fyr på det. Dermed skades også palmene. Hvis palmehagen gjerdes inn, kan kyr eller sauer beite der og samtidig gjødsle jorden. Det er mange utfordringer for å få til et vellykket prosjekt. Men det er spennende at kirken nå prøver å finne lønnsomme prosjekter som kan være med å gi et økonomisk fundament for Bibelskolen. På sikt kan dette være med å gjøre dem mindre avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og dermed mindre sårbare.

Det var vemodig å ta avskjed med studentene og lærerne på Bibelskolen. Etter morgenbønnen i kapelletpå fredag ble jeg grundig takket av rektor og av studentene. Jeg tror vi har fått minst like mye igjen som det vi har gitt dem. Vi har fått et rikere bilde av Guds rike, av den hellige og allmennlige kirke  og av de helliges samfunn. De er evangelister og katekister i små landsbyer i Kamerun. Vi arbeider i Rønvik menighet. Vi tjener den samme Herre, og vi går med det samme evangeliet om nåde og tilgivelse. På to uker er det knyttet bånd mellom oss, og vi vil bære Bibelskolen med oss i våre hjerter og i våre bønner..

Bildetekst:

På det øverste bildet er alle katekistene og alle evangelistene samlet sammen med lærerne. De to kvinnene på bildet er kona til rektor til venstre, og kona til en av lærerne midt på bildet.

På det nederste bildet er noen av katekist-konene sammen med to av lærer-konene. 

17.mai er vi så glad i

Vi har hatt en kjempefin 17.maifeiring her i Kamerun!

Dagen startet med at vannet forsvant rett etter at vi hadde fått tatt morgendusj og vasket håret. Perfekt! Strømmen var også borte. Den forsvant kvelden før.

Kl. 8.30 var det oppstilling foran Internatet. Store og små i den norske kolonien var på plass i finstasen. Trond, rektor på skolen, hadde hengt opp stort norsk flagg. Han stilte med skarptromme. Alle fikk låne norsk e flagg til å vifte med i toget. Svein holdt kort appell og første vers av “ Gud signe vårt dyre fedreland” ble sunget før toget gikk. Skolen og barnehagen hadde fane. Vi gikk ut sideporten, stoppet trafikken så alle trygt fikk krysset veien. Derfra gikk toget opp til sykehuset. Her sang vi “Ja, vi elsker dette landet” for alle som sto ute på trappene. Videre gikk vi ned langs sykehus-veien og inn til kirkens sekretariat. Biskopen og de ansatte kom ut og hilste på oss, og de fikk også høre nasjonalsangen. Biskopen syntes det var hyggelig at vi var glade og feiret dagen selv om vi var langt borte landet vårt. Gøy å gå i tog, synge og vifte med flaggene. Godt å synge sangene som hører med på 17. mai.

Så var det brunch på internatet kl. 9.30. Sølvi plukket blomster til bordene. To av kokkene på stasjonen ordnet med pådekking og oppvask. Alle hadde med bidrag til et deilig koldtbord: Kylling, kjøttkaker, kjøttpålegg, ost, eggerøre, salater, frukt og mye annet godt. Deilig!!

Og så var det salg av skoleavisen “Sannu!” 30.årgang og kanskje siste årgang med skoleavis for Den norske skolen. Veldig flott avis på hele 20 sider.

På skolen holdt to av elevene tale om bakgrunnen for 17. mai og forsamlingen på Eidsvoll. Etterpå var det tradisjonelle 17.mai-leker på skoleplassen for store og små: Sprettert-skyting, fisking, svampkasting, lykkehjul, tautrekking og stafetter. Og salg av pølser og brus og hjemmelaget is. Pølsene hadde Erik omsorgsfullt fraktet med seg fra Yaounde. Kl. 17 var det kaffe med marsipankake, sjokoladekake, lapper og nøttebunn med krem på den overbygde verandaen på internatet. Apeburet kalles den. Og norske og kamerunske godterier. Det er måneskinn om natten nå, så det blir ikke helt mørkt. Det kommer godt med når strømmen er borte. Da vi kom hjem til huset konkluderte vi med at det var like godt å legge oss. Det var ikke så mye å finne på i et mørkt hus. Så vi tok kvelden klokken 20.  

Men 17.mai har fått en ekstra dimensjon for oss. Svein husker feiringene fra sin barndom her. Nå fikk vi oppleve det sammen. Han husker spesielt en 17.mai da de hadde hele feiringen oppe i fjellsiden et stykke nord for Ngaoundéré. Da spilte han trompet til nasjonalsangene og biskop Bjarne O. Weider, som var på besøk her, holdt 17. mai-talen. Han betydde mye for Svein det første året på gymnaset. Det var også han som utfordret Svein til å studere teologi og til å bli prest i Nord-Norge.

Jeg måtte tenke på min mor da vi sang det andre verset av “Vi ere en nasjon vi med”. Hun sang det så ofte, og det var som om jeg kunne høre stemmen hennes. Da måtte jeg tørke noen tårer.

“ Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet.

Enn i det land hvor jeg tilfreds hos far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død, ei bytte det, hvor jeg er født.

Om man et paradis meg bød av palmer oversvevet.”                  

Rart å synge det verset her i palmeparadiset!! Og gresset er virkelig så intenst grønt her akkurat nå. Det må gå an å elske begge landene, både Norge og Kamerun. Men uansett vil det vel være sånn at det landet man er født i og der man har sine røtter og sin familie, ligger hjertet nærmest. Det er ikke uten grunn av vi snakker om fedre-land og mors-mål.

Bordfellesskap.

Måltidet er viktig i Afrika. “Hvis du virkelig vil uttrykke at du setter pris på noen, så gjør du det med et godt måltid. Mat sier mer enn mange ord.”

Vi kom tilbake til Ngaoundere lørdag kveld. 7 timer tok kjøreturen fra Meng. Vi var slitne når vi kom fram. Vi hadde sett fram til en frisk dusj, men vannet var avstengt på grunn av vedlikeholdsarbeid. Søndag kjørte vi til universitetskirken på Dang for å gå på gudstjeneste. “Har vi noe å spise til middag?” lurte vi på på veien hjem. Da vi kom hjem, stod plutselig Esther på trappa. “Jeg har en overraskelse til dere i kurven”, sa hun. Tre små gryter med deilig mat: Kokte bananer i den ene, gresskarstuing med løk i den andre, og sopp, auberginer, løk og grønnsaker i den tredje. “Nei, nei, det koster ingen ting. Det er en gave til dere.” Det smakte nydelig. Og til dessert et stort fat med mango. Så mye man bare orker å spise. Mangoen hadde vi kjøpt underveis fra Meng.

De to ukene på Meng har også måltidene vært viktige. Tidlig første morgen stod rektor Jema på trappa med vilt til oss. En liten antilope på størrelse med en hare. Aldeles nydelig kjøtt. Vi inviterte han og lærerne på Bibelskolen og konene deres til å komme og spise den sammen med oss. Emilienne laget et herlig måltid, og Sølvi pyntet med duk og lys og blomster. Vi lo og fortalte historier, vi ba sammen og snakket alvor. Vi følte bordfellesskapet og gleden ved å spise sammen.

Torsdag kveld inviterte vi katekistene og konene deres. 35 i alt. Emilienne var nøye med at vi skulle handle inn rikelig med mat. 10 kg kjøtt. 10 kg ris. Og rikelig med mais- og manjokmel til couscous. Tre av konene rørte i couscous-gryta med store stokker. Her lages maten fra grunnen av. Det er et fellesskap også i det å lage maten og forberede måltidet. Imponerende å se innsatsen og samarbeidet når de rørte i gryten alle tre samtidig. Å lage couscous krever sin kvinne! Vi gjorde store øyne når vi så hvor mye de spiste. Store porsjoner, først med ris og kjøtt og saus, deretter med couscous og kjøtt. Noen greide å spise tre store porsjoner. Når jeg nå tenker tilbake på de to ukene på Meng var kanskje måltidene like viktige for dem som undervisningen. De knyttet oss sammen. Jeg tror de merket at vi var glade i dem og hadde omsorg for dem. Det var ikke vanskelig å se at de var takknemlige. Mange av dem vet hva det vil si å være sultne. Og livet som venter dem når de er ferdige på Bibelskolen er ikke lett. Mange katekister forteller at de ikke alltid får den lønnen de har rett på. De er avhengige av å dyrke åkeren for å ha mat til seg og familien. Etter mange timer på åkeren i solsteiken og mye mat, så vi at noen av dem strevde med å holde seg våkne.

Neste dag ropte hun på noen unggutter som fikk nyte restene på verandaen.

Fredag kveld var vi invitert til middag hos sykehusprest Bue på Ngaoubela. Nydelig stekt fisk, karper som de har så mye av i Tibati-området, stekte bananer og poteter, og deilig salat. Nå var det vi som fikk glede oss over kameruneres gjestfrihet og omsorg. Gjennom måltidet knyttes det vennskap og forståelse. Samtalen rundt måltidet gir anledning til å lytte og lære, til å spørre og til å fortelle. Det var en god opplevelse å oppleve bordfellesskapet med en kamerunsk prestefamilie i deres hjem.

Hver dag nyter vi godt av Emiliennes omsorg og kokkekunst. Vi ser og vi kjenner at det er uttrykk for hennes omsorg og kjærlighet. Hun er en mester til å finne gode råvarer, og hun vet hvordan hun skal tilberede dem. Måltidene har vært en dimensjon ved oppholdet her som vi ikke kommer til å glemme. På kjøreturene har hun tenkt nøye gjennom hvordan rester kan bli deilig veimat under et skyggefullt mangotre. Og blir det noe igjen, roper hun på barna som står i veikanten og ser på oss, og lar dem få spise opp restene. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg hører Emilienne be bordbønn. Hun takker virkelig Gud for maten. Og hun ber for dem som er sultne og ikke har mat. Jeg aner hvor grunnleggende bønnen fra Fadervår om daglig brød er. Og hvor lite selvfølgelig et godt måltid mat er!

Esther. 

Esthers gjestebud.

 Mango til alle som vil ha.

Ingen frukt i verden kan måle seg med den mangoen som vokser i Ngaoundere.

Den er bare nyyydelig.

Middag med rektor Jema og de andre lærerne på Bibelskolen og konene deres.

Her røres det i couscous-gryta. Det krever sin(e) kvinne.

Middag med katekistene og konene deres i stasjonshuset på Meng.

I kø for å få en ny porsjon.

På Kirkemøtet II .

Ved starten av Kirkemøtet ble vi informert om at det var kolera-epidemi i distriktet. I en naboby var det registrert 25 tilfeller av kolera, og 11 var døde. En gassisk lege-misjonær fra sykehuset i Garoua-Boulai orienterte om situasjonen, og ba alle om å ta noen enkle forhåndsregler: Alle måtte være nøye med å vaske hendene før måltidene. Og så langt det var mulig, ble vi oppfordret til å vaske hendene etter toalettbesøk. Utsendinger eller besøkende fra smitte-området ble bedt om å melde seg slik at de kunne få forebyggende behandling. Slik håpet man å unngå en epidemi i Kirkemøtet. Ut over denne orienteringen ble det ikke snakket mer om kolera under møtet.

Hiv/Aids-teamet fra sykehuset i Ngaoundéré var også til stede på synoden. Det er viktig at de er synlige, og at lederne i kirken går foran med et godt eksempel og lar seg teste. Underveis i møtet ble det opplyst at 281 var testet, og at 25 hadde testet positivt. Jeg vet ikke om alle som ble testet var delegater på Kirkemøtet, men vi vet at  Hiv/Aids er et problem også i kirken.

På Kirkemøtet møtte jeg igjen biskop Dangladi fra Tibati, rektor Jema Jonas og de andre lærerne fra Bibelskolen på Meng. De hadde kjørt 7 voksne menn i den lille bilen til biskopen i Tibati. Biskopen har ikke sertifikat selv, så han hadde fått en ung og uerfaren sjåfør til å kjøre. Like etter Ngaoundal hadde det gått galt. I stor fart hadde bilen kjørt ned i et hull i afalten og deretter havnet i grøfta. Rektor Jema Jonas hadde fått et hardt slag i høyre side, men ut over det ble ingen alvorlig skadet.  Heldigvis.

Det som skjer i pausene og utenom selve møtesalen, er en viktig del av selve møtet. Sånn er det i Norge, og sånn er det her. Folk gleder seg over å møte igjen venner. Også for meg har det vært hyggelig å møte igjen folk jeg er blitt kjent med den tiden vi har vært her. Satou Marthe, som var elev på Collège protestant i Ngaoundéré i min barndom og som i mange år var leder for kvinnebevegelsen i kirken, møtte jeg igjen på Kirkemøtet. Når motsetningene i møtet ble tydelig og stemningen var dårlig, var det hun som kom fram og ba for møtet. Hun er en kvinne med stor åndelig autoritet som folk lytter til. Og så var det en stor glede for meg å møte igjen Audi David. I min barndom når vi sparket fotball, kalte vi han bare Baba. Nå er han leder av Kirkerådet og bor i Yaoundé.  Vi har avtalt å møtes der på vei hjem til Norge. Moren hans hadde hele sitt liv et spesielt forhold til de norske misjonærene. Fordi hun var så vakker, ble hun gitt til lamidoens harem for å være en av hans koner. Ved hjelp av en vakt, som også gjerne ville ha henne, greide hun å rømme. Hun søkte tilflukt hos de norske misjonærene på Meng. Da lamidoen og hans vakter kom for å hente henne, gikk den norske misjonæren ut med flodhest-pisk og truet med å slå dem hvis de nærmet seg. Da trakk de seg unna. Jenta ble senere kjørt til Yoko, en liten by vel 200 km unna og vokste opp i trygghet på misjonsstasjonen der. Etter hvert kom hun til Ngaoundéré og ble gift med en sykepleier på misjonens sykehus. Og ble altså mor til Baba.

Satou Marthe og Baba i samtale på kirkemøtet.

Sammen med Erik Bischler og Leif Hadland fra hovedkontoret i Stavanger, overnattet jeg på amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai. Det betydde en kjøretur på 80 km hver kveld etter møteslutt og om morgenen før møtestart. Det ble nokså korte netter, men det ga mulighet til å reflektere over dagens hendelser i bilen. Like før midnatt lørdag kveld var vi på vei mot Garoua-Boulai. Plutselig kom vi til et sted der det nettopp hadde vært en trafikk-ulykke. En motorsykkel med en ung kvinne og to unge menn hadde veltet. Noen fra en landsby i nærheten hadde hørt skrikene og var kommet til ulykkes-stedet. De tre på motorsykkelen var lagt i stabilt sideleie i veikanten. Den unge kvinnen hadde brukket foten, og det var mye blod på asfalten. I mørket var det ikke lett å få oversikt over tilstanden til de skadede. Vi greide etter hvert å få alle tre inn i bilen. Kvinnen jamret og skrek når vi løftet henne inn i bilen. En av mennene fikk vi plass til bak i bagasjerommet. Han lå helt stille, og vi usikre på om han var bevisst. Jeg oppfattet at noen av folkene fra landsbyen, velsignet oss på fulani i det vi gikk inn i bilen. “Allah waddi barka”. Gud velsigne dere! Om lag halv ett var vi framme ved sykehuset. Den gassiske legen og noen sykepleiere tok imot oss. Vi hadde varslet dem over telefon om at vi var underveis. Alle tre var i live da vi kom fram, og vi kjente lettelse over å kunne overgi dem i kyndige hender. Vi fikk med oss et par gummihansker fra sykehuset. Før vi gikk til sengs vasket vi bort det meste av blodet i bilen.

Dagen etter, på vei hjem fra kirkemøtet, kjørte vi innom sykehuset for å hilse på pasientene. For den ene var det bare sårskader som var renset og forbundet. Den andre ventet på hoderøntgen, men legen mente det trolig var en kraftig hjernerystelse. Kvinnen hadde alvorlige bruddskader i den ene foten, og et stygt sår på leggen. Legen mente hun måtte regne med å være på sykehuset i omtrent en måned. Akkurat som i lignelsen er det her i Kamerun ikke nok å bringe de skadede til sykehus. Man må også betale for behandlingen. Om lag 3.000 kroner for de tre skadede til sammen. For dem er det en formue, for oss er det småpenger. Det er et privilegium å ha muligheten til å hjelpe. I tillegg ga vi et par hundre kroner til en representant fra familien som hadde påtatt seg ansvar for å lage mat til pasientene så lenge de var på sykehuset. I dag, en uke etter ulykken, har jeg fått høre at kvinnen er kommet til sykehuset i Ngaaoundéré. Bruddet i foten var stygt og måtte opereres. Fordi hun hadde mistet så mye blod, måtte de også vente noen dager med operasjonen. Men nå er hun operert, og beinet er festet med nagler til en stålstang på tre forskjellige steder.

God vei og vakkert landskap på veien mot Betare Oya.

Mange hyggelige møter og gjensyn på Kirkemøtet.

Amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai.

En stund var det meningen at jeg skulle overnatte i dette lugubre vertshuset. Sammen med Tom Sverre Tomren ventet jeg vel en time i baren mens regnet øste ned ute. Jeg tror vi hadde det bedre på amerikanernes gjestehus selv om det ble en timers ekstra kjøretur hver morgen og hver kveld.

På Kirkemøtet.

Annet hvert år er det Kirkemøte i den lutherske kirken i Kamerun. Eller General-synode, som det heter her. I år var møtet lagt til Betare Oya. Byen ligger i sørøst, i den delen av landet der amerikansk misjon har hatt sitt arbeid. Det er om lag syv timers kjøretur dit fra Ngaoundéré. Internasjonale selskaper utvinner gull der. Gjennom en teologi-student som jeg kjenner fikk jeg tilbud om å kjøpe gull. 22 gram gyllent gullstøv for 4.500 kroner. Han kom med det i en liten bit sammenbrettet avispapir. Jeg takket høflig nei. Vi er ikke i Kamerun for å handle gull. Men jeg takket for anledningen til å se og kjenne på gullstøv. Det er trolig eneste gang jeg får sjansen til det.

På Kirkemøtet fikk jeg en sterk opplevelse av at dette er en stor nasjonal kirke.  416 utsendinger i alt, fra hovedstaden Yaounde og havnebyen Douala i sør til Maroua og grenseområdene mot Tchad i nord, hadde stemmerett. Det er om lag 1500 menigheter og 1890 ansatte. Kirken er sterk og livskraftig.

Og samtidig er det en kirke som er sårbar og som strever med splittelse og indre spenninger. En utbrytergruppe forsøkte å forhindre at det overhodet skulle bli noe kirkemøte. De greide i først omgang å overtale lokale myndighetene til å ikke gi tillatelse til at møtet kunne avholdes. Denne beslutningen ble senere omgjort av overordnet myndighet, og møtet kunne holdes som planlagt. Alle snakker om at det er en krisetid for kirken. Derfor var tema for årets møte: “Omvendelse og forsoning. Far forlat oss, for vi vet ikke hva vi gjør.”

Det er ikke lett å forstå fullt ut hva som er årsaken til problemene. Men de fleste mener at det startet med valget av den første nasjonale biskopen på Kirkemøtet i Bankim i 2009. Mange kjempet for at motkandidaten skulle bli valgt. Det ble også brukt mye penger på valgkamp for denne kandidaten. Det som begynte som en konflikt mellom de to bispekandidatene, har etter hvert utviklet seg til en konflikt med etniske overtoner og mange andre elementer. Selv om den andre fløyen ikke offisielt var til stede på møtet, gikk det rykter om at de hadde sine utsendinger og at noen var til stede i byen.

Det ble under møtet framført sterk kritikk mot kirkeledelsen. Temperaturen var høy da utsendinger fra Yaoundé ville stille mistillitsforslag mot den nasjonale biskopen og hele kirkeledelsen. Kritikken gikk på måten konflikten med utbryterne var håndtert på, på dårlig økonomi- og personalforvaltning. Biskopen ble beskyldt for stadig å love ting han ikke kunne stå ved. Det ble ikke vedtatt noe mistillitsforslag verken mot biskopen eller kirkeledelsen. Men reglene for valg av biskop ble endret. I framtiden skal det ikke være mulig å drive valgkamp for kandidatene. Valgperioden for biskoper og for andre verv skal være 4 år, og med mulighet for å bli gjenvalgt én gang. Ingen skal kunne sitte lenger enn åtte år. Kirkemøtet vedtok også en uttalelse som forsøker å komme utbryterne i møte med sikte på å få til forsoning.

Midt i all kirkepolitikk og alle konfliktene, er det likevel den sterke åndelige dimensjonen i Kirkemøtet som har gjort sterkest inntrykk på meg. Hver morgen var det først nattverdgudstjeneste. Deretter var det bibeltime ut fra hovedtemaet. Dyktige kamerunske teologer hadde gode og lærerike bibeltimer. De er fullt på høyde med det beste av det vi har i Den norske kirke. Og underveis i møtet var det stadig nye personer som stod fram og ba for saker og for enkeltpersoner. Her har vi noe å lære av kamerunerne.

En av sakene på dette Kirkemøtet var også et forslag om å bryte samarbeidet med den lutherske kirken i USA på grunn av deres liberale homofili-vedtak. Selv om homofili er helt uforståelig for kamerunske kirkeledere, anbefalte både kirkerådets leder og den nasjonale biskopen sterkt å fortsette samarbeidet med amerikanerne. Saken ble avgjort med deres innlegg, uten at den egentlig kom opp til votering.

Når det gjelder forberedelser, møteledelse og saksbehandling har vi mye å lære kamerunerne. Kirkemøtet skulle begynne kl. 16 onsdag ettermiddag. Klokken 18 var enda ikke åpningsgudstjenesten begynt. Under konstitueringen senere på kvelden var bare 316 delegater på plass. Mange var enda underveis. Og noen kom ikke i det hele tatt. Men ettersom mer enn 2/3 av delegatene var der, kunne møtet likevel begynne. Bortsett fra en enkel dagsorden på et ark, hadde ingen delegater fått verken saksliste eller sakspapirer for møtet. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på hvor godt forberedt de kirkemøtene jeg har deltatt på i Norge har vært. Og hvor effektivt store og vanskelige debatter og voteringer har vært gjennomført. Det er en annen møtekultur her. Folk går ikke på talerstolen når de skal ha ordet. Og det er sjelden at de som ber om ordet får det. Ofte krangler salen med dirigenten. Fra tidlig morgen til sent på kveld satt delegatene på harde kirkebenker. Rett som det var forsvant både lyd og lys.

Vi som var gjester ble tatt godt vare på. Vi spiste deilige måltider hjemme hos den tidligere ordføreren i byen. Etterpå har jeg hørt at det var verre med de andre delegatene. Det var knapt med mat, og mange av dem som stod bakerst i køen fikk ikke noe å spise. Dette så ikke ut til å ødelegge stemningen. Kamerunerne er tålmodige. Utover dagen når varmen i kirkerommet ble ganske trykkende, var det noen som sørget for at vi som var gjester fikk tilstrekkelig å drikke. Folk er vennlige, og det var lett å bli kjent og komme i prat med dem.

På avslutningsgudstjenesten søndag 8. mai var det også innsettelse av regional biskop. Det ble virkelig en fest med sang og dans, med skriftlesning og forbønn, og med gaver og lykkeønskninger til den nye biskopen og hans familie. Jeg må samtidig innrømme at jeg kjenner på en uro over at biskopene på kort tid har fått mye makt. Embetsteologi og afrikansk høvding-tradisjoner kan bli en farlig blanding. Den nasjonale biskopen ønsker å bli tiltalt “mon seigneur, min herre”. Det er den måten katolikkene tiltaler sine biskoper og kardinaler. Fristelsen til å bli selvhøytidelig og autoritær er stor. Den nasjonale biskopen ble av kirkerådslederen anklaget for å sette til side lovlig fattede vedtak i Kirkemøtet.

I Kirkemøtet er det en sterk selvbevissthet og et sterkt ønske om å være en selvstendig kirke. Gjennomgangen av regnskapene viste imidlertid at dette er en fattig kirke, og at avhengigheten av økonomisk støtte fra NMS og fra søsterkirker er stor. Kirken har også store utfordringer når det gjelder å få bukt med økonomisk utroskap.   

Kirken i Betare Oya, oppkalt etter Oscar Noss, en amerikansk misjonær.

Frokost-servering under et mango-tre.

Tre sentrale aktører i kirken og i Kirkemøtet. Fra venstre: dr. Joseph Ngah, leder av undervisningsavdelingen i kirken, den nasjonale biskopen dr. Thomas Njywe, og lærer og rektor på det teologiske instituttet i Meiganga Jean Kolonja. I bakgrunnen ser vi den amerikanske biskopen i Sør-Dakota som også var på besøk på Kirkemøtet.

Audi David, leder av Kirkerådet. Vi var gode venner i oppveksten i Ngaoundéré. Et overraskende og veldig hyggelig gjensyn.

Utsikt fra kirkebakken mot en bydel i Betare Oya.

Jeg fikk være med på åkeren!

Det er lørdag, og Emilienne og familien skal ut på åkeren for å plante peanøtter. Og jeg (Sølvi) fikk være med!!! Svein er fortsatt på kirkemøtet.

Svigersønnen, Emilienne og en datterdatter og en niese kom og hentet meg i bil i morges kl. 7.30. Jeg var klar for tur. Kurv med vann, kaffe, bananer, kopper etc., og ikke å forglemme- det lille fotoapparatet. Ladet det opp i går kveld. Husket også å ta med solhatt, smøre meg på armer og nakke med solkrem, ta på sokker og gummiskoene og kle meg i  lange bukser og skjorte med ermer. Det siste var på ordre fra Emilienne dagen før. Vi kjørte et stykke utenfor byen i retning Garoua. Tok av og kjørte en landevei videre. Så kom vi til åkrene der de fortsatt har arbeid med alt som skal i jorda nå som regnet er kommet. Emilienne var bekymret for at det er kommet så lite regn. Jorda er tørr og hønene er ivrige på å lete etter noe å spise. Da er nyplantede peanøtter tingen.

De hadde med gode hakker og en machete. Dessuten kjøpte vi et lite teppe i vevd plast av teppehandleren. Han sto i veikanten akkurat da vi svingte ut fra stasjonsområdet her. Handelen gikk fort gjennom et åpent bilvindu.

Svigersønnen dro tilbake mens vi damene gikk i gang med å hakke og plante peanøtter. Det vakte oppsikt at jeg ville være med på moroa. De henta ei hakke til og svigersønnen tok bilde av oss med mitt kamera. Dette må bevises- at jeg har vært med på åkerarbeid i Kamerun. Så deilig det var! Hjemme i Norge ligger åkeren ( kjøkkenhagen) og venter på å bli tatt hånd om. Vår svigersønn har startet arbeidet med den, heldigvis.

Men jeg er ikke der. Så fikk jeg da likevel kjenne gleden ved å bearbeide jord og plante noe som skal bli til mat. Det høres kanskje rart ut å plante peanøtter. Må sannelig prøve det innendørs hjemme. Men peanøtter brukes masse i matlagingen her - i sauser med kjøtt eller høne. Dessuten er det jo veldig næringsrikt.

Vi blei ganske kjapt ferdig med arbeidet- fire damer gjorde det fort unna. Så spiste vi formiddagsmat under det store Mangotreet som laget deilig skygge ved åkeren. Det er jo også en deilig liten bris som gjør oppholdet ute godt også for en nordboer. Etterpå gikk vi en lang tur - Emilienne og jeg. Hun fortalte hva som vokste hvor; Injam, maniok, tuer med sitrongress ( !!), poteter osv. Piggtråd mellom åkrene for å holde geitene og sauene unna. Vi fant små busker og trær med villfrukt som vi smakte på. Og så møtte vi andre som enten bodde der ute eller var der for å arbeide.

Til sist satte vi oss inne i hytta som de har ved åkeren. En skikkelig stråhytte med ildsted som var tent og laget passe mye røyk til å holde innsekter ute. Inne i hytta var det også en seng av bambusstenger. Deilig å sitte på og god å ligge på. Her satt vi og snakket om Afrika. Niesen spurte meg om jeg likte Afrika. Det kunne jeg sterkt bekrefte. Forteller du det når du kommer hjem. Ja!!! Jeg skal fortelle- om den varme og røde jorda, om den deilige skyggen under trærne, om alle de gode vekstene, om landskapet og regnet, solen og vinden. Men mest av alt at i Afrika er du ikke ensom og alene. Du er velkommen til å være med, og folk kommer innom for å se til deg og spørre om du har det bra.

Takk for en deilig, deilig, dag her i Kamerun. At jeg kom svett og delvis støvete og skitten hjem og fant ut at vannet var koblet fra grunnet arbeid med rørene i byen, tok ikke fra meg følelsen av lykke og takknemlighet. Det kommer nok tilbake i løpet av kvelden.