Utenfor og innen for muren.

Det hender mye hver dag- i går skrev vi litt om det. Middagen i går må bare nevnes. Middagen står på bordet ca kl. 13. Jeg fikk følge kokkens stødige hånd ved grytene da hun laget couscous.. Sausen hadde kjøtt, tomater, løk, hvitløk, grønne grønnsaker og hvit pepper som surrer før peanøttene has oppi. Peanøtter som blir nesten flytende og kjøpes ferdig malt i små poser på markedet. Ved siden av kokes maismel iblandet litt maniok for å bli litt seig. Spennende å se hvordan hun håndterte maismelet som blir som en grøt og er helt blank og hvit. Det krever sin kvinne å røre i den for å unngå klumper og få blendet væske og mel. For å få det til, satte hun seg på en lav krakk og låste kasserollen mellom føttene (crocks-skoene beskyttet føttene mot varmen). Og så rørte hun med begge hendene i et godt tak om sleiva. Det fungerte topp. Før servering dyppet hun et plasttefat i kald vann med litt olje i og tok maisen opp av kjelen. En “bit” av gangen. De blei som avlange baller og lå så fint i serveringsbollen. Og så spiste vi med fingrene. Tok en bit “maisgrøt” og dypet, eller rettere sagt løftet sausen med denne og puttet i munnen. Deilig spør du meg! Svein kjente igjen retten som vanlig i hans barndom her og han syntes den var helt som den skulle være - kjempegod! Sausen var vidunderlig, med fyldig smak av peanøtter. Dette er den retten folk vanligvis spiser, ja, for mange står den fast på menyen.

En stor forskjell fra min barndom er at det er bygd en høy mur rundt stasjonsområdet. Den er bygd av hensyn til sikkerheten. Huset vi bor i ligger tett ved muren. Både om dagen og om natten hører vi lyder, musikk og rytmer husene på den andre siden av muren. Ved solnedgang gikk vi igjen en tur langs veien utenfor muren. Her går det en strøm av mopeder med én eller helst flere personer på. Man må se seg godt for for å komme trygt over veien. Langs veien ligger det så butikker, salgsboder av alle slag, barer, frisører og skreddere. Noen kvinner steker fi sk og kjøtt for salg, og ikke minst: Her stekes “makkala” eller beignets - deilige smultbollene som Svein elsker. Han har de siste dagene handlet fast hos en kvinne når har vært ute og ruslet. 10 smultboller for 100 kamerunfrancs, det vil si 1 krone og 20 øre. Dessverre blander de litt hvetemel i dem, så jeg kan ikke spise dem. Jeg håper vi med tid og stunder kan få laget noen uten hvetemel. Langs bodene møter vi små og store som vi prater med. Bak bodene skimter vi husene og gårdsplassene. Med høner, geiter, ildsted og barn som leker.

Vi starter ettermiddagsturen med å gå oppover til porten som vender mot sykehusområdet. Sykehuset ligger utenfor muren. I en liten innhengning ved veien ligger en liten kirkegård. Svein husker at noen norske og amerikanere ligger gravlagt der.

Portene inn til stasjonsområdet åpnes kl. 06 og stenges kl. 19. Det står vakt i porten som åpner hvis man kommer etter at porten er stengt. Ulike steder i muren er det dører som står åpne om dagen, men som er stengt om natten. Det er også noen som holder vakt inne på stasjonsområdet om natten. Det kjennes trygt ut. Gjennom vinduet hører vi lyden fra musikk, sang og trafikken fra veien utenfor muren.

På bildene nedenfor ser dere damen som Svein pleier å handle smultboller (makkala) hos. Og glade barn som vi møtte på veien.

Hus og minner fra min barndom.

Mye er forandret siden jeg reiste fra Kamerun 21. juni 1970. Jeg var 16 år og skulle begynne på gymnas i Bodø. Byen Ngaoundéré er i dag 10 ganger større enn dengang. Før lå misjonsstasjonen et stykke utenfor byen. Nå har byen vokst rundt stasjonen på alle sider. På stasjonen er mye forandret. Det er bygd nye hus, det er høye trær der det før ikke var trær og noen veier er lagt om. Det var ikke så lett å kjenne seg igjen med en gang. Men etterhvert går det lettere. De viktige husene fra min barndom står fortsatt. Mye er også overraskende likt etter mer enn 40 år. Det er mange sterke minner knyttet til barndommens hus og rommene i dem.

Her er huset som ble bygd til oss, og som vi bodde i første periode (62-65). Jeg har klare minner fra byggeperioden. Og jeg husker gleden da vi flyttet inn i nytt hus, Til venstre på bildet er hovedinngangen og verandaen der vi ofte oppholdt oss. Huset ligger like ved den norske skolen. I dag er det rektor på skolen som bor der med sin familie.
Bildet under er fra baksiden av huset vårt med kjøkkeninngangn. Dette var Sambo (kokken vår) sitt domene. Jeg husker at jeg hadde kjøkkenhage her der jeg dyrket rødbeter, agurk og annanas som jeg solgte til min mor. Og her hadde vi hønene våre som brukte å legge egg i vedskjulet. Dengang var det ikke innlagt vann. I tørketiden var det kvinner som bar vann til kjøkkenet fra en brønn oppe ved sykehuset. Det var en omfattende prosedyre med å koke vann, filtrere det og fylle det på flasker som ble lagt i kjøleskapet. Kaldt vann var en luksus! Og vi hadde bare elektrisk strøm noen timer om kvelden fra et aggregat. Maten ble tilberedt på gass og vedkomfyr. Det er utrolig deilig nå med strøm og innlagt vann. Kjøleskapet går på strøm, mens varmtvannsbereder og komfyr går på gass. Dessuten har vi nå vannklosett.

 

Nedenfor ser dere bilder fra den norske skolen. Her gikk jeg det meste av min grunnskoletid (1.-5. klasse og 7.-9. klasse). Tankene går til dem som var lærere i disse årene. De var opptatt av at vi skulle få en god norsk skolegang, slik at vi kunne takle overgangen til det norske skolesystemet. Når jeg tenker tilbake på skoletiden synes jeg kanskje at det ble lagt lite vekt på at vi skulle lære om det afrikanske samfunnet og omgivelsene her. Skolen var underlagt Oslo skolestyre, og fulgte norske læreplaner og skoleruten for Oslo nokså slavisk. Da jeg avla ungdomsskole-eksamen i 9. klasse kom eksamensoppgavene i forseglede konvolutter. Jeg var eneste eksamenskandidat. Likevel var det 4 vakter tilstede i klasserommet i tråd med de norske eksamensreglene og passet på så jeg ikke skulle jukse.

 

Den andre perioden (67-71) bodde foreldrene våre ett år i Garoua i nord og 3 år i Banyo. Til Garoua var det én dagsreise med bil og til Banyo to. Min søster og jeg bodde på internatet i Ngaoundéré like ved den norske skolen. Vi var hjemme på ferie til jul og om sommeren. Nedenfor ser dere bilder fra internatet. De første fire årene da vi bodde hjemme var lykkelige år i min barndom. Årene på internatet var vanskelige. Jeg følte meg ofte ensom og følte mye ansvar for min søster som var 3 år yngre enn meg. Det var rart å komme inn på internatet. Spisesalen var akkurat som dengang. Spisebordet stod på samme plass. Rart å rusle i korridorene og ta i døren inn til rommet mitt. Fortsatt undrer jeg meg over at det dengang var så liten bevissthet om barns følelser og behov. Jeg er glad for det oppgjøret som NMS har tatt de siste årene med denne delen av vår historie. NMS utga i 2010 en bok som fortalte historien og de norske internatskolene. Det var spennende lesning. Det er nå flere år siden internatet ble lagt ned. Fra høsten av skal også den norske skolen i Ngaoundéré legges ned. I dag går noen av de norske barna på internasjonal skole i byen.



Dette er min barndoms kirke. Dengang syntes jeg den var så stor. Nå ser jeg hvor liten den er. Og hvor nøkternt den er utsmykket. Det er bare altertavlen med den hvite Jesus. Til jul flettet norske og kamerunske barn lenger av grønne mangoblad som hang langs veggene i kirken. Jeg husker at jeg som barn undret meg over at Jesus var hvit som oss norske, og at vi sang sanger til norske og europeiske melodier. To kvelder har vi vært en tur innom i kirken og hørt på korøvelser. De synger afrikanske sanger akkompagnert av trommer.

I denne kirken ble jeg konfirmert våren 1969. Jeg var alene konfirmant og hadde konfirmantundervisning en ettermiddag i uken på kontoret hos misjonsprest Ullestad. Jeg pugget salmevers og lærte luthers lille katekisme. På konfirmasjonsdagen ble jeg overhørt i alt jeg hadde lært med alle norske misjonærene til stede. Jeg ble konfirmert på den gamle måten med spørsmål og løfteavleggelse og håndslag til presten. Det var like stort og viktig som ordinasjonsdagen min 11 år senere. På eksamen i systematisk teologi på MF hadde jeg god nytte av det jeg lærte i konfirmasjonstiden.

“HVA GJØR DERE HELE DAGEN?”

Spurte pappa da vi snakket sammen på Skype i går kveld. Ja, hva gjør vi egentlig? Foreløpig har vi en følelse av å ha ferie og prøve å venne oss til et nytt liv her i Ngaoundéré. Derfor har vi også tid til å skrive blogg og fortelle om noe av det vi opplever. Vi fikk det råd fra NMS’ representant å bruke de første 2 ukene på å kjenne på lukter, smaker og på varmen. Og på å møte folk.

Men i dag så dagen sånn ut: Vi våkner med sola kl. 6, men venter litt for lenge med å stå opp. 6.30 bør vi være oppe. Da ringer klokka vår. Vi skal stå tidligere opp- det lønner seg. Da er det så utrolig deilig ute.

·         Først er det morgenstell med varmt og kaldt vann- deilig

·         Så gikk Svein for å kjøpe Baguett til seg og Emilienne

·         Frokost med brød, honning, syltetøy, banan, avocado, kaffe, vann og malariamedisin.

·         Så prøvde vi komme i gang med morgenbønn som en fast start på dagen. Men vi kom nok litt for sent i gang, for vi ble stadig avbrutt.

·         Først var det Pauline som skal vaske i huset for oss to ganger i uken. Jeg måtte finne fram litt utstyr til henne.

·         Så kom gutten som selger gulrøtter.

·         Så kom Emilienne. Hun gikk rett bort til vaskeriet med to poser klesvask som vi får vasket og strøket der.

·         Emilienne sa jeg måtte skynde meg og være med å møte en kjenning av henne som satt rett utenfor muren. Der satt det en blind mann og solgte peddik-varer. Jeg kjøpte flere kurver og et fat. Fine ting som minner om formingstimer på skolen hjemme i min barndom, og ikke minst i misjonsforeningen.

·         Så stakk jeg bort på skolen for å sjekke hva jeg trengte av sytråd til symaskinen. Der sa læreren at jeg kunne bruke deres tråd. Til sommeren skal skolen legges ned. Da ble det ikke bruk for sytråd lenger.

·         Så laget jeg hirsegrøt av melet som hadde malt. Tenkte jeg måtte prøve mens hun var her. Jeg serverte den til oss alle - og den blei kjempegod!! Anerkjennende ord fra Emilienne.

·         Så kom Haram, ei kvinne Svein kjente godt fra barndommen. Hun var kokk på kjøkkenet hos Endresen. Mannen hennes, Haldor, var kokk hos familien Sandnes. Hun husker så godt både Svein og Sissel, og var så glad for å se oss her.

·         Svein var bortom Bønnehytta som ligger her på stasjonen. Det er et spennende forsøk på å lage et hellig hus i lokal afrikansk tradisjon og med afrikansk kunst. Han tok bilder, og satte seg ned for å skrive om det.  Janne Eide, som var engasjert i kirkekunst-prosjektet i kirken, fortalte oss om den da vi besøkte dem i Nedstrand i november. Det var et spennende prosjekt der hun hadde jobbet sammen med afrikanske kunstnere og håndtverkere.

·         Så dro vi på markedet sammen med Emilienne. Vi kjøpte stoff til full bekledning til Svein og nydelig kjolestoff. Dessuten stoff for å sy forkle til meg og Emilienne, pluss litt småtteri. Blant annet maismel til couscous, og saks og glidelås til en tynn anorakk jeg har med.

·         Og så var det hjem igjen hvor Emilienne starter middagslaging. Svein dro tilbake til byen for å fylle diesel på bilen og få tak i kamerunsk simkort til telefonen. Og enda er klokken bare 12.30!

Sølvi på markedet sammen med Emilienne. Det er godt med hatt i varmen midt på dagen. 

På møte med “Kvinner for Kristus”.

I ettermiddag (onsdag)  kl. 16 gikk jeg med en av kvinnene her til samling for Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus). Det var 12 kvinner samlet i dag i den gamle kirken på sykehus-området. Programmet for kvelden var å forberede festen for en gruppe fra Arendal som er på menighetstur til Kamerun. Festen er 26.mars- og vi er invitert til å være med på matlaging og fest. Kvinner for Kristus er virkelig en sterk kraft i kirken her. Kvinnene vet at de er viktige i familien, i samfunnet og i kirken.

Hver enkelt av dem gjør inntrykk. Og det er spennende å være sammen med dem enda så lite fransk jeg får med meg. Spøk og latter, samarbeid og målrettet arbeid preget stunden. I ettermiddag bestemte de seg for hva de skulle lage av mat og hvem som skulle lage de forskjellige rettene. For det blir deilig mat- det er helt sikkert. Og så bestemte de seg for sanger og øvde på dem. De skiftet på å være forsanger, og de oppmuntret hverandre til å synge ut. Og de hadde bevegelse og dans med når de sang. Jeg har med andre ord “sunget” og danset på afrikansk vis – og de sa jeg alltid var velkommen til å være med. De likte kjolen min- en av de som blei kjøpt i Yaounde, men fortsatt er de selv en mil foran i eleganse. En av guttene som stikker innom nå og da lo skikkelig høyt da jeg kom gående i min nye solhatt av flettet siv. Men kvinnene ba om å få låne den til å vifte seg med fordi det var så varmt i kirken. Til slutt sto vi i en ring og holdt hverandre i hendene mens vi ba over bønneemner som ble foreslått.  Vi avsluttet med Fader vår og så ruslet ut i den svale ettermiddagsluften ca. kl.18.

På Korsvandring sammen med katolikkene.

Mens Sølvi var sammen med kvinnene, tok jeg bilen og kjørte en tur til byen. Nokså tilfeldig stanset jeg foran den katolske katedralen. Mange unge mennesker var på vei inn, og jeg bestemte meg for å slå følge med dem. Jeg var alene hvit sammen med et par hundre kamerunenere. Stort sett studenter og unge mennesker. Det var fastegudstjeneste og korsvandring i kirken. Jeg er glad i Korsveien i Rønvik kirke, men vi har mye å lære av katolikkene når det gjelder å bruke den, særlig nå i fastetiden.

En liten prosesjon, en korsbærer og to lysbærere, gikk fra stasjon til stasjon. Menigheten stod i benkene og sang med på et vers mens prosesjonen beveget seg til neste stasjon. Oppe ved lesepulten stod en mann og en kvinne som leste bibeltekster til hver stasjon. En prest fulgte prosesjonen i midtgangen. Etter at han hadde sagt navnet på stasjonen, knelte hele menigheten og tilba korset. Så fulgte en kort tekstlesning. Deretter knelte menigheten igjen mens presten ba en lengre bønn som innholdsmessig hadde sammenheng med den aktuelle stasjonen. Bønnen ble avsluttet med et fadervår eller et ave Maria.

Det gjorde inntrykk å knele i stillhet sammen med så mange afrikanere, lytte til bibel-tekstene og bønnene og meditere over lidelseshistorien. Da vi var ferdige med den 14. stasjonen kjentes det som vi hadde fulgt i Jesu fotspor på Korsveien helt fram til Golgata. Dette var en meningsfull måte å markere fastetiden på. Hadde det vært mulig å oppleve noe lignende i Rønvik kirke? Selv om kirkerommet vårt er godt egnet for korsvandringer, mangler vi vel fortsatt noe på å forstå at fastetiden har noe viktig å si oss.

Vi har hatt litt problemer med nettverket de siste par dagene. Det er ikke så lett verken å få lagt ut stoff eller å bruke Skype. Men sånn er det bare. Vi håper det bedrer seg.

Franske hvete-bagetter eller hirse-rundstykker?

Også vi er rystet over tragedien som har rammet Japan! Dette skjedde samme morgen som vi reiste til Kamerun. Derfor gikk det litt tid før vi fikk det med oss. Vi strever med å forstå omfanget av tragedien. Også her i Kamerun er folk med å be for dem som er rammet, og for dem som prøver å hjelpe.

Her kommer noen flere hverdagsglimt fra livet vårt i Kamerun:

Det er en ny dag. Emilienne kom med nymalt hirsemel. Hirsen hun vasket og tørket i sola i går hadde hun med seg nymalt i dag. Så laget hun en god brød-deig med et kilo hirse, en dl Toro havrebrødmix og en dl Toro lys melmix, litt Fiberhusk, honning og gjær. Gjær kjøpt på markedet. Jeg foreslo å lage små rundstykker av deigen - og da vi kom hjem fra en liten tur i byen, duftet det deilig og jeg fikk smake de beste rundstykker jeg noen gang har spist på de fire årene jeg har hatt cøliaki. Fantastisk. Vi spiste av dem alle tre ved siden av middagen. Heldig at vi har fryser, så kan jeg ha rundstykker en god stund.

Ved kaffepraten i morges spurte vi litt om dette med hirse kontra hvetemelsbakst. “ Alle” spiser baguetter her. De fattigste har riktig nok ikke råd til å spise baguetter. Mange spiser rester fra gårdagens middag til frokost og lunch. Så lages ny middag til kvelds. Couscous er en viktig bestanddel av middagen. Ofte brukes rester også til de andre måltidene. I min barndom ble det nesten bare brukt maniok her i distriktet. Nå er det mest mais, men den tilsettes ofte litt maniok for å gjøre massen seigere. Emilienne sier at hun brukte mye hirse når deres barn var små. Men nå er hirsen blitt så dyr at de fleste bruker mais.

Også lokale varer ser ut til å være mindre tilgjengelig for lokalbefolkningen. Men hadde de hatt muligheten til å velge, ville nok de fleste valgt lokal og tradisjonell mat. Jeg kjenner meg som cøliaker virkelig hjemme i det tradisjonelle afrikanske kostholdet. Jeg reiste i tillit til at det skulle la seg gjøre å leve mer naturlig glutenfritt her enn hjemme, og det ser virkelig ut til å slå til. Emilienne skal lage couscous til oss. Og kakene til kaffen har vi jo allerede fått smaken på. Sesamkjeks med honning som bindemiddel.

Apropos honning: I går ettermiddag kjøpte vi et spann honning hos en som kom på døra og solgte. Flytende, mørk smaksrik honning! Nesten som den skal være brent, og den er jo på sett og vis brent i solen. Den smaker mindre søtt og mer aromatisk enn honningen fra Honningsentralen, det skal være sikkert. Vi kjøpte oss også hver sin stråhatt på døra. Solide saker- kanskje mer siv enn strå.

Ved middagsbordet snakker vi med Emilienne om situasjonen i kirken her og om livet generelt. Det er mye å lære. I ettermiddag skal jeg (Sølvi) på møte i Femmes pour Christ – kvinnebevegelsen i kirken her.

I formiddag kom Sveins venn Sanda på besøk igjen. Han hadde med et stort vakkert bilde fra dåpsdagen sin for mange år siden. På bildet var alle de unge guttene som ble døpt i hvite skjorter, presten Einar Follesøy, Gerd Sandnes og Elsa, Sveins mor. Hun var styrer på folkeskolen der Sanda gikk.  Sanda var også begeistret over å få se bilder av Sveins foreldre på pc’en vår. Mamma og pappa, kaller han dem. Han er rørende når han snakker om hva de norske misjonærene har betydd. Og så er han bekymret, ja mer enn det, over at NMS nå trapper ned virksomheten og overlater stadig mer av ansvaret til den lokale kirken. “Vi trenger dere fortsatt”, sier han.  

Ps. For meg har også denne dagen gitt en fantstisk matopplevelse. Ved veien i kveld kjøpte jeg 10 stk makkala (små boller stekt i smult) av ei dame som holdt på å steke dem. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, og de smakte himmelsk. Kr. 1,20 for 10 stykker! Det er underlig hvordan lukt og smak kan gjøre følelser og stemninger som man trodde man hadde glemt nærværende.

Billedtekster:

Vi har tilgang på mye god frukt: Pappaya, mango, avokado, appelsin, banan, annanas.

Stadig kommer det folk og tilbyr sine varer på trappa her vi bor - frukt og grønnsaker, malerier, smykker og kunstgjenstander.

Kjøkkengreier og matlaging

Emilienne, hun som skal lage middagene våre ankom i morges kl. 8. Spennende å se på, prøve å kommunisere på fransk med henne og hjelpe til. Hun gikk først i gang med kjøttet. Hun har delt opp kjøttet i ulike stykker etter kvalitet og lagt fileter til mørning i kjøleskapet. Hun skal snu på dem hver dag. Noe av kjøttet laget hun kjøttdeig av. Hun gikk med kjøttet i et fat på hodet over til naboen. Der fikk hun låne kvern. Så legger hun små poser med kjøttdeig i fryseren.

Hun har lagt all hirsen i vann. Er spent på hvordan hun tilbereder den. Døra ved kjøkkeninngangen var låst, men vi fikk tak i nøkkelen. Der feide jeg bort rusk og rask og fant nøkkel til vannkranen ute. Mye kan gjøres ute ved en vannkran. Så dette begynner å ligne et hjem nå. Vi har innlagt vann og varmtvannsbereder som går på gass. På kjøkkenet er det gasskomfyr med stekeovn. Den største forskjellen er likevel trådløst nettverk og internett. Det gir oss mulighet til å holde kontakt med familie og venner på skype og e-post. Det er et stort framskritt fra min barndom her. Jeg rydder og pusler rundt og finner plass for småting og hvordan stua og kjøkkenet kan bli så hyggelig, praktisk og rent som vi orker å ha det. Det er ikke mange ting som står her fra før, men akkurat nok til at det lar seg gjøre å lage mat og ha det fint.

Svein kjøper baguetter til frokost, og jeg har foreløpig spist av skiver med brød jeg har med. Men ønsker meg heller grøt o.l til frokost av hirse eller polenta. I kveld stekte jeg havrebrød. Resultatet ble meget bra.

Nå har vi spist vår første middag med egen kokk. Ferskvannsfisk Capitaine, (elvefisk) stekt med skinnet på i små stykker. Så lagt i en saus av tomater, purre, løk, hvitløk, selleri, gulrøtter. Nydelig! Fisken ypperlig. Stekte bananer (litt annerledes enn de søte som vi kjenner) stekt i olje, ris og til slutt salat og dressing hun laget selv av sennep, majones, olje og vineddik. Og mango til dessert. Sukk! Emilienne spiste sammen med oss, og vi fikk høre litt om hennes liv og hennes familie. Dette er en fin måte å bli kjent med et flott menneske og med hennes historie. Etterpå vasket jeg opp og hun forberedte middagen til i morgen.

I løpet av dagen traff Svein enda en kamerat fra barndommen som han har sparket fotball med og fanget sommerfugler med. Så godt! Svein har tenkt at mange er borte eller at de ikke husker han etter mer enn 40 år. Men de husker han og sier: “Vi visste at du ville komme tilbake….. en gang.” Nå sitter Sanda og Svein på verandaen og deler minner fra den gang. Og de snakker om tiden som er nå. Han er nå 61 år og har vært i forsvaret i over 30 år. Nå er han pensjonist og bor med sin familie like bak misjonsstasjonen.

I dag kom det også en kvinne som kunne vaske huset vårt to ganger i uka. Og det er jo deilig det også. Det er tørr og rød jord og litt vind (heldigvis) som sprer det fine støvet inn i alle kroker. Men egentlig er det greit å gå barbeint i huset uten tanke på jordstøv. Det kjennes bare herlig med den gode varmen. Den lille brisen er alltid velkommen. Men vi må passe bedre på føttene. Har fått noen insektstikk og huden tørker fort inn.

I natt sov vi veldig godt. Det var jo bare andre natten. Sover alltid litt dårlig første natten et nytt sted. Men det er svalt og deilig om natten og om morgenen og kvelden. Det forunderlig hvor lett det er for to nordboere å greie overgangen til 37 grader. Vi har aircondition i bilen, men ikke i huset. Vi greier oss fint uten.

Billedtekster:

Emilienne, vår gode kokk og hjelper.

"Venna for livet, venna e gode å ha."

Hirsen er vasket og lagt til tøring i sola.

På markedet.

I morges var vi først sammen med Sandra Bischler og handlet litt i butikker . Vi kjøpte litt kaffe, hermetikk og småvarer som vi trengte. Og fikk gode tips om litt av hvert hos henne. Godt!

Men vi trenger mat annet enn de små måltidene vi har fått til selv. Og vi får profesjonell hjelp. Vi har fått kontakt med ei flott kvinne som er pensjonist og en av lederne i kirkens kvinnebevegelse. Hun skal lage middag for oss den tiden vi er her. Hurra! Hun lager maten fra grunnen av med lokale råvarer. Og hun er kjempeflink! Men da ville hun at vi skulle dra på markedet dagen før første middagslaging. Det blei i dag.

For en opplevelse! Vi kjørte sammen til det store markedet- inn i små gater. Så begynte vi å gå mellom boder med mat. Her hadde vi aldri hatt mot til å bevege oss uten henne. Det var fantastisk. Hun satt hjemme hos oss før vi dro og la en plan og skrev huskeliste. Først kjøttmarkedet. Kjøttet ligger nå uten plast for ikke å ta smak av posen, nederst i kjøleskapet. Og så en stor, hel fisk. Capitaine heter sorten.

Og så i rask rekkefølge, 1 kg hirse, 5 kg ris, 1 kg sesamfrø, tørrmelk, løk, hvitløk, selleribunt, purre, rødbeter, tomat, appelsiner, salathode, hodekål, salt, smør, olje, majones, sennep, et helt brett med egg, sukker, poteter, gulrøtter- og ikke å forglemme: MANGO! Solmoden og varm mango uten snev av norsk butikksmak. Svein gråt en skvett da han spiste mango slik den skal være og slik han har snakket om den i 40 år.

Da vi kom hjem med varene, skyllet Emilienne alle frukt og grønnsaker i lett klorvann og så fikk vi alt på plass i spiskammers og kjøleskap.

Vi sov i siestaen etter dette og våknet av folk som banket på og ville selge malerier og smykker. Vi kjøpte to malerier!! Og litt etter kom Esther med sesamkjeks og peanøtter.

Og læreren på skolen kom med nøkkel slik at jeg kan bruke symaskinen der så mye jeg vil. Dagene er stappfull av inntrykk og bilder av mennesker og hus og omgivelser som dessverre ikke går an å lagre på film, langt mindre beskrive med ord.

Emilienne sa forresten noe om varer og tilgjengelighet. Hun sa at store selskaper kjøper opp store partier med varer- og det meste av egenproduksjon i Kamerun eksporteres. Og så blir det mindre varer og dyrere varer for lokalbefolkningen som skal handle på markedet. Når mange er arbeidsledige eller bare har strøjobber blir situasjonen vanskelig for mange. Mange av de varene vi finner i butikkene her, er faktisk vel så dyre som i Norge. De kommer fra Frankrike og Europa. I tillegg til europeisk pris kommer så fraktkostnader.

På markedet finner man nye sko og brukte sko, nye klær og brukte klær og alt mulig av stort og smått. Det var et syn og en opplevelse i omtrent 37 grader celsius. I dag fant jeg en tradisjonell stråhatt på øverste hylle i spiskammerset her vi bor. Den skal jeg sannelig bruke. Stilig.

I kveld rusla vi en tur ved solnedgang. Den som kunne male eller fange inn fargene!! Ngaoundéré-toppen med solnedgangen tett inntil fjellskråningen. Nydelig. Og de svære mangotrærne- fantastisk! Og månen rett opp over hodet vårt.

Vi har gått forbi mange av de husene Svein kjente godt; huset de bodde i, internatet med rommet hans, skolen med fotballsletta der han scoret utallige mål, sykehuset, og en butikk der samme familie fortsatt driver den. Vi har ellers sett geiter, høner, ender, sommerfugler, noen vakre blå fugler, firfisle inne i huset.

Og nå i kveldingen rusla vi forbi et hus med brennende ildsted, ei jente som vaska opp ute, en gutt med ei kjempelang stang, han henta mango fra trærne, og mange, mange flere mennesker.

I morgen kommer Sanda på besøk kl. 15. Han var en god venn og kamerat fra ungdomsskoletiden her. De sparket mye fotball og fanget sommerfugler sammen. Han møtte vi i dag da vi skulle kjøre til markedet. Et hjertelig gjensyn med klem og store smil.

Tekst til bildene nedenfor:

Her ser dere leiligheten der vi bor og bilen vi får benytte.

Solnedgang over Ngaoundere-toppen.

Snart er mangoene modne og mango-tiden her for fullt.