På Kirkemøtet II .

Ved starten av Kirkemøtet ble vi informert om at det var kolera-epidemi i distriktet. I en naboby var det registrert 25 tilfeller av kolera, og 11 var døde. En gassisk lege-misjonær fra sykehuset i Garoua-Boulai orienterte om situasjonen, og ba alle om å ta noen enkle forhåndsregler: Alle måtte være nøye med å vaske hendene før måltidene. Og så langt det var mulig, ble vi oppfordret til å vaske hendene etter toalettbesøk. Utsendinger eller besøkende fra smitte-området ble bedt om å melde seg slik at de kunne få forebyggende behandling. Slik håpet man å unngå en epidemi i Kirkemøtet. Ut over denne orienteringen ble det ikke snakket mer om kolera under møtet.

Hiv/Aids-teamet fra sykehuset i Ngaoundéré var også til stede på synoden. Det er viktig at de er synlige, og at lederne i kirken går foran med et godt eksempel og lar seg teste. Underveis i møtet ble det opplyst at 281 var testet, og at 25 hadde testet positivt. Jeg vet ikke om alle som ble testet var delegater på Kirkemøtet, men vi vet at  Hiv/Aids er et problem også i kirken.

På Kirkemøtet møtte jeg igjen biskop Dangladi fra Tibati, rektor Jema Jonas og de andre lærerne fra Bibelskolen på Meng. De hadde kjørt 7 voksne menn i den lille bilen til biskopen i Tibati. Biskopen har ikke sertifikat selv, så han hadde fått en ung og uerfaren sjåfør til å kjøre. Like etter Ngaoundal hadde det gått galt. I stor fart hadde bilen kjørt ned i et hull i afalten og deretter havnet i grøfta. Rektor Jema Jonas hadde fått et hardt slag i høyre side, men ut over det ble ingen alvorlig skadet.  Heldigvis.

Det som skjer i pausene og utenom selve møtesalen, er en viktig del av selve møtet. Sånn er det i Norge, og sånn er det her. Folk gleder seg over å møte igjen venner. Også for meg har det vært hyggelig å møte igjen folk jeg er blitt kjent med den tiden vi har vært her. Satou Marthe, som var elev på Collège protestant i Ngaoundéré i min barndom og som i mange år var leder for kvinnebevegelsen i kirken, møtte jeg igjen på Kirkemøtet. Når motsetningene i møtet ble tydelig og stemningen var dårlig, var det hun som kom fram og ba for møtet. Hun er en kvinne med stor åndelig autoritet som folk lytter til. Og så var det en stor glede for meg å møte igjen Audi David. I min barndom når vi sparket fotball, kalte vi han bare Baba. Nå er han leder av Kirkerådet og bor i Yaoundé.  Vi har avtalt å møtes der på vei hjem til Norge. Moren hans hadde hele sitt liv et spesielt forhold til de norske misjonærene. Fordi hun var så vakker, ble hun gitt til lamidoens harem for å være en av hans koner. Ved hjelp av en vakt, som også gjerne ville ha henne, greide hun å rømme. Hun søkte tilflukt hos de norske misjonærene på Meng. Da lamidoen og hans vakter kom for å hente henne, gikk den norske misjonæren ut med flodhest-pisk og truet med å slå dem hvis de nærmet seg. Da trakk de seg unna. Jenta ble senere kjørt til Yoko, en liten by vel 200 km unna og vokste opp i trygghet på misjonsstasjonen der. Etter hvert kom hun til Ngaoundéré og ble gift med en sykepleier på misjonens sykehus. Og ble altså mor til Baba.

Satou Marthe og Baba i samtale på kirkemøtet.

Sammen med Erik Bischler og Leif Hadland fra hovedkontoret i Stavanger, overnattet jeg på amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai. Det betydde en kjøretur på 80 km hver kveld etter møteslutt og om morgenen før møtestart. Det ble nokså korte netter, men det ga mulighet til å reflektere over dagens hendelser i bilen. Like før midnatt lørdag kveld var vi på vei mot Garoua-Boulai. Plutselig kom vi til et sted der det nettopp hadde vært en trafikk-ulykke. En motorsykkel med en ung kvinne og to unge menn hadde veltet. Noen fra en landsby i nærheten hadde hørt skrikene og var kommet til ulykkes-stedet. De tre på motorsykkelen var lagt i stabilt sideleie i veikanten. Den unge kvinnen hadde brukket foten, og det var mye blod på asfalten. I mørket var det ikke lett å få oversikt over tilstanden til de skadede. Vi greide etter hvert å få alle tre inn i bilen. Kvinnen jamret og skrek når vi løftet henne inn i bilen. En av mennene fikk vi plass til bak i bagasjerommet. Han lå helt stille, og vi usikre på om han var bevisst. Jeg oppfattet at noen av folkene fra landsbyen, velsignet oss på fulani i det vi gikk inn i bilen. “Allah waddi barka”. Gud velsigne dere! Om lag halv ett var vi framme ved sykehuset. Den gassiske legen og noen sykepleiere tok imot oss. Vi hadde varslet dem over telefon om at vi var underveis. Alle tre var i live da vi kom fram, og vi kjente lettelse over å kunne overgi dem i kyndige hender. Vi fikk med oss et par gummihansker fra sykehuset. Før vi gikk til sengs vasket vi bort det meste av blodet i bilen.

Dagen etter, på vei hjem fra kirkemøtet, kjørte vi innom sykehuset for å hilse på pasientene. For den ene var det bare sårskader som var renset og forbundet. Den andre ventet på hoderøntgen, men legen mente det trolig var en kraftig hjernerystelse. Kvinnen hadde alvorlige bruddskader i den ene foten, og et stygt sår på leggen. Legen mente hun måtte regne med å være på sykehuset i omtrent en måned. Akkurat som i lignelsen er det her i Kamerun ikke nok å bringe de skadede til sykehus. Man må også betale for behandlingen. Om lag 3.000 kroner for de tre skadede til sammen. For dem er det en formue, for oss er det småpenger. Det er et privilegium å ha muligheten til å hjelpe. I tillegg ga vi et par hundre kroner til en representant fra familien som hadde påtatt seg ansvar for å lage mat til pasientene så lenge de var på sykehuset. I dag, en uke etter ulykken, har jeg fått høre at kvinnen er kommet til sykehuset i Ngaaoundéré. Bruddet i foten var stygt og måtte opereres. Fordi hun hadde mistet så mye blod, måtte de også vente noen dager med operasjonen. Men nå er hun operert, og beinet er festet med nagler til en stålstang på tre forskjellige steder.

God vei og vakkert landskap på veien mot Betare Oya.

Mange hyggelige møter og gjensyn på Kirkemøtet.

Amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai.

En stund var det meningen at jeg skulle overnatte i dette lugubre vertshuset. Sammen med Tom Sverre Tomren ventet jeg vel en time i baren mens regnet øste ned ute. Jeg tror vi hadde det bedre på amerikanernes gjestehus selv om det ble en timers ekstra kjøretur hver morgen og hver kveld.

På Kirkemøtet.

Annet hvert år er det Kirkemøte i den lutherske kirken i Kamerun. Eller General-synode, som det heter her. I år var møtet lagt til Betare Oya. Byen ligger i sørøst, i den delen av landet der amerikansk misjon har hatt sitt arbeid. Det er om lag syv timers kjøretur dit fra Ngaoundéré. Internasjonale selskaper utvinner gull der. Gjennom en teologi-student som jeg kjenner fikk jeg tilbud om å kjøpe gull. 22 gram gyllent gullstøv for 4.500 kroner. Han kom med det i en liten bit sammenbrettet avispapir. Jeg takket høflig nei. Vi er ikke i Kamerun for å handle gull. Men jeg takket for anledningen til å se og kjenne på gullstøv. Det er trolig eneste gang jeg får sjansen til det.

På Kirkemøtet fikk jeg en sterk opplevelse av at dette er en stor nasjonal kirke.  416 utsendinger i alt, fra hovedstaden Yaounde og havnebyen Douala i sør til Maroua og grenseområdene mot Tchad i nord, hadde stemmerett. Det er om lag 1500 menigheter og 1890 ansatte. Kirken er sterk og livskraftig.

Og samtidig er det en kirke som er sårbar og som strever med splittelse og indre spenninger. En utbrytergruppe forsøkte å forhindre at det overhodet skulle bli noe kirkemøte. De greide i først omgang å overtale lokale myndighetene til å ikke gi tillatelse til at møtet kunne avholdes. Denne beslutningen ble senere omgjort av overordnet myndighet, og møtet kunne holdes som planlagt. Alle snakker om at det er en krisetid for kirken. Derfor var tema for årets møte: “Omvendelse og forsoning. Far forlat oss, for vi vet ikke hva vi gjør.”

Det er ikke lett å forstå fullt ut hva som er årsaken til problemene. Men de fleste mener at det startet med valget av den første nasjonale biskopen på Kirkemøtet i Bankim i 2009. Mange kjempet for at motkandidaten skulle bli valgt. Det ble også brukt mye penger på valgkamp for denne kandidaten. Det som begynte som en konflikt mellom de to bispekandidatene, har etter hvert utviklet seg til en konflikt med etniske overtoner og mange andre elementer. Selv om den andre fløyen ikke offisielt var til stede på møtet, gikk det rykter om at de hadde sine utsendinger og at noen var til stede i byen.

Det ble under møtet framført sterk kritikk mot kirkeledelsen. Temperaturen var høy da utsendinger fra Yaoundé ville stille mistillitsforslag mot den nasjonale biskopen og hele kirkeledelsen. Kritikken gikk på måten konflikten med utbryterne var håndtert på, på dårlig økonomi- og personalforvaltning. Biskopen ble beskyldt for stadig å love ting han ikke kunne stå ved. Det ble ikke vedtatt noe mistillitsforslag verken mot biskopen eller kirkeledelsen. Men reglene for valg av biskop ble endret. I framtiden skal det ikke være mulig å drive valgkamp for kandidatene. Valgperioden for biskoper og for andre verv skal være 4 år, og med mulighet for å bli gjenvalgt én gang. Ingen skal kunne sitte lenger enn åtte år. Kirkemøtet vedtok også en uttalelse som forsøker å komme utbryterne i møte med sikte på å få til forsoning.

Midt i all kirkepolitikk og alle konfliktene, er det likevel den sterke åndelige dimensjonen i Kirkemøtet som har gjort sterkest inntrykk på meg. Hver morgen var det først nattverdgudstjeneste. Deretter var det bibeltime ut fra hovedtemaet. Dyktige kamerunske teologer hadde gode og lærerike bibeltimer. De er fullt på høyde med det beste av det vi har i Den norske kirke. Og underveis i møtet var det stadig nye personer som stod fram og ba for saker og for enkeltpersoner. Her har vi noe å lære av kamerunerne.

En av sakene på dette Kirkemøtet var også et forslag om å bryte samarbeidet med den lutherske kirken i USA på grunn av deres liberale homofili-vedtak. Selv om homofili er helt uforståelig for kamerunske kirkeledere, anbefalte både kirkerådets leder og den nasjonale biskopen sterkt å fortsette samarbeidet med amerikanerne. Saken ble avgjort med deres innlegg, uten at den egentlig kom opp til votering.

Når det gjelder forberedelser, møteledelse og saksbehandling har vi mye å lære kamerunerne. Kirkemøtet skulle begynne kl. 16 onsdag ettermiddag. Klokken 18 var enda ikke åpningsgudstjenesten begynt. Under konstitueringen senere på kvelden var bare 316 delegater på plass. Mange var enda underveis. Og noen kom ikke i det hele tatt. Men ettersom mer enn 2/3 av delegatene var der, kunne møtet likevel begynne. Bortsett fra en enkel dagsorden på et ark, hadde ingen delegater fått verken saksliste eller sakspapirer for møtet. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på hvor godt forberedt de kirkemøtene jeg har deltatt på i Norge har vært. Og hvor effektivt store og vanskelige debatter og voteringer har vært gjennomført. Det er en annen møtekultur her. Folk går ikke på talerstolen når de skal ha ordet. Og det er sjelden at de som ber om ordet får det. Ofte krangler salen med dirigenten. Fra tidlig morgen til sent på kveld satt delegatene på harde kirkebenker. Rett som det var forsvant både lyd og lys.

Vi som var gjester ble tatt godt vare på. Vi spiste deilige måltider hjemme hos den tidligere ordføreren i byen. Etterpå har jeg hørt at det var verre med de andre delegatene. Det var knapt med mat, og mange av dem som stod bakerst i køen fikk ikke noe å spise. Dette så ikke ut til å ødelegge stemningen. Kamerunerne er tålmodige. Utover dagen når varmen i kirkerommet ble ganske trykkende, var det noen som sørget for at vi som var gjester fikk tilstrekkelig å drikke. Folk er vennlige, og det var lett å bli kjent og komme i prat med dem.

På avslutningsgudstjenesten søndag 8. mai var det også innsettelse av regional biskop. Det ble virkelig en fest med sang og dans, med skriftlesning og forbønn, og med gaver og lykkeønskninger til den nye biskopen og hans familie. Jeg må samtidig innrømme at jeg kjenner på en uro over at biskopene på kort tid har fått mye makt. Embetsteologi og afrikansk høvding-tradisjoner kan bli en farlig blanding. Den nasjonale biskopen ønsker å bli tiltalt “mon seigneur, min herre”. Det er den måten katolikkene tiltaler sine biskoper og kardinaler. Fristelsen til å bli selvhøytidelig og autoritær er stor. Den nasjonale biskopen ble av kirkerådslederen anklaget for å sette til side lovlig fattede vedtak i Kirkemøtet.

I Kirkemøtet er det en sterk selvbevissthet og et sterkt ønske om å være en selvstendig kirke. Gjennomgangen av regnskapene viste imidlertid at dette er en fattig kirke, og at avhengigheten av økonomisk støtte fra NMS og fra søsterkirker er stor. Kirken har også store utfordringer når det gjelder å få bukt med økonomisk utroskap.   

Kirken i Betare Oya, oppkalt etter Oscar Noss, en amerikansk misjonær.

Frokost-servering under et mango-tre.

Tre sentrale aktører i kirken og i Kirkemøtet. Fra venstre: dr. Joseph Ngah, leder av undervisningsavdelingen i kirken, den nasjonale biskopen dr. Thomas Njywe, og lærer og rektor på det teologiske instituttet i Meiganga Jean Kolonja. I bakgrunnen ser vi den amerikanske biskopen i Sør-Dakota som også var på besøk på Kirkemøtet.

Audi David, leder av Kirkerådet. Vi var gode venner i oppveksten i Ngaoundéré. Et overraskende og veldig hyggelig gjensyn.

Utsikt fra kirkebakken mot en bydel i Betare Oya.

Jeg fikk være med på åkeren!

Det er lørdag, og Emilienne og familien skal ut på åkeren for å plante peanøtter. Og jeg (Sølvi) fikk være med!!! Svein er fortsatt på kirkemøtet.

Svigersønnen, Emilienne og en datterdatter og en niese kom og hentet meg i bil i morges kl. 7.30. Jeg var klar for tur. Kurv med vann, kaffe, bananer, kopper etc., og ikke å forglemme- det lille fotoapparatet. Ladet det opp i går kveld. Husket også å ta med solhatt, smøre meg på armer og nakke med solkrem, ta på sokker og gummiskoene og kle meg i  lange bukser og skjorte med ermer. Det siste var på ordre fra Emilienne dagen før. Vi kjørte et stykke utenfor byen i retning Garoua. Tok av og kjørte en landevei videre. Så kom vi til åkrene der de fortsatt har arbeid med alt som skal i jorda nå som regnet er kommet. Emilienne var bekymret for at det er kommet så lite regn. Jorda er tørr og hønene er ivrige på å lete etter noe å spise. Da er nyplantede peanøtter tingen.

De hadde med gode hakker og en machete. Dessuten kjøpte vi et lite teppe i vevd plast av teppehandleren. Han sto i veikanten akkurat da vi svingte ut fra stasjonsområdet her. Handelen gikk fort gjennom et åpent bilvindu.

Svigersønnen dro tilbake mens vi damene gikk i gang med å hakke og plante peanøtter. Det vakte oppsikt at jeg ville være med på moroa. De henta ei hakke til og svigersønnen tok bilde av oss med mitt kamera. Dette må bevises- at jeg har vært med på åkerarbeid i Kamerun. Så deilig det var! Hjemme i Norge ligger åkeren ( kjøkkenhagen) og venter på å bli tatt hånd om. Vår svigersønn har startet arbeidet med den, heldigvis.

Men jeg er ikke der. Så fikk jeg da likevel kjenne gleden ved å bearbeide jord og plante noe som skal bli til mat. Det høres kanskje rart ut å plante peanøtter. Må sannelig prøve det innendørs hjemme. Men peanøtter brukes masse i matlagingen her - i sauser med kjøtt eller høne. Dessuten er det jo veldig næringsrikt.

Vi blei ganske kjapt ferdig med arbeidet- fire damer gjorde det fort unna. Så spiste vi formiddagsmat under det store Mangotreet som laget deilig skygge ved åkeren. Det er jo også en deilig liten bris som gjør oppholdet ute godt også for en nordboer. Etterpå gikk vi en lang tur - Emilienne og jeg. Hun fortalte hva som vokste hvor; Injam, maniok, tuer med sitrongress ( !!), poteter osv. Piggtråd mellom åkrene for å holde geitene og sauene unna. Vi fant små busker og trær med villfrukt som vi smakte på. Og så møtte vi andre som enten bodde der ute eller var der for å arbeide.

Til sist satte vi oss inne i hytta som de har ved åkeren. En skikkelig stråhytte med ildsted som var tent og laget passe mye røyk til å holde innsekter ute. Inne i hytta var det også en seng av bambusstenger. Deilig å sitte på og god å ligge på. Her satt vi og snakket om Afrika. Niesen spurte meg om jeg likte Afrika. Det kunne jeg sterkt bekrefte. Forteller du det når du kommer hjem. Ja!!! Jeg skal fortelle- om den varme og røde jorda, om den deilige skyggen under trærne, om alle de gode vekstene, om landskapet og regnet, solen og vinden. Men mest av alt at i Afrika er du ikke ensom og alene. Du er velkommen til å være med, og folk kommer innom for å se til deg og spørre om du har det bra.

Takk for en deilig, deilig, dag her i Kamerun. At jeg kom svett og delvis støvete og skitten hjem og fant ut at vannet var koblet fra grunnet arbeid med rørene i byen, tok ikke fra meg følelsen av lykke og takknemlighet. Det kommer nok tilbake i løpet av kvelden. 

Knapper, glidelåser og damask

Jeg elsker stoff-markedet! Det er en opplevelse. På torsdag for eksempel -  Trude og jeg dro på tøymarkedet.  Det er bare en nytelse- særlig med  to damer og ingen travelhet hos noen av oss. I små boder finnes alt man trenger til en god pris! Du kan få kjøpe bare en synål- eller sakser, heklenåler, strikk, bunter med glidelås og det skjønneste – knapper i syltetøyglass sortert etter farge og størrelse. Det er en helt annen følelse å handle knapper i syltetøyglass. Rote nedi og finne det du vil ha.

Men stoffene er jo en sak for seg! Fargerike bomulls-stoffer som passer fantastisk til vakre Kamerunske kvinner i alle aldre. Og alle har klær i disse stoffene. Men også ensfargede damaskvevde stoffer i hele fargepalletten. Orange, lilla, grønt, svart, gult, rødt, blått, rosa, grått, hvitt. Og batikkfargede stoffer. Og blondestoffer, nylon og tyll. Vi brukte lang tid. Og mannen som var innehaver slo på vifta for at vi skulle holde ut lengst mulig. Og hvis han manglet en farge- løp han til en “bror” for å hente. Bodene ligger nemlig på rekke. Men de som selger knapper og glidelås og tråd- selger ikke stoffer og omvendt. Det blei en god handel!

Mønster for å sy er en mangelvare. Har ikke sett noe til det. Det vanlige er nok at skredderne har mønstre og syr for folk. Det er ikke så vanlig at folk syr selv. Da må man jo ha en symaskin- og har man det så har man en bedrift. Det hender rett som det er at jeg tar små søm-oppdrag her. Symaskinen på skolen står jo mye alene på lageret og blir bare sprekere av å bli brukt. Så jeg er heldig og får låne den. Jeg liker det! Hjemme i Bodø får jeg alt for lite tid til å sy. Og ikke er det lett å finne stoffer heller. Og i alle fall ikke i den fargen du hadde tenkt deg.

Helt til slutt fant Trude en liten godbit – en hjemmelaget skinn-nål. Samme materialet som brukes i sprettert var surret til håndtak. ( Kautsjuk, eller svart gummi) Men den store, imponerende skreddersaksen- var den ikke skjev? Jeg ønsker meg en evigvarende skreddersaks som kan slipes opp når den sløves. En som alltid klipper presist. Hvis jeg finner den her så kjøper jeg den. 

Det gjelder å ha småpenger

Tenk deg situasjonen på landeveien fra Tibati tilbake til her vi bor; det går forbi en jente med en bøtte med sopp av beste sort på hodet. Emilienne ropte og veivet med armene. Vi satt under et tre og nøt formiddagsmaten i en pause fra bilkjøringen. Hva kostet soppen? Hele bøtta var til salgs for den nette sum av 1000 cfr- dvs ca 12 kroner!! Er det mulig! Vi lette i lommer og pengepunger alle sammen. Men ingen kunne bla opp en 1000-lapp. Enten hadde vi for mye eller for lite og veksling var uaktuelt. Jeg kunne gjerne tenkt meg å gi jenta 10000 kroner for hele stasen, bøtta og soppen, men da blei jeg stoppet. Sånn gjør man bare ikke. Kan du tenke deg hvordan kjøp og salg skulle fungere hvis vi bare slang rundt oss med 10-tusenlapper. Emilienne hadde allerede tømt soppen opp i tøystykket som brukes til alt. Men måtte slukøret tømme alt tilbake. Og all den gode soppen!!

Så i dag har jeg tatt ut penger i minibanken, og så bedt om å få veksle dem i mindre mynt og små sedler inne i banken. Og det gikk de med på!! Trude var med som språkekspert. To smilende norske damer blei for mye for bankmannen, tror vi. For å komme i banken for å veksle penger- det er ikke det vanlige. Veksle er noe man gjør mens man handler. Problemet er bare at det er vrient å få vekslet store sedler på markedet, i de små butikkene og når vi skal betale frukten som selges ved dørene hjemme. Hvis vi ikke skal handle mange ting på ett sted. Som for eksempel der vi kjøper bommullsstoffer i 5-metersruller.

Småpengene kan også brukes til noe veldig hyggelig: Når man liker sangen som et kor fremfører i kirken - så kan man danse frem og trykke en mynt i pannen på dirigenten, solisten eller en av de andre man synes synger flott. Så danser man litt sammen med koret og danser tilbake på plass. Dette skjer også i gudstjenestene.

Myntene plukkes omsorgsfullt opp av diakonene og samles i en kurv. Særlig i Bourkina menighet der det er sandgulv- er det viktig å plukke dem opp før de er tråkket ned i sanden.

Og for småpenger kan man også få kjøpt en tjeneste. Løp og finn en fin avocado- er du snill, kan Emilienne finne på å si til en av guttene som spiller fotball utenfor husveggene. Eller hvis vi mangler brød og en uventet gjest er ankommet. Løp og kjøp. Alt finnes i nærheten.

På markedet her om kvelden kjøpte vi en rull med husholdningstau og en grønnsåpe. Det er ikke mange småmynt som skal til da. Eller når Svein går forbi en som sitter og steker smultboller. Da er det godt med noen mynter i brystlommen.

Det gjelder å ha oversikt

Vi har et spiskammers ved kjøkkenet. Et eget rom hvor man kan lagre diverse greier man ikke vil ha stående i stua eller på kjøkkenet. Men aller helst er det vel til tørre matvarer.

her inne har vi en kurv med poteter og injam, boksemat av ulikt slag, tomflasker, handleposer, termos og litt av hvert annet. For eksempel ekstra vindusglass, en ødelagt bokhylle, skapdøren som mangler hengsler og ei skuffe av tre som kan ha vært en kjøkkenskuff, deler til forrige kjøleskap etc.

Og det er dette etc som kan være litt vrient. Bak sånne ting som vi ikke bruker kan man finne noe som lever.

Derfor flytter jeg på disse tingene når det skal vaskes- og det slår sjelden feil- der var det firfislen hadde gjemt seg- eller den store kakerlakken. Firfisler er hyggelige de, men jeg trenger dem ikke inne i huset. De tar seg best ut ute i det fri. Og kakerlakker er ikke noe å samle på. Firfislen dukket opp i  dag, men den klarer altså utmerket godt å hjemme seg bak hyllestavene ( De som holder hyllene oppe) Det er jo murvegger over alt og hyller må stå på gulvet. Firfislen målte ca 10 cm med halen, men er nesten usynlig når det er det den vil være. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal få den ut av huset. Kanskje den bare blir her. Jeg er glad for minst en ting: Den er ikke en mus og heller ikke en slange. Den er fredelig.

Så moralen er: Ikke stable ting langs veggen- sørg for åpne felt langs alle vegger og under ting. Da vil i alle fall de største dyrene kunne holde seg unna der jeg og flere går barbent.

En stor kakerlakk på kjøkkengolvet.

Fest i stasjonshuset.

Huset vi bodde i på Meng er stort, og det innbyr til fest. Vi slo til og inviterte alle elevene på Bibelskolen og lærerne til middag torsdag kveld. Vi snakket med Emilienne om hvordan vi kunne få det til, men vi visste lite om hva det skulle innebære av forberedelser. Emilienne snakket med kona til vaktmannen og kona til rektor på Bibelskolen, og de la en slagplan sammen. 35 til bords med mat laget fra grunnen krever adskillig av forberedelse.

Først dro vi på markedet og kjøpte fisk. Det tok litt tid. Fisken blir kjøpt opp med en gang,  og vi måtte vente på neste forsyning. Fiskerne kommer på sykkel eller moped og har fisken bakpå i store kurver. De har fanget fisken i elva som renner fra den store innsjøen Mbakaou. Hver fisk legges ut på et teppe av plast, og så velger man ut, pruter og betaler. Vi kjøpte inn en fisk til hver gjest pluss litt til. Vi  kjøpte en type fisk som heter karpe.  

Kona til vaktmannen kom med kniv og gikk i gang med å sløye fisken, skrape den og vaske den. Så blei fisken satt på kjøling hjemme hos rektor på bibelskolen.  

Vi var også på markedet inne i byen og bestilte kjøtt til neste dag. Ris blei vurdert etter sort og kvalitet, og kjøpt i tilstrekkelig kvantum. Og ei hel bøtte med tomater og peanøtter til kjøtt-sausen. Menyen ble slik: Kjøtt i peanøttsaus og stekt fisk med tomatsaus og ris. Dessuten brus og vann.

Selve tilberedningen av maten skjedde i garasjen. Kona til vaktmannen laget to bål inne i garasjen. Først tilberedte hun fisken. Hver fisk fikk tre snitt i skinnet. Så strødde hun på litt salt på hver fisk og la dem til tørk en liten stund i sola. Fluene holdt seg unna på grunn av saltet. Så stekte hun dem i olje i en stor og vid gryte på bålet. Peanøttsausen og kjøttet putret på komfyren inne på kjøkkenet. Tomatsausen og risen blei kokt til slutt ute på bålene i garasjen. Flott å se på håndlaget, og hvor godt de planla tiden det ville ta å tilberede alt. Min oppgave var å få stua til å se hjemlig og hyggelig ut. Så det var lys og blomster og duk på bordene, og alt var vasket og fint. Elevene på skolen tok med tallerken, bestikk, kopp og noen ekstra stoler. Kl. 18 ankom alle- bare menn/unge gutter. Det er ingen jenter på bibelskolen. Tradisjonelt er det visst slik at det er menn som er evangelister og katekister.  Men det er jenter på presteskolen, og jenter er også diakoner.

Vi sang sammen og ba for kvelden. Svein fortalte litt om bakgrunnen for at vi var kommet til Kamerun, og holdt en andakt og ba for dem. Så spiste vi sammen. Det smakte kjempegodt! Og Emilienne mente at dette vil de huske lenge. Det er stas å komme i stasjonshuset på fest. De fleste av dem bor ganske enkelt i tiden de går på skolen, og har ikke mye å rutte med.  Både det å bli bedt bort, få god mat og bli bedt for var viktig for dem.  

Disse grytene er store. Man skulle nesten tro det var beregnet mat for å mette 5000...