Jeg har en bror i Kamerun. Han er ett år yngre enn meg og heter Gado Joseph. Han bor i hovedstaden Yaoundé. I mange år har han arbeidet i staten med ansvar for å planlegge store statlige utbygginger. Nå er han pensjonist. I Kamerun er pensjonsalderen i staten 55 år. Men fortsatt jobber hana som personlig rådgiver for ministeren.
“Tenk at du er i Kamerun igjen”, sa han da vi snakket sammen på telefon. “Vi må treffes! Jeg må få snakke med deg og bli kjent med deg. Du er jo min bror! Dere må komme hjem til oss i Yaoundé og besøke oss.”
Da jeg var barn i Kamerun hadde vi ei lita nyfødt jente boende hos oss som het Atta. Moren hennes døde under fødselen. Faren kom med den lille jenta til Ngaoundéré og spurte om vi kunne ta oss av henne. Jeg regnet Atta som min lillesøster. Da familien vår reiste til Norge på ferie, flyttet Atta til Ina og Sambo. Sambo var kokken vår. De hadde ikke egne barn, men var foster-foreldre til ni barn. Blant dem Atta. Og Gado. Da Gado ble født, kom Ina for å være sammen med moren hans og hjelpe henne. Ina var egentlig lillesøster til bestemoren, men på samme alder som moren hans. Det er ikke uvanlig i Kamerun at kvinner som ikke selv har barn, overtar foreldreansvaret for slektningers barn. Gado hadde et nært og godt forhold til Ina og Sambo. Og til Atta, som ble søsteren hans. “Jeg har alltid regnet deg som min bror”, sa Gado til meg. Han kunne fortelle om hvordan vi hadde lekt og sparket fotball sammen i barndommen. Hvordan alle barna hos Ina og Sambo fikk gaver av oss til jul. Og hvordan Sambo hver dag hadde med mat fra middagen hos oss til Atta og til de andre. “Vi hørte sammen med deres familie”.
Den siste kvelden vår i Kamerun kom Gado og hentet Sølvi og meg på hotellet. Han bodde på den andre kanten av byen. Vi kjørte gjennom byen og fikk se flere bydeler på vei hjem til ham. Det var tydelig at vi var ventet. Det var laget i stand et fantastisk festmåltid. Vi fikk møte kona og de barna som bodde hjemme. Gado og kona har fem barn. Jente nummer tre i søskenflokken var nettopp ferdig utdannet lege, og skulle begynne å arbeide på kirkens sykehus i Ngaoundéré. Sønn nummer to holdt på med teknisk utdannelse i Canada. Tenk å ha en bror i Kamerun, og få bli kjent med han og med familien hans den aller siste kvelden.
Jeg spurte etter Atta. Gado fortalte at han for 10-12 år siden hadde besøkt henne der hun da bodde et sted på veien mot Meiganga. Atta her ikke levd noe enkelt liv. Hun lyktes ikke på skolen. Som ung fikk hun barn utenfor ekteskap. Hun ble etter hvert gift med en fulanier som hadde flere koner. Han var muslim og drev med kveg. Familien ofte på flyttefot. Han ville ikke at Atta skulle ha kontakt med sin familie og sine kristne venner. Gado fortalte at han gråt da han så hvor usle forhold Atta levde under. Da Sambo døde, kom Atta til sørgehøytiden. Siden har ingen hørt fra henne. Da Ina døde, kom hun ikke. Enten fordi hun ikke fikk vite at hun var død. Eller fordi Atta selv var død. Ingen har hørt fra henne de siste 10 årene.
Gado fortalte også om sitt liv. Om studietiden i Yaoundé og om sin omvendelse gjennom møtet med Bjørn Bue og evangeliserings-kampanjen “Nytt liv for alle”. Men også om krisen da bevegelsen gikk i oppløsning. Flere av lederne, og Gado selv, brøt med den lutherske kirken og ble døpt på nytt. Nå hører han og familien hans til en menighet i Full Gospel Church.
Den siste formiddagen tilbragte vi sammen med en annen barndomsvenn som bor i Yaoundé, Audi David. Han er valgt leder av Kirkerådet i den lutherske kirken, og vi møttes på Kirkemøtet i Betare Oya. Audi er økonom og har tidligere arbeidet i Finansdepartementet, men er nå pensjonist. Han bruker mye av sin tid nå på frivillig arbeid i kirken, blant annet på vervet som kirkerådsleder. I to timer satt vi i restauranten på hotellet og snakket om utfordringer i kirken, særlig om konfliktene og splittelsen som kirken opplever nå. Det er et privilegium å få være samtalepartner og rådgiver for folk som har mye ansvar og viktige lederoppgaver i kirken.
Deretter tok han oss med på en spennende omvisning i Yaoundé. Vi besøkte flere av de lutherske menighetene, også den kirken som myndighetene stengte julaften 2010 på grunn av konflikten i kirken. Vi var også en snartur hjemme hos Audi og hilste på familien hans. Audi tok oss med til en restaurant for å spise lunsj. Mange kamerunske politikere og funksjonærer pleier å spise der. Der fikk vi også et kort og uventet møte med obersten som er leder for utbrytergruppen i kirken. Mange i dagens kirkeledelse regner han som en hovedårsak til mange av problemene. Audi kjente han godt. Det var ikke vanskelig å se at møtet var overraskende og ubehagelig for dem begge.
For meg har det vært interessant i løpet av denne korte tiden å få møte de sentrale aktørene både i kirken og i den pågående konflikten. Jeg er blitt glad i denne kirken og i disse menneskene selv om problemene og svakhetene er mange og meget synlige. “Guds menighet er jordens største under..” synger vi i en salmestrofe. Det er kirkens store hemmelighet at den bærer Guds rike og Guds herlighet midt i all sin svakhet.
Bildetekster:
På besøk hjemme hos Gado Joseph i Yaounde.
Festbordet.
Hyggelig møte med hele familien.
Audi David møtte jeg på Kirkemøtet i Betare Oya. Vi tilbrakte den siste dagen i Kamerun sammen med ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar