Vi er hjemme i Norge igjen. En uke har vi vært på reise. Første etappe gikk med nattog til Yaoundé. Et par dager tidligere var toget innstilt på grunn av en avsporing, men vi kom av gåre som planlagt. Vi fikk to-sengs sovekupe, og ankom Yaoundé på rutetid tirsdag morgen. To deilige døgn slappet vi av på stranden i Kribi til lyden av dønningene fra Atlanterhavet. Turen til og fra Kribi gikk med drosje. Tre og en halv time hver vei. Natt til lørdag fløyt vi med Bruxelles airlines til Brussel. Vi hadde lov til å ha med 46 kg bagasje hver, men hadde likevel overvekt. På flyplassen måtte vi pakke om og ta ut noe vi ikke trengte, og ga det til Felix drosjesjåfør. Også på reisen fra Brussel til Oslo ble bagasjen et problem. Flyselskapet ville bare akseptere grensen på 23 kg som gjelder for flyvninger innen Europa. Men etter litt diskusjon ga flyselskapet seg. Vi landet trygt på Gardermoen søndag ettermiddag og fikk all bagasjen.
Det er godt å være sammen med barn og svigerbarn og barnebarn igjen. Men det er rart å være tilbake i en virkelighet som er så annerledes enn den vi har levd i disse månedene i Kamerun. Først og fremst føler vi en dyp takknemlighet for alt vi har fått oppleve og for menneskene vi har blitt kjent med og blitt glad i i Kamerun.
Det er en myte at Afrika er et fattig kontinent og Kamerun et fattig land. Mange er fattige og noen lider nød. Men landet er utrolig rikt. Her er rikelig med sol og regn. Vi har opplevd både tørketid og regntid. Kamerun er et fruktbart land. Det var fantastisk å se hvor fort alt ble grønt da regnet kom. Landet er rikt på naturressurser. Her er olje og gull og edelstener. Her dyrkes det meste, fra kaffe og kakao til mais, peanøtter, bomull og grønnsaker av alle slag. Vi har spist fantastisk frukt hver dag: Mango, papaya, avocado, gouyava, bananer, ananas, melon og appelsin. På markedet i Ngaoundere får man kjøpt det meste hvis man bare har penger å handle med. Vi har spist godt kjøtt (okse, høne, antilope) og nydelig fisk. Med Emilienne som kokk har denne tiden også vært en kulinarisk opplevelse. 3-retters middag hver dag: Først en stor porsjon frisk salat. Så hovedrett av kjøtt eller fisk med grønnsaker, stekt banan, pommes fristes , couscous eller ris. Og til slutt fruktsalat eller frisk frukt. I Salme 36 står det om Gud som lar menneskene “spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk”. Vi har opplevd dette både i konkret og overført betydning. Kroppene våre har spist seg mette av deilig mat. Og vi har hatt mange og sterke og gode gudstjeneste-opplevelser. Det har ikke vært noe asketisk liv, og ingen fastetid. Men en stor fest! Smerten har vært knyttet til det å vite at mange lever i sult og fattigdom. Vi har lært noe om hvor grunnleggende bønnen i Fadervår om daglig brød er ved å lytte til Emilienne når hun ber for maten: Hun takker for sol og regn. Hun takker for maten på bordet og de hendene som har vært med å tilberede den. Og hun ber Gud om å ikke glemme dem som ikke har mat å spise.
Kamerun er et Afrika i miniatyr. Det gjelder klima og vegetasjon: I sør er det hav og tropisk regnskog. Lenger nord er det savanne. Og lengst i nord steppe og ørkenområder. Etnisk, språklig og kulturelt er landet også rikt og mangfoldig. I de fleste sammenhenger oppleves dette mangfoldet som en stor rikdom. Vi har gledet oss over sangen og dansen i gudstjenestene.
Vi har møtt så mange fantastiske mennesker, og vi er blitt glade i dem. De har beriket oss og forandret oss. Det er naturlig å nevne Emilienne først. Vi bærer henne med oss i hjertet. Hun har vært som et familiemedlem. Vår rådgiver og lærer og kollega. Vi har delt troen og bedt sammen. Hun ble med oss de to ukene på Meng og bodde sammen med oss. Vi ble tatt inn i hennes familie og vi har arbeidet sammen på åkeren.
I går fikk vi den triste beskjeden om at Evelyn er død. Hun ble bare 13 år gammel. I 7 måneder lå hun lam på jordgolvet i hytta. Jeg var med å frakte henne til sykehuset sammen med Delphine og Sandra. Hun jamret og hadde fryktelige smerter. På sykehuset fikk hun oppleve at noen brydde seg om henne. Det har vært arbeidet mye for å hjelpe henne. Nå var hun kommet til Bamenda for å bli operert av en amerikansk ekspert. Lørdag døde hun. På toget på vei til Yaoundé sang hun for de andre i kupeen. Et vakkert ettermæle etter ei tapper lita jente som berørte alle oss som møtte henne.
Bror Gado Joseph og min gode venn Audi David i Yaoundé. Rektor Jema Joseph og kona hans Katherin på Bibelskolen på Meng. Rektor Kolanya på det teologiske instituttet i Meigtanga og lærer Kabange fra Kongo. Presten Baba Salmana i Burkina. Satou Marthe og kvinnene i kvinnebevegelsen i kirken. Malerne og kunstnerne Allain Dieumoal og Remy. Kamerat Sanda og hans familie. Den østerikske legen Elisabeth Naya og sykehusprest Bue på sykehuset på Ngaoubela. Haram, Haldor og Koursoumi, som kjente meg som barn, og som det har vært så hyggelig å møte igjen. Evangelist Josaphat og gateguttene ved fotballstadion i Ngaoundéré. De eldste og menigheten i Burkina. Listen over mennesker vi er blitt kjent med og blitt glad i, kan gjøres enda mye lenger. Mange av disse har vi skrevet om tidligere. De har alle en plass i våre hjerter.
Det har vært fint å være prest i Kamerun. I Burkina har jeg prekt og døpt og konfirmert og forrettet nattverd. Vi har sunget og danset og bedt sammen med denne menigheten. Jeg har fått undervise på det teologiske instituttet og på Bibelskolen. Jeg har tatt imot mennesker til sjelesorg og veiledning. Det har vært en stor glede at språk og kommunikasjon har fungert så naturlig og godt. Ekstra morsomt var det å kunne hjelpe menigheten i Burkina med å få støpt golv i kirken.
Det har vært fantastisk å komme tilbake til Kamerun etter alle disse årene. Gjenkjennelsens glede i møte med land og folk, natur og kultur. Det har vært fint å oppleve dette sammen med Sølvi. Nå er mennesker og steder ikke bare navn for henne. Vi er takknemlig til NMS og til de norske misjonærene i Kamerun for måten de har tatt imot oss i fellesskapet.
Her setter vi punktum for Kamerun-bloggen vår. Takk til dere som har fulgt oss på reisen. Vi håper dette har inspirert til misjon og solidaritetsarbeid. Misjon er viktig. I kirken trenger vi hverandre over landegrensene. . Misjon er hele kirken og alle kristnes ansvar. På www.nms.no /nms i verden/prosjekter finner dere oversikt over aktuelle prosjekter i Kamerun som trenger vår støtte.
Hilsen
Sølvi og Svein Malmbekk
9. juni 2011
Bildetekst:
Gode venner og gode minner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar