Siste innlegg.

Vi er hjemme i Norge igjen.  En uke har vi vært på reise. Første etappe gikk med nattog til Yaoundé. Et par dager tidligere var toget innstilt på grunn av en avsporing, men vi kom av gåre som planlagt. Vi fikk to-sengs sovekupe, og ankom Yaoundé på rutetid tirsdag morgen. To deilige døgn slappet vi av på stranden i Kribi til lyden av dønningene fra Atlanterhavet. Turen til og fra Kribi gikk med drosje. Tre og en halv time hver vei. Natt til lørdag fløyt vi med Bruxelles airlines til Brussel. Vi hadde lov til å ha med 46 kg bagasje hver, men hadde likevel overvekt. På flyplassen måtte vi pakke om og ta ut noe vi ikke trengte, og ga det til Felix drosjesjåfør.  Også på reisen fra Brussel til Oslo ble bagasjen et problem. Flyselskapet ville bare akseptere grensen på 23 kg som gjelder for flyvninger innen Europa. Men etter litt diskusjon ga flyselskapet seg. Vi landet trygt på Gardermoen søndag ettermiddag og fikk all bagasjen.

Det er godt å være sammen med barn og svigerbarn og barnebarn igjen. Men det er rart å være tilbake i en virkelighet som er så annerledes enn den vi har levd i disse månedene i Kamerun. Først og fremst føler vi en dyp takknemlighet for alt vi har fått oppleve og for menneskene vi har blitt kjent med og blitt glad i i Kamerun.

Det er en myte at Afrika er et fattig kontinent og Kamerun et fattig land. Mange er fattige og noen lider nød. Men landet er utrolig rikt. Her er rikelig med sol og regn. Vi har opplevd både tørketid og regntid. Kamerun er et fruktbart land. Det var fantastisk å se hvor fort alt ble grønt da regnet kom. Landet er rikt på naturressurser. Her er olje og gull og edelstener. Her dyrkes det meste, fra kaffe og kakao til mais, peanøtter, bomull og grønnsaker av alle slag. Vi har spist fantastisk frukt hver dag: Mango, papaya, avocado, gouyava, bananer, ananas, melon og appelsin. På markedet i Ngaoundere får man kjøpt det meste hvis man bare har penger å handle med. Vi har spist godt kjøtt (okse, høne, antilope) og nydelig fisk. Med Emilienne som kokk har denne tiden også vært en kulinarisk opplevelse. 3-retters middag hver dag: Først en stor porsjon frisk salat. Så hovedrett av kjøtt eller fisk med grønnsaker, stekt banan, pommes fristes , couscous eller ris. Og til slutt fruktsalat eller frisk frukt. I Salme 36 står det om Gud som lar menneskene “spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk”. Vi har opplevd dette både i konkret og overført betydning. Kroppene våre har spist seg mette av deilig mat. Og vi har hatt mange og sterke og gode gudstjeneste-opplevelser. Det har ikke vært noe asketisk liv, og ingen fastetid. Men en stor fest! Smerten har vært knyttet til det å vite at mange lever i sult og fattigdom. Vi har lært noe om hvor grunnleggende bønnen i Fadervår om daglig brød er ved å lytte til Emilienne når hun ber for maten: Hun takker for sol og regn. Hun takker for maten på bordet og de hendene som har vært med å tilberede den. Og hun ber Gud om å ikke glemme dem som ikke har mat å spise.

Kamerun er et Afrika i miniatyr. Det gjelder klima og vegetasjon: I sør er det hav og tropisk regnskog. Lenger nord er det savanne. Og lengst i nord steppe og ørkenområder. Etnisk, språklig og kulturelt er landet også rikt og mangfoldig. I de fleste sammenhenger oppleves dette mangfoldet som en stor rikdom. Vi har gledet oss over sangen og dansen i gudstjenestene.

Vi har møtt så mange fantastiske mennesker, og vi er blitt glade i dem. De har beriket oss og forandret oss. Det er naturlig å nevne Emilienne først. Vi bærer henne med oss i hjertet. Hun har vært som et familiemedlem. Vår rådgiver og lærer og kollega. Vi har delt troen og bedt sammen.  Hun ble med oss de to ukene på Meng og bodde sammen med oss. Vi ble tatt inn i hennes familie og vi har arbeidet sammen på åkeren.

I går fikk vi den triste beskjeden om at Evelyn er død. Hun ble bare 13 år gammel. I 7 måneder lå hun lam på jordgolvet i hytta. Jeg var med å frakte henne til sykehuset sammen med Delphine og Sandra. Hun jamret og hadde fryktelige smerter. På sykehuset fikk hun oppleve at noen brydde seg om henne. Det har vært arbeidet mye for å hjelpe henne. Nå var hun kommet til Bamenda for å bli operert av en amerikansk ekspert. Lørdag døde hun. På toget på vei til Yaoundé sang hun for de andre i kupeen. Et vakkert ettermæle etter ei tapper lita jente som berørte alle oss som møtte henne.

Bror Gado Joseph og min gode venn Audi David i Yaoundé. Rektor Jema Joseph og kona hans Katherin på Bibelskolen på Meng. Rektor Kolanya på det teologiske instituttet i Meigtanga og lærer Kabange fra Kongo. Presten Baba Salmana i Burkina. Satou Marthe og kvinnene i kvinnebevegelsen i kirken. Malerne og kunstnerne Allain Dieumoal og Remy. Kamerat Sanda og hans familie. Den østerikske legen Elisabeth Naya og sykehusprest Bue på sykehuset på Ngaoubela. Haram, Haldor og Koursoumi, som kjente meg som barn, og som det har vært så hyggelig å møte igjen. Evangelist Josaphat og gateguttene ved fotballstadion i Ngaoundéré.  De eldste og menigheten i Burkina. Listen over mennesker vi er blitt kjent med og blitt glad i, kan gjøres enda mye lenger. Mange av disse har vi skrevet om tidligere. De har alle en plass i våre hjerter.

Det har vært fint å være prest i Kamerun. I Burkina har jeg prekt og døpt og konfirmert og forrettet nattverd. Vi har sunget og danset og bedt sammen med denne menigheten. Jeg har fått undervise på det teologiske instituttet og på Bibelskolen. Jeg har tatt imot mennesker til sjelesorg og veiledning. Det har vært en stor glede at språk og kommunikasjon har fungert så naturlig og godt. Ekstra morsomt var det å kunne hjelpe menigheten i Burkina med å få støpt golv i kirken.

Det har vært fantastisk å komme tilbake til Kamerun etter alle disse årene. Gjenkjennelsens glede i møte med land og folk, natur og kultur. Det har vært fint å oppleve dette sammen med Sølvi. Nå er mennesker og steder ikke bare navn for henne. Vi er takknemlig til NMS og til de norske misjonærene i Kamerun for måten de har tatt imot oss i fellesskapet.

Her setter vi punktum for Kamerun-bloggen vår. Takk til dere som har fulgt oss på reisen. Vi håper dette har inspirert til misjon og solidaritetsarbeid.  Misjon er viktig. I kirken trenger vi hverandre over landegrensene.  . Misjon er hele kirken og alle kristnes ansvar. På www.nms.no /nms i verden/prosjekter finner dere oversikt over aktuelle prosjekter i Kamerun som trenger vår støtte.

Hilsen

Sølvi og Svein Malmbekk

9. juni 2011

Bildetekst:

Gode venner og gode minner.

Legeråd.

En vesentlig del av forberedelsene før vi reiste var vaksinering. Det var uten tvil nødvendig. Vi har vært i nærheten av kolera. Flere av de norske har hatt alvorlige malaria-anfall. Vi er takknemlige for at vi har vært friske disse månedene. Ei forstuet stortå, et brannsår og noen dager med løs mage er ikke noe å snakke om. Jeg fikk tatt et røntgen-bilde av stortåa. Da måtte jeg innskrives som pasient på sykehuset og få min egen “sykebok”. Den har jeg med hjem som souvenir.

Uken før vi reiste fra Ngaoundéré fikk vi følgende mail fra doktor Rune. Den gir et inntrykk av sykdomsbildet, men sier samtidig mye om den medisinske omsorgen vi har vært omgitt av:                                                                                  

“Det står i NMS sitt reglement at misjonærene skal ha en legeundersøkelse når de kommer hjem.  Jeg foreslår at utenom selve undersøkelsen at dere tar blodprøver for å måle Hb og hvite m/diff, samt urinstix. Om dere har vært eksponert for blod (som jeg) ta hiv- og hepatittester også. Om legenforeslår flere blodprøver blir det opp til han/henne å bestemme hvilke.

Om det er spor av blod i urinen, må denne mikroskoperes for schistosomer. Ved langvarig diare må avføringen undersøkes for cyster, egg, tarmpatogene bakterier. Om dette er negativt gjør undersøkelser for evt matvareintoleranser. Dersom dere blir lagt inn på sykehus i Norge/Norden må dere huske å si at dere har vært innom sykehus i Kamerun, dette gjelder de fleste av dere. Dette er viktig fordi dere kan ha resistente bakterier på huden ogslimhinner som en ikke ønsker inn på norske sykehus, og dere blir dessverre isolert noen dager. Derfor er alt som kan behandles utenfor sykehus  langt å foretrekke.

Vedr spesielle sykdommer

Malaria:

Ved høy feber og nedsatt allmenntilstand må det tas blodutstryk for malaria i alle fall de første 3 mnd dere kommer hjem, i tillegg til andre blodprøver fastlegen bestemmer. For falciparum-malaria anbefaler jeg alle å ha med coartem-tabletter hjem i kofferten. Behandlingen er 4 tbl to ganger om dagen for de voksne, ellers etter vekt for barna, se i pakningsvedlegget. De tablettene som ikke blir brukt kan gis til dr slettbakk sommeren 2012.

Det fins også andre mindre farlige, ikke-dødelige,  malariavarianter som kan ligge i dvale i leveren. Igjen ved høy feber og nedsatt allmenntilstand, ta blodutstryk og behandle med klorokin. Dette legemiddelet fins på alle norske apoteker. Videre fortsett behandling med primakin for å drepe de parasittene som ligger i dvale. Primakin må spesialbestilles på registeringsfritak, snakk med fastlegen.

Profylakse:

Malarone, fortsett 1 uke etter utreise

Lariam, fortsett 4 uker etter utreise

Doxycyclin, fortsett 4 uker etter utreise

Schistosom:

De som har badet i ferskvann eller vasset i bekker og lignende, ta praziquantel 20 mg/kg 3 ganger ila en dag. Voksen tablett er 600 mg, så ta 3 tabletter, 1 morgen middag kveld. dersom det sees schistosom-egg i urin eller avføring, samme behandling. Praziquantel fås kjøpt på alle apoteker

her i byen, ikke nødvendig å ta om dere ikke har vært eksponert for ferskvann.

Innvolls-orm ("makk i magen" :

Jeg anbefaler alle å ta en tablett med albendazol før dere reiser hjem. Jegkommer rundt med det i neste uke. Om undersøkelser i norge viser mer makk i magen, selges vermox (mebendazol) reseptfritt på alle norske apotek.

Filiaria:

Mygg helt i nord og helt i sør kan ha små makk som spres i blodbanen. Behandlingen er ivermectin. Anbefaler å vente med dette til det evt er påvist i en blodprøve i Norge.

Diare:

Ta prøver for cyster, egg og tarmpatogene bakterier. Bakteriene kan stort sett behandles med ciprofloxacin, spør legen. Cyster er hvileformer av amøber eller giardia. Behandlingen er først metronidazol for begge. Amøbermå dessuten behandles diloxanid etter avsluttet metronidazolkur. Schistosom behandles som over. Ved evt andre spennende ting som finnes i avføringen, spør legen.

Hoste:

Ved hoste i mer enn tre uker, i alle fall om dere har feber, nattesvette eller vekttap, få gjort undersøkelser for tuberkulose.

Langvarig feber:

Utredning av langvarig feber er spesialistoppgave i Norge, dette blir som regel gjort på poliklinikk eller ved innleggelse på sykehus. Da sjekker de for infeksjoner, autoimmune sykdommer, kreftsykdommer samt evt bivirkninger av medikamenter som også kan gi feber. Det som imidlertid da er viktig er at dere sier at dere har bodd i Kamerun og at de sjekker det som står over, samt ting som er rare og kjempesjeldne i Norge men ikke i Kamerun som rickettsia, borrelia, strongiloides,

trypansomiasis, brucellose, andre ting som jeg ikke kommer på i farten.

Håper jeg ikke har skremt vettet av dere nå. Det er heldigvis slik at så godt som alle er friske når dere drar hjem og foruten makkekur blir ingenting nødvendig.”

Ja, ja- vi håper vi tilhører de som er friske!

Bildetekster:

Doktor Rune.

Fra intensiven på sykehuset i Ngaoundere.

Omvisning på sykehuset med Sandra Bischler.

En bror i Kamerun.

Jeg har en bror i Kamerun. Han er ett år yngre enn meg og heter Gado Joseph. Han bor i hovedstaden Yaoundé.  I mange år har han arbeidet i staten med ansvar for å planlegge store statlige utbygginger. Nå er han pensjonist. I Kamerun er pensjonsalderen i staten 55 år. Men fortsatt jobber hana som personlig rådgiver for ministeren.

“Tenk at du er i Kamerun igjen”, sa han da vi snakket sammen på telefon. “Vi må treffes! Jeg må få snakke med deg og bli kjent med deg. Du er jo min bror! Dere må komme hjem til oss i Yaoundé og besøke oss.”

Da jeg var barn i Kamerun hadde vi ei lita nyfødt jente boende hos oss som het Atta. Moren hennes døde under fødselen. Faren kom med den lille jenta til Ngaoundéré og spurte om vi kunne ta oss av henne. Jeg regnet Atta som min lillesøster. Da familien vår reiste til Norge på ferie, flyttet Atta til Ina og Sambo. Sambo var kokken vår. De hadde ikke egne barn, men var foster-foreldre til ni barn. Blant dem Atta. Og Gado. Da Gado ble født, kom Ina for å være sammen med moren hans og hjelpe henne. Ina var egentlig lillesøster til bestemoren, men på samme alder som moren hans. Det er ikke uvanlig i Kamerun at kvinner som ikke selv har barn, overtar foreldreansvaret for slektningers barn. Gado hadde et nært og godt forhold til Ina og Sambo. Og til Atta, som ble søsteren hans. “Jeg har alltid regnet deg som min bror”, sa Gado til meg. Han kunne fortelle om hvordan vi hadde lekt og sparket fotball sammen i barndommen. Hvordan alle barna hos Ina og Sambo fikk gaver av oss til jul. Og hvordan Sambo hver dag hadde med mat fra middagen hos oss til Atta og til de andre. “Vi hørte sammen med deres familie”.

Den siste kvelden vår i Kamerun kom Gado og hentet Sølvi og meg på hotellet. Han bodde på den andre kanten av byen. Vi kjørte gjennom byen og fikk se flere bydeler på vei hjem til ham. Det var tydelig at vi var ventet. Det var laget i stand et fantastisk festmåltid. Vi fikk møte kona og de barna som bodde hjemme. Gado og kona har fem barn. Jente nummer tre i søskenflokken var nettopp ferdig utdannet lege, og skulle begynne å arbeide på kirkens sykehus i Ngaoundéré. Sønn nummer to holdt på med teknisk utdannelse i Canada. Tenk å ha en bror i Kamerun, og få bli kjent med han og med familien hans den aller siste kvelden.

Jeg spurte etter Atta. Gado fortalte at han for 10-12 år siden hadde besøkt henne der hun da bodde et sted på veien mot Meiganga. Atta her ikke levd noe enkelt liv. Hun lyktes ikke på skolen. Som ung fikk hun barn utenfor ekteskap. Hun ble etter hvert gift med en fulanier som hadde flere koner. Han var muslim og drev med kveg. Familien ofte på flyttefot. Han ville ikke at Atta skulle ha kontakt med sin familie og sine kristne venner. Gado fortalte at han gråt da han så hvor usle forhold Atta levde under. Da Sambo døde, kom Atta til sørgehøytiden. Siden har ingen hørt fra henne. Da Ina døde, kom hun ikke. Enten fordi hun ikke fikk vite at hun var død. Eller fordi Atta selv var død. Ingen har hørt fra henne de siste 10 årene.

Gado fortalte også om sitt liv. Om studietiden i Yaoundé og om sin omvendelse gjennom møtet med Bjørn Bue og evangeliserings-kampanjen “Nytt liv for alle”. Men også om krisen da bevegelsen gikk i oppløsning. Flere av lederne, og Gado selv, brøt med den lutherske kirken og ble døpt på nytt. Nå hører han og familien hans til en menighet i Full Gospel Church.

Den siste formiddagen tilbragte vi sammen med en annen barndomsvenn som bor i Yaoundé, Audi David. Han er valgt leder av Kirkerådet i den lutherske kirken, og vi møttes på Kirkemøtet i Betare Oya. Audi er økonom og har tidligere arbeidet i Finansdepartementet, men er nå pensjonist. Han bruker mye av sin tid nå på frivillig arbeid i kirken, blant annet på vervet som kirkerådsleder. I to timer satt vi i restauranten på hotellet og snakket om utfordringer i kirken, særlig om konfliktene og splittelsen som kirken opplever nå. Det er et privilegium å få være samtalepartner og rådgiver for folk som har mye ansvar og viktige lederoppgaver i kirken.

Deretter tok han oss med på en spennende omvisning i Yaoundé. Vi besøkte flere av de lutherske menighetene, også den kirken som myndighetene stengte julaften 2010 på grunn av konflikten i kirken. Vi var også en snartur hjemme hos Audi og hilste på familien hans. Audi tok oss med til en restaurant for å spise lunsj. Mange kamerunske politikere og funksjonærer pleier å spise der. Der fikk vi også et kort og uventet møte med obersten som er leder for utbrytergruppen i kirken. Mange i dagens kirkeledelse regner han som en hovedårsak til mange av problemene. Audi kjente han godt. Det var ikke vanskelig å se at møtet var overraskende og ubehagelig for dem begge.

For meg har det vært interessant i løpet av denne korte tiden å få møte de sentrale aktørene både i kirken og i den pågående konflikten. Jeg er blitt glad i denne kirken og i disse menneskene selv om problemene og svakhetene er mange og meget synlige. “Guds menighet er jordens største under..” synger vi i en salmestrofe. Det er kirkens store hemmelighet at den bærer Guds rike og Guds herlighet midt i all sin svakhet.

Bildetekster:

På besøk hjemme hos Gado Joseph i Yaounde.

Festbordet.

Hyggelig møte med hele familien.

Audi David møtte jeg på Kirkemøtet i Betare Oya. Vi tilbrakte den siste dagen i Kamerun sammen med ham.

Kribi.

“Mamma, hvor mange dager har vi ferie nå”, spurte Samuel Bischler på 5 år den første dagen i ferien. “Hundre dager”, svarte Sandra. “Kan vi være alle dagene i Kribi, spurte Samuel?”

Vi forstår godt ønsket etter å ha vært to dager på hotell Ilomaba i Kribi. Det var fantastisk å se havet. Høre dønningene som bryter mot standen, og kjenne den gode lukten av havluft. Hotellet ligger helt nede på den vakre sandstranden. Omgitt av palmetrær. En oase.

Hotellet kombinerer det beste av europeisk standard når det gjelder hotell-standard, estetikk og kjøkken med det beste av kamerunsk natur, blomster og trær, råvarer og kunst. Alt er vakkert og rent. Rommene er bygd som runde hytter i tradisjonell kamerunsk stil. Vakkert innredet med fliser på golvet, pene møbler, moderne aircondition og fint bad. Når du kommer inn for å legge deg om kvelden ligger det friske blomster på hodeputen og en liten lapp med ønske om ei god natt. Innetemperatur på 25 grader kjennes kaldt ut, men det er behagelig temperatur å sove i. Og så er det god seng med myggnetting. Riktig romantisk!

Hvert rom har navn etter treslag i regnskogen. Moabi het vår hytte. Omgivelsene omkring hyttene og restauranten er en vakker hage med kamerunske blomster og planter i alle farger. Et rolig sted med lyd av bølger som slår mot stranden og fuglesang.

Nede på stranden er det solsenger både i solen og under skyggefulle trær med madrasser. Tykke badehåndklær kunne vi ta med fra rommet. Betjeningen er vennlig og hjelpsomme. Temperaturen i vannet er deilig. Vi hadde ikke med termometer, men jeg tror den må ha vært minst 25 grader. Når du er ute i vannet føles det som om du kan være uti hele dagen. En frisk havbris gjør at varmen og luftfuktigheten likevel kjennes behagelig. Ute på det store havet ser du piroger, kanoer av uthulede trestammer som fiskerne bruker når de fisker med garn eller snøre eller kastenot. Det er utrolig at de kan bruke så små farkoster ute på det store havet. En lokal fisker fortalte at de dro ut flere båter i følge klokken ett om natten. De setter garnet, knyter det fast i båten og så legger de seg til å sove i båten. Mens de sover driver båten og garnet slik de har planlagt. Når dagen gryr drar de garna og kommer til land med fangsten.

Vi har spist deilig mat i restauranten. Lokale råvarer og førsteklasses fisk og skalldyr. Vi har spist godt til alle måltider, og drukket deilig sør-afrikansk vin. Går det an å ha det bedre? Også dette er Kamerun – havet, de vakre strendene, palmetrærne på den ene siden og den tropiske regnskogen på den andre. To døgn var vi der. Det meste av tiden tilbrakte vi i havet og på stranden og i restauranten. Onsdag 1. juni var en nydelig dag. Ikke regn og mye sol hele dagen. For første gang på disse månedene la vi oss i solen for å bli brune, og ble selvfølgelig solbrente begge to. (Men det var verdt det!)

Roen på stranden var akkurat det vi trengte. Vi har snakket om mennesker vi har møtt og alt vi har opplevd disse månedene i Kamerun. Vi trengte disse dagene til det. For vi har opplevd så mye.

Bilder:

Mange vakre synsinntrykk fra Kribi.

.

Avskjed.

"En ting er sikkert:" sa Erik da han fredag kveld inviterte til avskjedsfest. "Møtet med dette landet og folkene her gjør noe med oss. Vi er annerledes når vi reiser hjem enn da vi kom." 

I løpet av noen uker reiser alle de norske. Erik og Sandra reiser til Norge på ferie, men kommer tilbake til høsten. Det gjør ingen av de andre. Olaug og Rune reiser først til Norge på ferie, og deretter videre til Mali som misjonærer. Ragnhild og Harald har vært lærere på den norske skolen det siste året. Trond og Jofrid reiser også hjem etter endt tjeneste. Trond har vært rektor på den norske skolen. Trude og Tom Sverre har vært her i 4 år, men nå reiser de hjem til preste- og kateketjobb. Ved skoleårets slutt blir den norske skolen i Ngaoundéré lagt ned. Den har vært i drift siden 1958.  NMS er ved et veiskille i Kamerun.Det har ikke vært tid de siste dagene til å forsøke på en oppsummering av det vi har opplevd her i Kamerun. Dagene har vært fylt av invitasjoner, opplevelser og avskjed med folk. Dette kommer vi til å trenge tid på å fordøye. Familien Hjorteland har et innlegg på sin blogg som heter “ Den blå kamerunlista". Der skriver de om 10 gleder og 10 frustrasjoner med å bo i Kamerun. De skriver morsomt, og vi kjenner oss igjen i mange av punktene. Les så forstår dere mer av hvordan livet er her.

Her er noen stikkord og noen bilder fra de siste dagenes avskjeder:

-          Onsdag ettermiddag var vi hjemme hos Emilienne og hennes familie på middag. Kylling i pistasje-saus, ris og couscous og grønnsaker.

-          Torsdag ble gulvet i alterpartiet i Burkina-kirka støpt.

-          Fredag kveld var det representantens avskjed med de norske i hytta til Sandra. Deilig grillet fisk og plantain. Diplom og morsomme utmerkelser til alle misjonærene. Og representant Eriks takketale.

-          Lørdag kveld var vi hjemme hos Elisabeth og Hippolyth (Emiliennes datter og svigersønn). Deilig grillet fisk, kylling, ris og pommes frites. Og en spennende samtale omkring deres bryllupsvideo som vi fikk se sammen med dem.

-          Søndag var det avskjedsgudstjeneste i Burkina med begge menighetene. Alter-partiet var støpt og tatt i bruk. Noen hadde lånt ut sitt persiske teppe til å legge under alteret. Denne søndagen var mødrenes søndag i alle menighetene. Det betyr at det er kvinnene som utfører alle oppgavene i gudstjenesten. Det ble også en gripende avskjed for oss. Vi ble kalt fram og kledd opp i kamerunske klær og takket. Vi er blitt en del av denne menigheten og blitt glade i dem. De sa de skulle be Gud om at han måtte gi oss en anledning til å komme tilbake. Vi sang og danset sammen med dem. Etter gudstjenesten var vi invitert til middag hjemme hos lederen i menighetsrådet. Riktig hyggelig var det!

-          Søndag ettermiddag var vi på besøk hjemme hos Sanda, min gode venn fra barndommen. Vi fikk hilse på barn og barnebarn og svigermor. Vi fikk servert peanøtt-suppe og Folleresaft. Og etterpå tok vi bilder sammen med hele familien.

-          Søndag kveld var vi hjemme hos Satou Marthe og spiste middag. Hun har vært en av lederne i kvinnebevegelsen i kirken gjennom flere tiår. Det var hyggelig å bli invitert hjem til henne, og få høre litt om hennes liv og engasjement.

-          I dag tidlig var jeg på Kirkekontoret og tok avskjed med kirkeledelsen.

-          Vi spiste lunsj på den norske skolen sammen med elever og lærere. Sølvi har vært vikar der noen dager, og vi samarbeidet med skolen om noen arrangement. Det er rart å tenke på at skolen snart er historie og at den ikke starter opp igjen til høsten. Og så har vi spist middag hos familien Tomren.

Men aller tyngst er det å ta avskjed med Emilienne. Hun har vært som et familiemedlem hos oss, og vi har hatt en plass i hennes familie. Vi hadde en halvtimes gråtepause sammen midt på dagen. Det er rørende å høre henne si hvor glad hun er i oss, og hva vi har betydd for henne og familien. Vi fikk tid både til å gråte og snakke fortrolig sammen og be sammen. Hun har vært en Guds gave til oss disse månedene.  Hun har laget deilig mat til oss. Hun har vært en god samtalepartner og læremester når det gjelder å forstå kamerunsk kultur og kirkeliv. Og med sitt store nettverk har hun åpnet mange dører for oss. Hennes venner er også blitt våre venner.

Nå er det to timer til toget går. Erik kom akkurat på døren med billettene til toget. Det ser ut til at alt går som planlagt. Vi gruer for avskjeden på stasjonen med alle som har sagt at de kommer dit for å ta avskjed med oss. Men vi gleder oss til å møte igjen våre kjære i Norge som vi er så glade i. Takk til alle norske og kamerunske venner for alt vi har fått disse månedene vi har vært her.

Bildetekster:

Representantens aften med de norske misjonærene.

Doktor Rune koser seg med grillet fisk og plantin.

Sølvi og jeg ble kledd opp i kamerunske klær under gudstjenesten i Burkina.

Sølvi sammen med Sandas barn bak huset der de bor i Burkina.

Gateguttene.

Midt i byen, like ved fotballstadion og markedet, holder gateguttene til. Det er gutter i alderen fra 6 til om lag 30. Alle har de sin historie. Noen er foreldreløse. Andre ble jaget hjemmefra eller forlatt av sine foreldre. Disse guttene eier ingenting, og de har ingen andre enn hverandre. Her er det ingen jenter. I denne byen finnes det nok også jenter som lever på gata og som blir utnyttet, men de er ikke her. Under et åpent overbygg med gitter til vegger sover 50 gutter på bakken hver natt. De som ikke får plass under taket sover på verandaen utenfor.   

Gatebarna i alle afrikanske storbyer lever et hardt liv. Slik er det også i Ngaoundéré. De er vår tids slaver. De blir misbrukt både økonomisk og seksuelt. De blir mishandlet og slått. De vet hva det er å være sulten. De blir sjelden gamle.

I kirka i Burkina er vi blitt kjent med Mbabako Josaphat. Han har et stort hjerte for barna, og særlig for gateguttene. Han er kunstner. Flere ganger har vi kjøpt fine ting hos han. Mye av det han tjener bruker han på gateguttene. I august 2010 opplevde han et spesielt kall fra Gud til dette arbeidet: Han var på reise i nord for å selge sine kunstverk. En natt drømte han at en skikkelse i hvit drakt sto foran han og formante han til å lytte til Guds stemme. Da han våknet tenkte han straks på fortellingen om gutten Samuel i Det gamle testamentet. Han fastet og ba Gud om å vise ham hva denne drømmen skulle bety. Noen dager senere hadde han en ny drøm. Han drømte at han så en stor flokk barn som holdt hverandre i hendene, som sang og tilba Gud. Det var som om barna gikk i et langt tog. Da hørte Mbabako at mannen som ledet toget ropte på han og ba ham om å ta seg av disse barna. “Da jeg våknet forstod jeg meningen med drømmen,” sa han. “Gud ville at jeg skulle ta meg av barna.”

Sammen med en dame i menigheten, Didi Antonette, startet han en barneklubb for barna i nabolaget. “Club la bonne nouvelle” (Klubben godt nytt). Hvert år arrangerer de “de kristne barnas festdag” 27. februar. De samler barn fra søndagsskoler og ulike menigheter til opptog og lek, sang og bønn. Nå har hun ansvaret for barneklubben i kirken, og Mbabako konsentrer seg om gateguttene ved stadion i byen.

I dag tidlig var vi sammen med ham og møtte guttene. Det ble en sterk opplevelse.   De yngste guttene var allerede gått til jernbanestasjonen for å prøve å finne arbeid. Der tjener de kanskje noen kroner på å bære en koffert. Da har de råd til å kjøpe noe å spise i dag og i morgen. De store guttene samlet seg rundt Mbabako og hilste. Det var tydelig at de kjente han og hadde tillit til ham.

Det er det samme som skjer hver gang når han kommer: Først hilser de og prater litt sammen. Så roper han på noen kvinner som selger suppe og smultboller (makkala). Om lag 30 unge gutter fikk litt å spise. Kanskje dagens eneste måltid for mange av dem. Etterpå samlet han guttene rundt seg og snakket til dem. Lederen blant guttene oversatte til fulani. Mbabako fortalte at han brydde seg om dem, og ville være deres venn. Og han fortalte om Gud som elsker barna og de fattige. Jeg fortalte lignelsen om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene som var kommet bort. De lyttet oppmerksomt til det jeg fortalte. I et glimt slo det meg igjen hvor radikalt budskapet om nåden og Guds kjærlighet er i denne verden. “Nå må du be for oss”, sa lederen i guttegjengen. Jeg ba for dem. Og vi ba Fadervår sammen. Guttene ba høyt sammen med meg. De blir neppe kirkegjengere disse guttene. Men der og da var det som om Gud var midt mellom oss. Han som er hellig og bor i det høye, som det står hos profeten Jesaia, men som også er i det dype. Hos dem som er nedbøyd og sønderknust i sin ånd.

På vei tilbake til bilen takket Mbabako så mye for at vi hadde blitt med og møtt guttene, og for det jeg hadde sagt til dem. Plutselig begynte han å gråte. ”Jeg gråter av glede fordi du ville se dette arbeidet og møte guttene. Jeg står mye alene i dette arbeidet. Folk i menighetene sier at det nytter ikke. Og at vi ikke til har råd til å kjøpe mat til dem.” En liten stund stod jeg og holdt om han mens han gråt på skulderen min. Også guttene som stod rundt oss var helt stille. Kanskje forstod de at Mbambako var glad i dem og ville dem godt. Og at det var derfor han gråt.

Da vi dro ble Mbabako igjen for å snakke med guttene. Noen var syke og ba om å få medisiner. To gutter hadde sår i hodet etter slagsmål med tyver. De var vakter i en butikk og ble angrepet om natten. En annen hadde feber og ba om medisin. Antagelig var det malaria.

Nytter det? Vi vil så gjerne forandre på ting. At syke skal bli helbredet og at undertrykte skal få frihet og oppreisning. Men ikke alltid lar ting seg forandre. Da har det å lindre og det å gi et måltid mat til en som er sulten verdi i seg selv. “Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort imot meg.”

Evangelist Mbabako Josaphat i samtale med noen av guttene.

Utdeling av suppe lagd av ris, tørrmelk, sukker og vann. Kvinnene er glade for å få solgt sine varer.

Makkala (smultboller).

Famililebilde med noen av guttene.

Kirken i Burkina får golv.

Det er ingen selvfølge at det er golv i kirkene i Kamerun. Det var et stort løft for den fattige menigheten i Burkina da det ble bygd ny kirke i 2009. De greide å samle inn penger til å få reist murene. Tak og bølgeblikk-plater fikk de økonomisk støtte til fra kirkeledelsen (støttet av NMS og den lutherske kirken i USA). Forutsetningen for å få støtte er at murene er bygd i “semi-dur” (halv-hardt). Det betyr at det må være brukt sement i fugemassen mellom mursteinene som er av rød jord. Når murene da blir pusset utvendig og innvendig med sement, har de en viss holdbarhet. Det stilles som krav for å gi støtte til tak. Det var dårlig med penger til innredning og utsmykking. Et enkelt trekors på alterveggen. En gammel prekestol og lesepult. Et falleferdig alterbord. Og noen enkle benker uten ryggstøtte. Når det er gudstjeneste tar folk med seg benker hjemmefra for å ha noe å sitte på. Golvet i kirken er bare jordgolv. Når vinden blåser gjennom de åpne vinduene, og når det danses i kirken, virvles det opp mye støv.

Vi har hørt at menigheten har drømt og snakket om sementgolv. Men det er en stor investering. Skulle vi hjelpe denne menigheten med noe, kunne vi kanskje hjelpe dem med golv. Tenkte vi. Vi sendte en mail hjem til Rønvik menighetsråd og utfordret dem til å være med. Etter bare noen dager kom det tilsagn om 3500 kroner. Vi to bestemte oss for å garantere for resten, og for å starte prosessen. Først informerte vi prosten og presten i menigheten. Forrige lørdag ettermiddag hadde vi møte med menighetsrådene og de eldste i menigheten. Søndag ble det behørig omtalt i kunngjøringene i gudstjenesten. Alle var glade og takknemlige. Under korsangen etter kunngjøringene ble jeg hentet fram av de eldste i menigheten for å være med å danse. Prosten Doudou Luc fortalte at en kjenning hadde ropt etter han på gata og spurt hvorfor han var så glad. Det så ut som om han hadde fått vinger og at han svevde. Han fortalte gledesstrålende om gaven fra Norge og at kirken i Burkina skulle få golv.

Søndag ettermiddag kom en delegasjon hjem til oss med et kostnadsoverslag. 1,2 millioner cfa for pukk og sand og sement og materialer (ca. 15.000 kroner). Den største utgiftsposten er 4 tonn sement. Avtalen er at vi, sammen med Rønvik menighet, betaler 12.000 kroner. 3000 skal menigheten selv bidra med. Alt arbeidet gjøres på dugnad ledet av murere i menigheten.

Allerede mandag morgen ble det levert to store lass med pukk og ett lass sand ved kirken. Sammen med byggelederen brukte jeg to dager på å prøve å få tak i Kamerun-produsert sement. På grunn av store vei-prosjekter i området er det knapphet på denne sementen som er noe rimeligere enn importert sement. Etter flere bomturer ga vi opp, og kjøpte i stedet portugisisk sement. Det var en opplevelse å se to unge gutter løpe barbent med 50-kilos sementsekker på hodet fra lageret og dumpe dem på lastebilen. Onsdag ettermiddag var alt utstyret kjøpt og betalt og levert i kirken.

I dag tidlig startet arbeidet. Jeg dro opp til kirken for å se og for å oppmuntre dem i arbeidet, og kom tids nok til å få være med å blande den første sementen. Det var god stemning i dugnadsgjengen og ingen ting å utsette på murer-kompetansen. Dette er de gode til! Jeg hørte at det i kunngjøringene sist søndag ble gitt beskjed om at mennene måtte stille til dugnadsinnsats, og at kvinnene måtte sørge for mat til arbeiderne.

De vil gjerne vise oss at arbeidet er godt i gang før vi reiser hjem. Det har vært travelt med andre ting i ettermiddag, men jeg regner med at de har støpt ferdig alterområdet. Så får betongen tørke noen dager, men jeg regner med at vi kan feire gudstjeneste på den på søndag. Mandag og utover i neste uke regner jeg med at de støper golvet i den store kirkesalen. Vi gleder oss til å feire gudstjeneste med menigheten i Burkina på søndag – på nytt golv. I alle fall i koret.

Kirken i Burkina.

Dørselgere

I løpet av en dag er det mange som kommer og banker på døren vår. Noen har noe å selge. Andre kommer for å be om støtte (penger).

Den første som kommer er en gutt i 11-årsalderen. Vi har så vidt rukket å stå opp. Han bærer bananer i et fat på hodet. Han klapper forsiktig i hendene for å melde sin ankomst. Om vi vil kjøpe bananer. Han kan hente mango, papaya og avocado, hvis vi vil kjøpe. Og så spør han kan få noe å spise. Det hender vi har litt brød til overs som han kan få. Så kommer teppehandleren. Han er døv og hører ikke når vi høflig sier “nei takk”. Han må vi gestikulere til for å bli forstått. Han skjenner litt når vi ikke vil kjøpe. Han må jo selge noe for å få noe å spise , sier han.

Så kommer Haram, fine, gamle Haram. Hun som har arbeidet hos misjonærene her på stasjonen fra før 1960. Hun husker Svein godt fra den gang. Hun begynte som kokk hos Endresen. Det er så hyggelig når hun kommer. Vi pleier å invitere henne inn for ta en kopp te og spise litt brød sammen med Emilienne og oss ved 10-tiden. Mannen hennes, Haldor, har også lang fartstid hos misjonærene. Han er gammel nå, og plages med et vondt kne som gjør at han vanskelig for å gå. En dag kom han likevel og ville selge oss et antilopelår. De bor like utenfor muren i et fint lite hus med veranda ut mot den støyende trafikken av mopeder og barmusikk.

Så kom en mann som selger ferskt kjøtt som han har bak på mopeden. Når vi hilste sa han at det ikke stod bra til med han. Han hadde mistet sin fireårige datter i forrige uke. Hun var innlagt på det norske sykehuset, sa han. Og da hun kom hjem etter behandlingen døde hun. “Jeg har begravd seks barn, men jeg har ti igjen. Gud er god.”

For et par dager siden kom evangelisten fra Burkina. Han har på egne hånd startet et arbeid blant gatebarna nede i byen. Han selger selvlagde puslespill i tre med statene i Afrika, tøyvesker og duker og T-skjorter med stofftrykk. Vi har kjøpt litt av hvert hos han, og i går kjøpte vi en stor duk med afrikanske motiv. Det meste av det han får inn på salget, bruker han på gatebarna. Han betaler ei muslimsk kvinne for å lage grøt til barna om morgenen. Vi har avtalt at vi skal være med han i byen fredag morgen for å møte barna som han arbeider blant.

Noen dager kommer det en mann på motorsykkel som selger poteter. Men Emilenne synes potetene hans er for små og har ikke så lyst til å handle med han.

Sølvsmeden var innom en tur i går. Han lager armbånd og smykker og ørepynt på bestilling. Mange fine ting. Vi har handlet en del hos han. Han er som regel blid og hyggelig å prate med. En annen kunstner som ofte er på døren er maleren Must. Han pleier å komme med maleriene sine i en rull under armen. I vesken sin har kort med afrikanske motiv som han har malt. Også hos han har vi handlet en del. Senest i dag kjøpte vi et bilde. Siden vi snart skal reise ville han gjerne at vi skulle kjøpe et siste bilde. “Bon prix!”. Og det er ikke noe å si på prisen. Men nå har vi kjøpt nok bilder! Han ønsket oss god tur til Norge, og ville gjerne ha e-post adressen vår.

Det hender også at noen av de norske barna dukker opp for å selge noe de også. Jeg kjøpte nydelig ørepynt av Elise som hun hadde laget selv. Og Theodor solgte oss en tegneseriebok som har tegnet og skrevet selv. Og Ida Kristine solgte sine små oljemalerier.

Vi har en kunsthandler som vi har handlet mye hos: Trommer (djember), julekrybber, masker og trefigurer. Han er fra sør-Kamerun og har gode forbindelser til kunstmiljøene i Foumban. Man blir godt kjent etter hvert når man diskuterer kunstgjenstander og pruter på pris. Å handle i Afrika er noe mer enn bare å kjøpe. Det er også et møte med menneskene og deres historier.

Og så hadde jeg nesten glemt Rakel som daglig kommer på døren med frukt og grønnsaker. I kveld kjøpte vi kokosnøtt , ananas og agurk hos henne. Hun leier også å selge både mango, tomat og papaya og gouyava. I tillegg har hun en pose med smykker av alle slag, sandaler i skinn, vesker i skinn og flettede bordskånere. Disse legger hun ut over trappa for at vi skal handle. Hun og Judit satt på trappa og ventet da vi kom hjem kl. 18 i ettermiddag.

Og Esther som selger peanøtter og sesamkjeks med honning og appelsinsaft. Og Solange som selger ferskt brød og deilige horn. Og fulani-kvinnen med brannskader i ansiktet som vi kjøpte termos hos. Emilienne fortalte at skadene i ansiktet var påført av familien som straff for at hun var blitt kristen. Det er mange mennesker og mange skjebner vi møter i forbindelse med dørsalg. Ja, egentlig hadde vi kanskje ikke trengt å dra på markedet. Det meste får vi kjøpt på døra her hjemme. Det er bare å sette seg rolig i en stol på verandaen så kommer de. Man må bare huske å ha småpenger så man slipper å veksle store sedler.

Rakel og Judith

Must

Takk under tak.

Søndag var vi invitert til å være med på å takk og be for huset til Emiliennes sønn og svigerdatter. Huset ligger tett ved hennes hus. Da vi kom i mars, var det Emiliennes store bekymring. Veggene til huset var kommet halvveis opp, murt av murstein i rød jord. Men de hadde ikke råd til å gjøre dem ferdige, og til å få lagt det lille laget med sement på toppen som beskytter mot regnet. Og regntiden var like om hjørnet. Vi bidro økonomisk så murene kom opp og fikk det beskyttende sementlaget på toppen.

Neste skritt var å få huset under tak. Takstolene kom opp på fredag, og lørdag og søndag var de i full gang med å spikre bølgeblikkplater på taket. Vi var invitert til å feire når taket var kommet på. Festen var beregnet til omtrent klokken 17 søndag ettermiddag. Da den siste spikeren ble slått i stod jubelen i taket. Og vi var mange som jublet, prosten Doudou Luc, prest Svein, Emiliennes familie med stort og smått, mange naboer og venner og bygningsarbeidere. Vi var sikkert mellom førti og femti mennesker i og utenfor huset. Festen begynte med at de helte sprit på det nylagte taket. Så ble huset innviet med skriftlesning, sang og bønn. Prosten leste fra Salme 127 i Bibelen (“hvis ikke Herren bygger huset arbeider bygningsmennene forgjeves…”). Etterpå ba han for familien, og om at huset måtte bli til glede og velsignelse for dem og for alle som kom på besøk til dem.

Så var det servering til alle. Først et fat med cola-nøtter skåret opp i små biter. Her i Afrika er det et symbol på enhet og kjærlighet. Derfor har det en plass i mange viktige seremonier. Deretter var det deilig middag: Stekt fisk, ris, maniok, grønnsak-stuing, tørket kjøtt i tomatsaus og mye mer. Alt glutenfritt til stor glede for en cøliaker! Og drikke av alle slag. Vann og brus og øl. Det ble sendt rundt en flaske kamerunsk sprit, African Queen, først til arbeiderne og deretter til oss andre. Vi smakte en liten munnfull. (Det smakte pyton!)

Selv om det var sønnen Robert og svigerdatterens hus, var det ingen tvil om at det var Emilienne som var familiens midtpunkt. Hun ønsket alle velkommen og fortalte om tradisjonene i hennes landsby i Sør-Kamerun når noen hadde bygd nytt hus. Hun var opptatt av vennskap og samhold - i familien, i nabolaget og i kirken. Spennende å se hvordan et nytt hus er en begivenhet som berører mange, og som er en viktig anledning til å styrke nettverk og sosiale bånd. Svein holdt også en liten tale og gratulerte med huset, og leste fra Salme 103 i Bibelen: “Min sjel lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger”. Prosten lyste velsignelsen, og takket for seg. Vi andre fortsatte festen.

Enda gjenstår det mye arbeid for familien. Gavlene skal mures opp til taket, dører og vinduer skal settes i. Om noen år får de kanskje råd til å støpe golv. Inntil da er det jordgolv i alle rommene i huset.  I dag bor sønnen Robert og svigerdatteren og de fire barna deres sammen med Emilienne i hennes hus. Lille Emilienne sover hver natt sammen med bestemoren i hennes seng. Når de flytter ned i eget hus blir det god plass både for dem og for Emilienne. Nærheten og samholdet i familien er en styrke både for ung og gammel.  

Vi kjenner oss rike som får ha gode venner her i Kamerun og får være med å feire familiebegivenheter på denne måten. Onsdag er vi bedt på middag hjem til Emilienne sammen med hele familien. Vi snakker ikke så mye om det, men vi er begynt på siste uken her i Ngaoundéré. Vi gleder oss til å reise hjem til familie og venner. Men vi gruer for avskjeden med gode venner her.

Prost Doudou Luc, en respektert og god menighetsprest som mange har tillit til.

Emilienne med barn, svigerbarn og barnebarn.