Sølvi og Svein i Kamerun: Gateguttene.

Midt i byen, like ved fotballstadion og markedet, holder gateguttene til. Det er gutter i alderen fra 6 til om lag 30. Alle har de sin historie. Noen er foreldreløse. Andre ble jaget hjemmefra eller forlatt av sine foreldre. Disse guttene eier ingenting, og de har ingen andre enn hverandre. Her er det ingen jenter. I denne byen finnes det nok også jenter som lever på gata og som blir utnyttet, men de er ikke her. Under et åpent overbygg med gitter til vegger sover 50 gutter på bakken hver natt. De som ikke får plass under taket sover på verandaen utenfor.

Gatebarna i alle afrikanske storbyer lever et hardt liv. Slik er det også i Ngaoundéré. De er vår tids slaver. De blir misbrukt både økonomisk og seksuelt. De blir mishandlet og slått. De vet hva det er å være sulten. De blir sjelden gamle.

I kirka i Burkina er vi blitt kjent med Mbabako Josaphat. Han har et stort hjerte for barna, og særlig for gateguttene. Han er kunstner. Flere ganger har vi kjøpt fine ting hos han. Mye av det han tjener bruker han på gateguttene. I august 2010 opplevde han et spesielt kall fra Gud til dette arbeidet: Han var på reise i nord for å selge sine kunstverk. En natt drømte han at en skikkelse i hvit drakt sto foran han og formante han til å lytte til Guds stemme. Da han våknet tenkte han straks på fortellingen om gutten Samuel i Det gamle testamentet. Han fastet og ba Gud om å vise ham hva denne drømmen skulle bety. Noen dager senere hadde han en ny drøm. Han drømte at han så en stor flokk barn som holdt hverandre i hendene, som sang og tilba Gud. Det var som om barna gikk i et langt tog. Da hørte Mbabako at mannen som ledet toget ropte på han og ba ham om å ta seg av disse barna. “Da jeg våknet forstod jeg meningen med drømmen,” sa han. “Gud ville at jeg skulle ta meg av barna.”

Sammen med en dame i menigheten, Didi Antonette, startet han en barneklubb for barna i nabolaget. “Club la bonne nouvelle” (Klubben godt nytt). Hvert år arrangerer de “de kristne barnas festdag” 27. februar. De samler barn fra søndagsskoler og ulike menigheter til opptog og lek, sang og bønn. Nå har hun ansvaret for barneklubben i kirken, og Mbabako konsentrer seg om gateguttene ved stadion i byen.

I dag tidlig var vi sammen med ham og møtte guttene. Det ble en sterk opplevelse. De yngste guttene var allerede gått til jernbanestasjonen for å prøve å finne arbeid. Der tjener de kanskje noen kroner på å bære en koffert. Da har de råd til å kjøpe noe å spise i dag og i morgen. De store guttene samlet seg rundt Mbabako og hilste. Det var tydelig at de kjente han og hadde tillit til ham.

Det er det samme som skjer hver gang når han kommer: Først hilser de og prater litt sammen. Så roper han på noen kvinner som selger suppe og smultboller (makkala). Om lag 30 unge gutter fikk litt å spise. Kanskje dagens eneste måltid for mange av dem. Etterpå samlet han guttene rundt seg og snakket til dem. Lederen blant guttene oversatte til fulani. Mbabako fortalte at han brydde seg om dem, og ville være deres venn. Og han fortalte om Gud som elsker barna og de fattige. Jeg fortalte lignelsen om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene som var kommet bort. De lyttet oppmerksomt til det jeg fortalte. I et glimt slo det meg igjen hvor radikalt budskapet om nåden og Guds kjærlighet er i denne verden. “Nå må du be for oss”, sa lederen i guttegjengen. Jeg ba for dem. Og vi ba Fadervår sammen. Guttene ba høyt sammen med meg. De blir neppe kirkegjengere disse guttene. Men der og da var det som om Gud var midt mellom oss. Han som er hellig og bor i det høye, som det står hos profeten Jesaia, men som også er i det dype. Hos dem som er nedbøyd og sønderknust i sin ånd.

På vei tilbake til bilen takket Mbabako så mye for at vi hadde blitt med og møtt guttene, og for det jeg hadde sagt til dem. Plutselig begynte han å gråte. ”Jeg gråter av glede fordi du ville se dette arbeidet og møte guttene. Jeg står mye alene i dette arbeidet. Folk i menighetene sier at det nytter ikke. Og at vi ikke til har råd til å kjøpe mat til dem.” En liten stund stod jeg og holdt om han mens han gråt på skulderen min. Også guttene som stod rundt oss var helt stille. Kanskje forstod de at Mbambako var glad i dem og ville dem godt. Og at det var derfor han gråt.

Da vi dro ble Mbabako igjen for å snakke med guttene. Noen var syke og ba om å få medisiner. To gutter hadde sår i hodet etter slagsmål med tyver. De var vakter i en butikk og ble angrepet om natten. En annen hadde feber og ba om medisin. Antagelig var det malaria.

Nytter det? Vi vil så gjerne forandre på ting. At syke skal bli helbredet og at undertrykte skal få frihet og oppreisning. Men ikke alltid lar ting seg forandre. Da har det å lindre og det å gi et måltid mat til en som er sulten verdi i seg selv. “Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort imot meg.”