På Kirkemøtet.

Annet hvert år er det Kirkemøte i den lutherske kirken i Kamerun. Eller General-synode, som det heter her. I år var møtet lagt til Betare Oya. Byen ligger i sørøst, i den delen av landet der amerikansk misjon har hatt sitt arbeid. Det er om lag syv timers kjøretur dit fra Ngaoundéré. Internasjonale selskaper utvinner gull der. Gjennom en teologi-student som jeg kjenner fikk jeg tilbud om å kjøpe gull. 22 gram gyllent gullstøv for 4.500 kroner. Han kom med det i en liten bit sammenbrettet avispapir. Jeg takket høflig nei. Vi er ikke i Kamerun for å handle gull. Men jeg takket for anledningen til å se og kjenne på gullstøv. Det er trolig eneste gang jeg får sjansen til det.

På Kirkemøtet fikk jeg en sterk opplevelse av at dette er en stor nasjonal kirke.  416 utsendinger i alt, fra hovedstaden Yaounde og havnebyen Douala i sør til Maroua og grenseområdene mot Tchad i nord, hadde stemmerett. Det er om lag 1500 menigheter og 1890 ansatte. Kirken er sterk og livskraftig.

Og samtidig er det en kirke som er sårbar og som strever med splittelse og indre spenninger. En utbrytergruppe forsøkte å forhindre at det overhodet skulle bli noe kirkemøte. De greide i først omgang å overtale lokale myndighetene til å ikke gi tillatelse til at møtet kunne avholdes. Denne beslutningen ble senere omgjort av overordnet myndighet, og møtet kunne holdes som planlagt. Alle snakker om at det er en krisetid for kirken. Derfor var tema for årets møte: “Omvendelse og forsoning. Far forlat oss, for vi vet ikke hva vi gjør.”

Det er ikke lett å forstå fullt ut hva som er årsaken til problemene. Men de fleste mener at det startet med valget av den første nasjonale biskopen på Kirkemøtet i Bankim i 2009. Mange kjempet for at motkandidaten skulle bli valgt. Det ble også brukt mye penger på valgkamp for denne kandidaten. Det som begynte som en konflikt mellom de to bispekandidatene, har etter hvert utviklet seg til en konflikt med etniske overtoner og mange andre elementer. Selv om den andre fløyen ikke offisielt var til stede på møtet, gikk det rykter om at de hadde sine utsendinger og at noen var til stede i byen.

Det ble under møtet framført sterk kritikk mot kirkeledelsen. Temperaturen var høy da utsendinger fra Yaoundé ville stille mistillitsforslag mot den nasjonale biskopen og hele kirkeledelsen. Kritikken gikk på måten konflikten med utbryterne var håndtert på, på dårlig økonomi- og personalforvaltning. Biskopen ble beskyldt for stadig å love ting han ikke kunne stå ved. Det ble ikke vedtatt noe mistillitsforslag verken mot biskopen eller kirkeledelsen. Men reglene for valg av biskop ble endret. I framtiden skal det ikke være mulig å drive valgkamp for kandidatene. Valgperioden for biskoper og for andre verv skal være 4 år, og med mulighet for å bli gjenvalgt én gang. Ingen skal kunne sitte lenger enn åtte år. Kirkemøtet vedtok også en uttalelse som forsøker å komme utbryterne i møte med sikte på å få til forsoning.

Midt i all kirkepolitikk og alle konfliktene, er det likevel den sterke åndelige dimensjonen i Kirkemøtet som har gjort sterkest inntrykk på meg. Hver morgen var det først nattverdgudstjeneste. Deretter var det bibeltime ut fra hovedtemaet. Dyktige kamerunske teologer hadde gode og lærerike bibeltimer. De er fullt på høyde med det beste av det vi har i Den norske kirke. Og underveis i møtet var det stadig nye personer som stod fram og ba for saker og for enkeltpersoner. Her har vi noe å lære av kamerunerne.

En av sakene på dette Kirkemøtet var også et forslag om å bryte samarbeidet med den lutherske kirken i USA på grunn av deres liberale homofili-vedtak. Selv om homofili er helt uforståelig for kamerunske kirkeledere, anbefalte både kirkerådets leder og den nasjonale biskopen sterkt å fortsette samarbeidet med amerikanerne. Saken ble avgjort med deres innlegg, uten at den egentlig kom opp til votering.

Når det gjelder forberedelser, møteledelse og saksbehandling har vi mye å lære kamerunerne. Kirkemøtet skulle begynne kl. 16 onsdag ettermiddag. Klokken 18 var enda ikke åpningsgudstjenesten begynt. Under konstitueringen senere på kvelden var bare 316 delegater på plass. Mange var enda underveis. Og noen kom ikke i det hele tatt. Men ettersom mer enn 2/3 av delegatene var der, kunne møtet likevel begynne. Bortsett fra en enkel dagsorden på et ark, hadde ingen delegater fått verken saksliste eller sakspapirer for møtet. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på hvor godt forberedt de kirkemøtene jeg har deltatt på i Norge har vært. Og hvor effektivt store og vanskelige debatter og voteringer har vært gjennomført. Det er en annen møtekultur her. Folk går ikke på talerstolen når de skal ha ordet. Og det er sjelden at de som ber om ordet får det. Ofte krangler salen med dirigenten. Fra tidlig morgen til sent på kveld satt delegatene på harde kirkebenker. Rett som det var forsvant både lyd og lys.

Vi som var gjester ble tatt godt vare på. Vi spiste deilige måltider hjemme hos den tidligere ordføreren i byen. Etterpå har jeg hørt at det var verre med de andre delegatene. Det var knapt med mat, og mange av dem som stod bakerst i køen fikk ikke noe å spise. Dette så ikke ut til å ødelegge stemningen. Kamerunerne er tålmodige. Utover dagen når varmen i kirkerommet ble ganske trykkende, var det noen som sørget for at vi som var gjester fikk tilstrekkelig å drikke. Folk er vennlige, og det var lett å bli kjent og komme i prat med dem.

På avslutningsgudstjenesten søndag 8. mai var det også innsettelse av regional biskop. Det ble virkelig en fest med sang og dans, med skriftlesning og forbønn, og med gaver og lykkeønskninger til den nye biskopen og hans familie. Jeg må samtidig innrømme at jeg kjenner på en uro over at biskopene på kort tid har fått mye makt. Embetsteologi og afrikansk høvding-tradisjoner kan bli en farlig blanding. Den nasjonale biskopen ønsker å bli tiltalt “mon seigneur, min herre”. Det er den måten katolikkene tiltaler sine biskoper og kardinaler. Fristelsen til å bli selvhøytidelig og autoritær er stor. Den nasjonale biskopen ble av kirkerådslederen anklaget for å sette til side lovlig fattede vedtak i Kirkemøtet.

I Kirkemøtet er det en sterk selvbevissthet og et sterkt ønske om å være en selvstendig kirke. Gjennomgangen av regnskapene viste imidlertid at dette er en fattig kirke, og at avhengigheten av økonomisk støtte fra NMS og fra søsterkirker er stor. Kirken har også store utfordringer når det gjelder å få bukt med økonomisk utroskap.   

Kirken i Betare Oya, oppkalt etter Oscar Noss, en amerikansk misjonær.

Frokost-servering under et mango-tre.

Tre sentrale aktører i kirken og i Kirkemøtet. Fra venstre: dr. Joseph Ngah, leder av undervisningsavdelingen i kirken, den nasjonale biskopen dr. Thomas Njywe, og lærer og rektor på det teologiske instituttet i Meiganga Jean Kolonja. I bakgrunnen ser vi den amerikanske biskopen i Sør-Dakota som også var på besøk på Kirkemøtet.

Audi David, leder av Kirkerådet. Vi var gode venner i oppveksten i Ngaoundéré. Et overraskende og veldig hyggelig gjensyn.

Utsikt fra kirkebakken mot en bydel i Betare Oya.