Dørselgere

I løpet av en dag er det mange som kommer og banker på døren vår. Noen har noe å selge. Andre kommer for å be om støtte (penger).

Den første som kommer er en gutt i 11-årsalderen. Vi har så vidt rukket å stå opp. Han bærer bananer i et fat på hodet. Han klapper forsiktig i hendene for å melde sin ankomst. Om vi vil kjøpe bananer. Han kan hente mango, papaya og avocado, hvis vi vil kjøpe. Og så spør han kan få noe å spise. Det hender vi har litt brød til overs som han kan få. Så kommer teppehandleren. Han er døv og hører ikke når vi høflig sier “nei takk”. Han må vi gestikulere til for å bli forstått. Han skjenner litt når vi ikke vil kjøpe. Han må jo selge noe for å få noe å spise , sier han.

Så kommer Haram, fine, gamle Haram. Hun som har arbeidet hos misjonærene her på stasjonen fra før 1960. Hun husker Svein godt fra den gang. Hun begynte som kokk hos Endresen. Det er så hyggelig når hun kommer. Vi pleier å invitere henne inn for ta en kopp te og spise litt brød sammen med Emilienne og oss ved 10-tiden. Mannen hennes, Haldor, har også lang fartstid hos misjonærene. Han er gammel nå, og plages med et vondt kne som gjør at han vanskelig for å gå. En dag kom han likevel og ville selge oss et antilopelår. De bor like utenfor muren i et fint lite hus med veranda ut mot den støyende trafikken av mopeder og barmusikk.

Så kom en mann som selger ferskt kjøtt som han har bak på mopeden. Når vi hilste sa han at det ikke stod bra til med han. Han hadde mistet sin fireårige datter i forrige uke. Hun var innlagt på det norske sykehuset, sa han. Og da hun kom hjem etter behandlingen døde hun. “Jeg har begravd seks barn, men jeg har ti igjen. Gud er god.”

For et par dager siden kom evangelisten fra Burkina. Han har på egne hånd startet et arbeid blant gatebarna nede i byen. Han selger selvlagde puslespill i tre med statene i Afrika, tøyvesker og duker og T-skjorter med stofftrykk. Vi har kjøpt litt av hvert hos han, og i går kjøpte vi en stor duk med afrikanske motiv. Det meste av det han får inn på salget, bruker han på gatebarna. Han betaler ei muslimsk kvinne for å lage grøt til barna om morgenen. Vi har avtalt at vi skal være med han i byen fredag morgen for å møte barna som han arbeider blant.

Noen dager kommer det en mann på motorsykkel som selger poteter. Men Emilenne synes potetene hans er for små og har ikke så lyst til å handle med han.

Sølvsmeden var innom en tur i går. Han lager armbånd og smykker og ørepynt på bestilling. Mange fine ting. Vi har handlet en del hos han. Han er som regel blid og hyggelig å prate med. En annen kunstner som ofte er på døren er maleren Must. Han pleier å komme med maleriene sine i en rull under armen. I vesken sin har kort med afrikanske motiv som han har malt. Også hos han har vi handlet en del. Senest i dag kjøpte vi et bilde. Siden vi snart skal reise ville han gjerne at vi skulle kjøpe et siste bilde. “Bon prix!”. Og det er ikke noe å si på prisen. Men nå har vi kjøpt nok bilder! Han ønsket oss god tur til Norge, og ville gjerne ha e-post adressen vår.

Det hender også at noen av de norske barna dukker opp for å selge noe de også. Jeg kjøpte nydelig ørepynt av Elise som hun hadde laget selv. Og Theodor solgte oss en tegneseriebok som har tegnet og skrevet selv. Og Ida Kristine solgte sine små oljemalerier.

Vi har en kunsthandler som vi har handlet mye hos: Trommer (djember), julekrybber, masker og trefigurer. Han er fra sør-Kamerun og har gode forbindelser til kunstmiljøene i Foumban. Man blir godt kjent etter hvert når man diskuterer kunstgjenstander og pruter på pris. Å handle i Afrika er noe mer enn bare å kjøpe. Det er også et møte med menneskene og deres historier.

Og så hadde jeg nesten glemt Rakel som daglig kommer på døren med frukt og grønnsaker. I kveld kjøpte vi kokosnøtt , ananas og agurk hos henne. Hun leier også å selge både mango, tomat og papaya og gouyava. I tillegg har hun en pose med smykker av alle slag, sandaler i skinn, vesker i skinn og flettede bordskånere. Disse legger hun ut over trappa for at vi skal handle. Hun og Judit satt på trappa og ventet da vi kom hjem kl. 18 i ettermiddag.

Og Esther som selger peanøtter og sesamkjeks med honning og appelsinsaft. Og Solange som selger ferskt brød og deilige horn. Og fulani-kvinnen med brannskader i ansiktet som vi kjøpte termos hos. Emilienne fortalte at skadene i ansiktet var påført av familien som straff for at hun var blitt kristen. Det er mange mennesker og mange skjebner vi møter i forbindelse med dørsalg. Ja, egentlig hadde vi kanskje ikke trengt å dra på markedet. Det meste får vi kjøpt på døra her hjemme. Det er bare å sette seg rolig i en stol på verandaen så kommer de. Man må bare huske å ha småpenger så man slipper å veksle store sedler.

Rakel og Judith

Must