Takk under tak.

Søndag var vi invitert til å være med på å takk og be for huset til Emiliennes sønn og svigerdatter. Huset ligger tett ved hennes hus. Da vi kom i mars, var det Emiliennes store bekymring. Veggene til huset var kommet halvveis opp, murt av murstein i rød jord. Men de hadde ikke råd til å gjøre dem ferdige, og til å få lagt det lille laget med sement på toppen som beskytter mot regnet. Og regntiden var like om hjørnet. Vi bidro økonomisk så murene kom opp og fikk det beskyttende sementlaget på toppen.

Neste skritt var å få huset under tak. Takstolene kom opp på fredag, og lørdag og søndag var de i full gang med å spikre bølgeblikkplater på taket. Vi var invitert til å feire når taket var kommet på. Festen var beregnet til omtrent klokken 17 søndag ettermiddag. Da den siste spikeren ble slått i stod jubelen i taket. Og vi var mange som jublet, prosten Doudou Luc, prest Svein, Emiliennes familie med stort og smått, mange naboer og venner og bygningsarbeidere. Vi var sikkert mellom førti og femti mennesker i og utenfor huset. Festen begynte med at de helte sprit på det nylagte taket. Så ble huset innviet med skriftlesning, sang og bønn. Prosten leste fra Salme 127 i Bibelen (“hvis ikke Herren bygger huset arbeider bygningsmennene forgjeves…”). Etterpå ba han for familien, og om at huset måtte bli til glede og velsignelse for dem og for alle som kom på besøk til dem.

Så var det servering til alle. Først et fat med cola-nøtter skåret opp i små biter. Her i Afrika er det et symbol på enhet og kjærlighet. Derfor har det en plass i mange viktige seremonier. Deretter var det deilig middag: Stekt fisk, ris, maniok, grønnsak-stuing, tørket kjøtt i tomatsaus og mye mer. Alt glutenfritt til stor glede for en cøliaker! Og drikke av alle slag. Vann og brus og øl. Det ble sendt rundt en flaske kamerunsk sprit, African Queen, først til arbeiderne og deretter til oss andre. Vi smakte en liten munnfull. (Det smakte pyton!)

Selv om det var sønnen Robert og svigerdatterens hus, var det ingen tvil om at det var Emilienne som var familiens midtpunkt. Hun ønsket alle velkommen og fortalte om tradisjonene i hennes landsby i Sør-Kamerun når noen hadde bygd nytt hus. Hun var opptatt av vennskap og samhold - i familien, i nabolaget og i kirken. Spennende å se hvordan et nytt hus er en begivenhet som berører mange, og som er en viktig anledning til å styrke nettverk og sosiale bånd. Svein holdt også en liten tale og gratulerte med huset, og leste fra Salme 103 i Bibelen: “Min sjel lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger”. Prosten lyste velsignelsen, og takket for seg. Vi andre fortsatte festen.

Enda gjenstår det mye arbeid for familien. Gavlene skal mures opp til taket, dører og vinduer skal settes i. Om noen år får de kanskje råd til å støpe golv. Inntil da er det jordgolv i alle rommene i huset.  I dag bor sønnen Robert og svigerdatteren og de fire barna deres sammen med Emilienne i hennes hus. Lille Emilienne sover hver natt sammen med bestemoren i hennes seng. Når de flytter ned i eget hus blir det god plass både for dem og for Emilienne. Nærheten og samholdet i familien er en styrke både for ung og gammel.  

Vi kjenner oss rike som får ha gode venner her i Kamerun og får være med å feire familiebegivenheter på denne måten. Onsdag er vi bedt på middag hjem til Emilienne sammen med hele familien. Vi snakker ikke så mye om det, men vi er begynt på siste uken her i Ngaoundéré. Vi gleder oss til å reise hjem til familie og venner. Men vi gruer for avskjeden med gode venner her.

Prost Doudou Luc, en respektert og god menighetsprest som mange har tillit til.

Emilienne med barn, svigerbarn og barnebarn.