Sølvi og Svein i Kamerun: Bordfellesskap.

Måltidet er viktig i Afrika. “Hvis du virkelig vil uttrykke at du setter pris på noen, så gjør du det med et godt måltid. Mat sier mer enn mange ord.”

Vi kom tilbake til Ngaoundere lørdag kveld. 7 timer tok kjøreturen fra Meng. Vi var slitne når vi kom fram. Vi hadde sett fram til en frisk dusj, men vannet var avstengt på grunn av vedlikeholdsarbeid. Søndag kjørte vi til universitetskirken på Dang for å gå på gudstjeneste. “Har vi noe å spise til middag?” lurte vi på på veien hjem. Da vi kom hjem, stod plutselig Esther på trappa. “Jeg har en overraskelse til dere i kurven”, sa hun. Tre små gryter med deilig mat: Kokte bananer i den ene, gresskarstuing med løk i den andre, og sopp, auberginer, løk og grønnsaker i den tredje. “Nei, nei, det koster ingen ting. Det er en gave til dere.” Det smakte nydelig. Og til dessert et stort fat med mango. Så mye man bare orker å spise. Mangoen hadde vi kjøpt underveis fra Meng.

De to ukene på Meng har også måltidene vært viktige. Tidlig første morgen stod rektor Jema på trappa med vilt til oss. En liten antilope på størrelse med en hare. Aldeles nydelig kjøtt. Vi inviterte han og lærerne på Bibelskolen og konene deres til å komme og spise den sammen med oss. Emilienne laget et herlig måltid, og Sølvi pyntet med duk og lys og blomster. Vi lo og fortalte historier, vi ba sammen og snakket alvor. Vi følte bordfellesskapet og gleden ved å spise sammen.

Torsdag kveld inviterte vi katekistene og konene deres. 35 i alt. Emilienne var nøye med at vi skulle handle inn rikelig med mat. 10 kg kjøtt. 10 kg ris. Og rikelig med mais- og manjokmel til couscous. Tre av konene rørte i couscous-gryta med store stokker. Her lages maten fra grunnen av. Det er et fellesskap også i det å lage maten og forberede måltidet. Imponerende å se innsatsen og samarbeidet når de rørte i gryten alle tre samtidig. Å lage couscous krever sin kvinne! Vi gjorde store øyne når vi så hvor mye de spiste. Store porsjoner, først med ris og kjøtt og saus, deretter med couscous og kjøtt. Noen greide å spise tre store porsjoner. Når jeg nå tenker tilbake på de to ukene på Meng var kanskje måltidene like viktige for dem som undervisningen. De knyttet oss sammen. Jeg tror de merket at vi var glade i dem og hadde omsorg for dem. Det var ikke vanskelig å se at de var takknemlige. Mange av dem vet hva det vil si å være sultne. Og livet som venter dem når de er ferdige på Bibelskolen er ikke lett. Mange katekister forteller at de ikke alltid får den lønnen de har rett på. De er avhengige av å dyrke åkeren for å ha mat til seg og familien. Etter mange timer på åkeren i solsteiken og mye mat, så vi at noen av dem strevde med å holde seg våkne.

Neste dag ropte hun på noen unggutter som fikk nyte restene på verandaen.

Fredag kveld var vi invitert til middag hos sykehusprest Bue på Ngaoubela. Nydelig stekt fisk, karper som de har så mye av i Tibati-området, stekte bananer og poteter, og deilig salat. Nå var det vi som fikk glede oss over kameruneres gjestfrihet og omsorg. Gjennom måltidet knyttes det vennskap og forståelse. Samtalen rundt måltidet gir anledning til å lytte og lære, til å spørre og til å fortelle. Det var en god opplevelse å oppleve bordfellesskapet med en kamerunsk prestefamilie i deres hjem.

Hver dag nyter vi godt av Emiliennes omsorg og kokkekunst. Vi ser og vi kjenner at det er uttrykk for hennes omsorg og kjærlighet. Hun er en mester til å finne gode råvarer, og hun vet hvordan hun skal tilberede dem. Måltidene har vært en dimensjon ved oppholdet her som vi ikke kommer til å glemme. På kjøreturene har hun tenkt nøye gjennom hvordan rester kan bli deilig veimat under et skyggefullt mangotre. Og blir det noe igjen, roper hun på barna som står i veikanten og ser på oss, og lar dem få spise opp restene. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg hører Emilienne be bordbønn. Hun takker virkelig Gud for maten. Og hun ber for dem som er sultne og ikke har mat. Jeg aner hvor grunnleggende bønnen fra Fadervår om daglig brød er. Og hvor lite selvfølgelig et godt måltid mat er!