Den kamerunske nasjonaldagen er 20. mai. I 1960 ble landet selvstendig. En del av Kamerun hadde vært fransk koloni. En annen del hadde vært engelsk koloni. I 1972 var det folkeavstemming om sammenslåing og opprettelse av republikk. Et overveiende flertall stemte ja, og 20. mai ble republikken opprettet.
Det kamerunske flagget er grønt, rødt og gult, og med en gul stjerne midt i det røde feltet. Den røde fargen er enhetens farge, sier kamerunerne, og den gule stjernen symboliserer enhet mellom den engelske og den franske delen. Den gule fargen representerer ørken- og savanneområdene i nord, og grønt symboliserer den frodige tropiske regnskogen i sør. Mange sier at Kamerun er et Afrika i miniatyr. Her finner man alt – fra kyst og tropisk regnskog til savanne og ørken. Her er et mylder av ulike stammer og språk og kulturer. Jeg kjøpte et stort flagg på stoffmarkedet . Det hengte vi opp foran huset vårt.
Onsdag 19. mai var vi hele ettermiddagen på åkeren sammen med Emilienne og familien hennes. Sølvi var med en ettermiddag da jeg var på Kirkemøtet, og hun insisterte på at også jeg måtte få oppleve det. Onsdag ettermiddag dro vi for å plante injam. Det er en rot som brukes grønnsak og er viktig del av kostholdet. Vi hadde med to store sekker med små stykker injam som vi plantet i jorden på samme måte som potet. Først brukte vi machette for å fjerne greiner og røtter fra åkeren. Etterpå plantet vi 10 store render med injam. Emilienne lurte veldig på hvordan hun skulle greie å få vår andel av avlingen til Norge.
Da vi kjørte bortom festplassen i byen for å fylle diesel, var allerede feiringen av nasjonaldagen i gang. En stor flokk ungdommer, mange av dem speidere, hadde samlet seg for å gå i fakkeltog. Faklene hadde de laget selv. Det var en blikkboks på en trepinne. Det ble et langt tog av brennende fakler nedover hovedgaten mot rådhuset.
20. mai samles alle som kan på festplassen i byen. Det er et yrende folkeliv. Noen få utvalgte får sitte under skygge på tribunen. Vi søkte tilflukt under noen skyggefulle trær i utkanten av plassen sammen med Sandra og de to yngste guttene deres. Teodor, den eldste gutten, går på skolen og skulle gå i tog, defilere, sammen med klassen sin. På den store festplassen var det ikke antydning til skygge. Der stod folk i time etter time i den stekende solen. Ventetiden brukes til å kjøpe godteri, leskedrikker, kokosnøttskiver, smultboller, kokte egg, frukt osv. som selges på plassen, midt i folkehavet.
De første timene var det taler og utdeling av medaljer. Så begynte toget med militære avdelinger, grunnskoler og videregående skoler med egne uniformer og egne faner. Det tar sin tid. “Det morsomste kommer til slutt”, kunne Emilienne fortelle oss. “Da er det kappløp med hester og med esler”. Men da var vi for lengst gått hjem. Mens de videregående skolene marsjerte, kom det et voldsomt regnvær. De som ikke satt trygt under tak på tribunen ble våte til skinnet. Men etter en halvtime skinte solen igjen. Og man tørker fort i solen. Utover ettermiddagen og kvelden var det folk i alle gatene i sentrum. Noen hang med venner. Andre spiste og pratet sammen. Vi sovnet sent på kvelden til rytmer og musikk fra barene langs sykehusveien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar