På Kirkemøtet II .

Ved starten av Kirkemøtet ble vi informert om at det var kolera-epidemi i distriktet. I en naboby var det registrert 25 tilfeller av kolera, og 11 var døde. En gassisk lege-misjonær fra sykehuset i Garoua-Boulai orienterte om situasjonen, og ba alle om å ta noen enkle forhåndsregler: Alle måtte være nøye med å vaske hendene før måltidene. Og så langt det var mulig, ble vi oppfordret til å vaske hendene etter toalettbesøk. Utsendinger eller besøkende fra smitte-området ble bedt om å melde seg slik at de kunne få forebyggende behandling. Slik håpet man å unngå en epidemi i Kirkemøtet. Ut over denne orienteringen ble det ikke snakket mer om kolera under møtet.

Hiv/Aids-teamet fra sykehuset i Ngaoundéré var også til stede på synoden. Det er viktig at de er synlige, og at lederne i kirken går foran med et godt eksempel og lar seg teste. Underveis i møtet ble det opplyst at 281 var testet, og at 25 hadde testet positivt. Jeg vet ikke om alle som ble testet var delegater på Kirkemøtet, men vi vet at  Hiv/Aids er et problem også i kirken.

På Kirkemøtet møtte jeg igjen biskop Dangladi fra Tibati, rektor Jema Jonas og de andre lærerne fra Bibelskolen på Meng. De hadde kjørt 7 voksne menn i den lille bilen til biskopen i Tibati. Biskopen har ikke sertifikat selv, så han hadde fått en ung og uerfaren sjåfør til å kjøre. Like etter Ngaoundal hadde det gått galt. I stor fart hadde bilen kjørt ned i et hull i afalten og deretter havnet i grøfta. Rektor Jema Jonas hadde fått et hardt slag i høyre side, men ut over det ble ingen alvorlig skadet.  Heldigvis.

Det som skjer i pausene og utenom selve møtesalen, er en viktig del av selve møtet. Sånn er det i Norge, og sånn er det her. Folk gleder seg over å møte igjen venner. Også for meg har det vært hyggelig å møte igjen folk jeg er blitt kjent med den tiden vi har vært her. Satou Marthe, som var elev på Collège protestant i Ngaoundéré i min barndom og som i mange år var leder for kvinnebevegelsen i kirken, møtte jeg igjen på Kirkemøtet. Når motsetningene i møtet ble tydelig og stemningen var dårlig, var det hun som kom fram og ba for møtet. Hun er en kvinne med stor åndelig autoritet som folk lytter til. Og så var det en stor glede for meg å møte igjen Audi David. I min barndom når vi sparket fotball, kalte vi han bare Baba. Nå er han leder av Kirkerådet og bor i Yaoundé.  Vi har avtalt å møtes der på vei hjem til Norge. Moren hans hadde hele sitt liv et spesielt forhold til de norske misjonærene. Fordi hun var så vakker, ble hun gitt til lamidoens harem for å være en av hans koner. Ved hjelp av en vakt, som også gjerne ville ha henne, greide hun å rømme. Hun søkte tilflukt hos de norske misjonærene på Meng. Da lamidoen og hans vakter kom for å hente henne, gikk den norske misjonæren ut med flodhest-pisk og truet med å slå dem hvis de nærmet seg. Da trakk de seg unna. Jenta ble senere kjørt til Yoko, en liten by vel 200 km unna og vokste opp i trygghet på misjonsstasjonen der. Etter hvert kom hun til Ngaoundéré og ble gift med en sykepleier på misjonens sykehus. Og ble altså mor til Baba.

Satou Marthe og Baba i samtale på kirkemøtet.

Sammen med Erik Bischler og Leif Hadland fra hovedkontoret i Stavanger, overnattet jeg på amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai. Det betydde en kjøretur på 80 km hver kveld etter møteslutt og om morgenen før møtestart. Det ble nokså korte netter, men det ga mulighet til å reflektere over dagens hendelser i bilen. Like før midnatt lørdag kveld var vi på vei mot Garoua-Boulai. Plutselig kom vi til et sted der det nettopp hadde vært en trafikk-ulykke. En motorsykkel med en ung kvinne og to unge menn hadde veltet. Noen fra en landsby i nærheten hadde hørt skrikene og var kommet til ulykkes-stedet. De tre på motorsykkelen var lagt i stabilt sideleie i veikanten. Den unge kvinnen hadde brukket foten, og det var mye blod på asfalten. I mørket var det ikke lett å få oversikt over tilstanden til de skadede. Vi greide etter hvert å få alle tre inn i bilen. Kvinnen jamret og skrek når vi løftet henne inn i bilen. En av mennene fikk vi plass til bak i bagasjerommet. Han lå helt stille, og vi usikre på om han var bevisst. Jeg oppfattet at noen av folkene fra landsbyen, velsignet oss på fulani i det vi gikk inn i bilen. “Allah waddi barka”. Gud velsigne dere! Om lag halv ett var vi framme ved sykehuset. Den gassiske legen og noen sykepleiere tok imot oss. Vi hadde varslet dem over telefon om at vi var underveis. Alle tre var i live da vi kom fram, og vi kjente lettelse over å kunne overgi dem i kyndige hender. Vi fikk med oss et par gummihansker fra sykehuset. Før vi gikk til sengs vasket vi bort det meste av blodet i bilen.

Dagen etter, på vei hjem fra kirkemøtet, kjørte vi innom sykehuset for å hilse på pasientene. For den ene var det bare sårskader som var renset og forbundet. Den andre ventet på hoderøntgen, men legen mente det trolig var en kraftig hjernerystelse. Kvinnen hadde alvorlige bruddskader i den ene foten, og et stygt sår på leggen. Legen mente hun måtte regne med å være på sykehuset i omtrent en måned. Akkurat som i lignelsen er det her i Kamerun ikke nok å bringe de skadede til sykehus. Man må også betale for behandlingen. Om lag 3.000 kroner for de tre skadede til sammen. For dem er det en formue, for oss er det småpenger. Det er et privilegium å ha muligheten til å hjelpe. I tillegg ga vi et par hundre kroner til en representant fra familien som hadde påtatt seg ansvar for å lage mat til pasientene så lenge de var på sykehuset. I dag, en uke etter ulykken, har jeg fått høre at kvinnen er kommet til sykehuset i Ngaaoundéré. Bruddet i foten var stygt og måtte opereres. Fordi hun hadde mistet så mye blod, måtte de også vente noen dager med operasjonen. Men nå er hun operert, og beinet er festet med nagler til en stålstang på tre forskjellige steder.

God vei og vakkert landskap på veien mot Betare Oya.

Mange hyggelige møter og gjensyn på Kirkemøtet.

Amerikanernes gjestehus i Garoua-Boulai.

En stund var det meningen at jeg skulle overnatte i dette lugubre vertshuset. Sammen med Tom Sverre Tomren ventet jeg vel en time i baren mens regnet øste ned ute. Jeg tror vi hadde det bedre på amerikanernes gjestehus selv om det ble en timers ekstra kjøretur hver morgen og hver kveld.