Sølvi og Svein i Kamerun: Sykehuspresten på Ngaoubela.

Sykehuset på Ngaoubela ligger vakkert til på en høyde med utsikt over Meng-elva og deltaet omkring. Det består av flere bygninger, åpne plasser med store trær, vannposter, utekjøkken under tak, fotballplass og ei kirke. Under et tre lå det en syk mann på en matte. Han lå med intravenøs tilførsel av medisin. Kona kom akkurat med en tassau (en bolle med lokk på) med mat til han. Han ristet på hodet. Det var tydelig at han ikke hadde matlyst.

Selve navnet Ngaoubela betyr “det gode fjellet”. I 1951 startet NMS sykestue i Tibati. I 1953 ble den flyttet til Meng. Samme året begynte det å komme spedalske til sykestuen for å få hjelp. Allerede første året var det 19 spedalske som fikk behandling her. I 1955 ble det bestemt at det skulle bygges egen spedalske-koloni på Ngaoubela. Investering og drift av denne ble betalt av Sykepleiernes misjonsring i Norge og en gruppe i Trondheim. Etter hvert vokste det også fram et sykehus i tilknytning til spedalske-arbeidet. Det ble bygd fødestue, og i 1960 fikk sykehuset operasjonsstue.

De spedalske kom med hele familien til Ngaoubela. Det ble startet skole for barna deres, arrangert kvinnemøter, gudstjenester og katekumen-klasser. De spedalske fikk sine egne åkrer for å tjene til livets opphold. Den første pasienten som ble innlagt på sykehuset var Menya Paul. Han er blitt en legende på Ngaoubela. Han hadde vært katekist i mange år da han selv ble spedalsk. I mer enn 25 år gjorde han en stor innsats blant de spedalske. I dag er spedalske-kolonien nedlagt fordi sykdommen er bekjempet. Men flere tusen pasienter blir hvert år behandlet på sykehuset på Ngaoubela. Sykehuset har 163 senger og 3 leger. Her er egen fødestue med to kuvøser som er i drift. Bak selve sykehuset og adskilt fra de andre avdelingene er det en egen tuberkulose-avdeling. Sykehuset har også en egen avdeling som driver kreftbehandling med cellegift. Dette er sjeldent i afrikansk kontekst.

I mottakelsen på sykehuset møtte vi doktor Elisabeth fra Østerrike. Hun kom første gang til Kamerun med Leger uten grenser. De siste 22 årene har hun arbeidet på Ngaoubela. “Hun arbeider som en mann,” sa Emilienne som kjente henne. “Hun arbeider både dag og natt”. Vi hørte at hun snakket med pasientene, og ga sine beskjeder på flytende fulani.

En sykepleier viste oss rundt på sykehuset. Han er fra Yoko, og hadde fått sin utdannelse på sykehuset i Ngaoundere. Først som hjelpepleier, deretter som sykepleier, og til sist en videreutdanning i fødselshjelp. Vi fikk se et bittelite barn som lå i kuvøse. I ei seng ved siden av moren sin lå det et lite barn med en stor bandasje på brystet. Sykepleieren fortalte stolt at de hadde pasienter fra hele Kamerun og fra nabolandene. Vårt inntrykk etter en liten omvisning var at her brukes de små personellressursene effektivt til pasientbehandling.

Den ettermiddagstimen vi besøkte sykehuset ble vi slått over hvor rolig og fredelig alt virket. Det så ut som om det meste av dagens strev og arbeid var gjort. Sola stod lavt på himmelen og luften var sval. Vi ble betatt av sykehuset og omgivelsene og den vakre utsikten.

Etter omvisningen besøkte vi sykehuspresten Joseph Bue og familien hans, og drakk et glass follere-saft på verandaen deres. Han fortalte om arbeidet sitt, og om sykehusprestens plass blant personellet på sykehuset. Hver mandag morgen gikk han visitten til alle pasientene sammen med den ansvarlige legen. Han hilste på pasientene og de pårørende, og prøvde å skaffe seg et inntrykk av deres situasjon. Resten av uken ble brukt til besøk og personlige samtaler. Mange pasienter er engstelige, og vil verken spise eller ta medisiner. Det var sykehusprestens oppgave å vinne deres tillit, og å oppmuntre og motivere både til å spise og til å ta imot behandling. Noen ganger er det de pårørende som er problemet. De er redde og sitter på rommet til pasienten og gråter. Da måtte han ta dem ut og snakke med dem, og motivere dem til å være en støtte og ikke et problem for pasienten. Og mange pasienter ønsker sjelesorg og forbønn. “Det er omfattende arbeid, mer enn en prest kan makte alene”, sukket han. Han følte sterkt behovet for videreutdanning i psykologi og sjelesorg. “Det har ingen stor plass i vår grunnutdanning.”

Fra kirka i nærheten hørte vi lyden av trommer og kvinnestemmer som sang. På vei tilbake til bilen gikk vi innom kirka og hilste på dem, og danset med på en av sangene.