Sølvi og Svein i Kamerun: Magnus og Meng.

Det har vært stille på bloggen vår denne uken. Vi har vært borte fra Ngaoundere uten mobildekning og internett. Likevel har det skjedd store ting.

Det viktigste er at lille Magnus til Gro og Arnfinn ble født mandag morgen 25.4. I dagene før og etter termin har vi ventet i spenning. Mandag morgen, vi hadde pakket i bilen og var i ferd med å fylle diesel, da telefonen ringte og vi fikk den store nyheten. For oss var det en Guds gave at vi fikk beskjeden mens vi ennå var i Ngaoundere og hadde mobildekning. Noen minutter senere ville vært uten mobildekning. Kanskje måtte vi da ventet til lørdag kveld før vi fikk vite det. Nå kunne vi glede oss over at Magnus var født, og at alt hadde gått godt. Det var en fin start på reisen.

Denne uken har vi vært på Meng ved Tibati, omlag 220 km fra Ngaoundere. Jeg har undervist på Bibelskolen der så mange norske misjonærer har undervist opp gjennom årene.

Livet har hatt noen ekstra utfordringer denne uken: Vi har vært uten mobiltelefon og internett-tilgang. Vi har ikke hatt innlagt vann. Og deler av uken har vi vært uten strøm. Jeg har undervist katekister og evangelister som jeg ikke kjenner. Vi ankom Meng mandag ettermiddag. Tirsdag morgen klokken åtte var jeg i gang. På fransk. Men den første utfordringen var kjøreturen til Tibati. Den var krevende. Men på tross av alt dette, har vi hatt en fantastisk uke! Vi har opplevd mye fint, og møtt mange hyggelige mennesker. Vi har levd nærmere kamerunere og deres hverdag enn vi gjør her i Ngaoundere.

Jeg kommer ikke utenom kjøreturen til Tibati. Om veier som ikke egner seg for bilkjøring. Og i alle fall ikke for trailere med tunge tilhengere. Nå i regntiden kjører de seg ofte fast i gjørma, og graver dype spor i veiene. I en bratt stigning i dag stod vi fast en stund med 3 trailere foran oss og to bak oss. Veiene er heller ikke bygd for kamerunske busser. Stappfulle av folk. Noen ganger står det folk på stigbrettet ute og holder seg fast. Og på taket er det stablet bagasje. Kofferter og melsekker og madrasser, og noen sauer. Vi kjørte bak en slik buss en stund. Den var så skjevt lastet at vi bare ventet på at den skulle velte i grøfta. Dekkene var slitt, og hadde alt for lite luft. Det gikk fort unna på den dårlige veien. Koro, vår kamerunske venn satt ved siden av meg foran i bilen. Han satte ord på det vi andre tenkte: “Her i Afrika er det Gud som passer på oss!” Det er kanskje derfor det går såpass bra som det gjør. Den gamle Landcruiseren vår er god til å ta seg fram. Men det nytter ikke å kjøre fort på disse veiene. 6,5 timer brukte vi på 150 km, ca. 25 km i timen. Vi er glad for at vi kom fram.

Vi har bodd i det gamle stasjonshuset på Meng. Det er et stort hus med mye historie i veggene. Det er rart å tenke på alle de norske misjonærfamiliene som har bodd her opp gjennom årene. Fra 1977-79 bodde mine foreldre her. Nå bærer huset preg av at det står tomt det meste av tiden. Sølvi vasket og ryddet og pyntet i hele huset, og det ble riktig hyggelig. “Nå er det kommet varme til veggene i huset igjen”, sa Emilienne. Hun administrerte handling på markedet, vannbæring til kjøkkenet, kontakten med vaktmannen og folkene i lokalmiljøet. Vi så de gledet seg over at det igjen bodde folk i huset.

Det har vært en stor opplevelse for meg å undervise på Bibelskolen. Jeg var spent på hvordan kommunikasjonen med studentene ville bli. Tema denne uken har vært dåpen og fadervår. Studentene var engasjert, og vi har hatt gode diskusjoner og de har stilt viktige spørsmål. Jeg føler at jeg har fått brukt både teologien min og erfaringene mine. Samtidig har jeg lært viktige ting om hvordan kamerunerne tenker. Det har vært meningsfullt å være bibelskole-lærer.

Torsdag kveld inviterte vi alle studentene og lærerne hjem til oss på middag. Med Emilienne på kjøkkenet var det en gyllen mulighet for oss til å vise gjestfrihet. Hun allierte seg med kona til rektor på Bibelskolen og kona til vaktmannen. I to dager arbeidet de med å tilberede fisk og kjøtt og ris. Sammen med vaktmannen var vi 35 som spiste middag i stua i stasjonshuset på Meng. Vi sang og ba sammen, og jeg holdt andakt. Og det var tydelig at maten smakte! Det er lett tilgang på fisk her- så det var hovedingrediens. Kommer tilbake til det.

Noen avstikkere har vi også fått tid til: Onsdag ettermiddag var vi på Ngaoubela på omvisning på sykehuset og på besøk hjemme hos sykehuspresten. Fredag var vi på det store fredags-markedet i Tibati, og om ettermiddagen kjørte vi til Bakaou, til den store innsjøen og til demninga. Herfra kommer det store mengder deilig fisk, både til Tibati og til store deler av Kamerun. Og vi har opplevd lyn og torden og troperegn. Det er ganske skremmende når lynet blinker på alle kanter og tordenbrakene smeller over hodet på deg, og alle himmelens sluser åpner seg. En halvtime senere er alt over, og solen skinner igjen.