Endelig kom regnet.

I dag kom regnet. Endelig! Vi har sett på skyene og kjent på den trykkende varmen de siste dagene. Noen dråper regn har vi også hatt, men ikke skikkelig regn før i dag. Det begynte i femtiden i dag tidlig. Det lynte og tordnet lenge, men det kom ikke så mye regn da. Ikke før i tretiden i ettermiddag. Da lynte og tordnet det igjen, og regnet fosset ned i strie strømmer. Elektrisiteten har vært borte i perioder. Etter at det verste regnet ga seg, har det småregnet hele ettermiddagen. Den tørre jorda suger vannet til seg på et øyeblikk. Det lukter rust og jern av den røde jorda, og lufta er frisk, nesten som i hjemme i nord. Det er deilig!

Vi venter i spenning på barnebarnet vårt som skal bli født i Bodø. Gro har passert termindato, men så langt ser det ut som om den lille trives best der han er. Kanskje er det mormor som er mest utålmodig. Barnefødsler er stadig tema for samtalene med Emilienne. Hun er også bestemor. I dag hadde hun med seg ett av barnebarna, lille Emilienne på to år og ei lita venninne som heter Sandra. De to småjentene lekte ute og inne, satt på fanget og ble lest for, og så på når bestemor Emilienne vasket hirsen og tørket den ute i sola. De fikk også spise restene av havregrøten etter frokosten.

Bak huset har vi et stort gouyava-tre. Høyt oppe henger de små fruktene. Lille Sandra fant en lang pinne, gikk bort til gartneren og dro han i buksebeinet. Hun ville ha hjelp til å slå ned frukten. En til! Og en til, sa hun og pekte opp i treet. Etterpå satt de to små på trappa og gnagde i seg frukten. Lille Emilienne likte forresten ikke vann fra kjøleskapet. Da begynte hun å hoste. Temperert vann fra filteret på kjøkkenet derimot likte hun godt. Men aller best likte hun sjokolademelk av tørrmelk. Hun spiste middag sammen med oss og bestemoren, men sovnet før vi kom til desserten. Hun sov lenge på sofaen i stua til bestemor var ferdig med oppvasken og oppryddingen etter middagen.

Jeg hadde en rolig formiddag på verandaen i samtale med folk som kom innom for å slå av en prat. Min gode venn Sanda kom like etter at vi hadde spist frokost. Han har mange spennende episoder å fortelle om etter 30 år i forsvaret her. De siste dagene har jeg prøvd å forstå kamerunernes frykt for trolldom, og hva som får dem til å søke hjelp hos marabouen (medisinmannen). Dette er en virkelighet som også mange kristne her lever i stadig angst for. Det er spennende å høre Sanda sine tanker og vurderinger.

Min malervenn Allain kom innom med en cd med kamerunsk musikk som han hadde kopiert til meg. Og så hadde jeg en lærerik samtale med vaktmannen Audi, som også driver med birøkting. Han fortalte meg mange ting som jeg ikke visst om bier: Om hvordan de orienterer seg i naturen. Om hvordan de kommuniserer med hverandre. Om hvordan de samarbeider om å produsere honning. Og om hvordan han hjelper biene når de ikke orker å arbeide. Jeg forstår at man kan bli oppslukt av bier og honning-produksjon!

Jeg hadde også innom en ung gutt som ville be om penger. Det er et stadig tilbakevendende tema. Alle har sine grunner for å be om hjelp. For noen er det en lettvint løsning på problemene å be om hjelp fra de hvite. Emilienne sier at vi er lette å lure. Det er de som trenger det minst som oftest får hjelp. Hun sier at vi norske skjemmer bort kamerunerne. Hun siterte et afrikansk ordtak: “Du kan gi en fisk til en sulten som ber om mat. Men det er bedre å lære han å fiske.”

Vi møter så mange skjebner. En kvinne kom på døren for å selge termoser. Ansiktet hennes er tydelig merket av brannsår. Vi kjøpte en termos av henne. Den kan komme godt med på reisen til bibelskolen på Meng. Da hun var gått, fortalte Emilienne historien hennes. Hun er en ekte fulani-kvinne. Som ung ønsket hun å bli kristen. Det ble ikke tatt nådig opp av familien.  Etter først å ha prøvd å overtale henne, ble hun utsatt for grov vold og jaget bort fra familien og bort fra landsbyen. Ansiktet hennes er et vitnesbyrd om den prisen noen må betale for sin kristne tro.