“ Den store mor”

Dagen i dag er en av de varmeste dagene vi har hatt. 37 grader i skyggen. Det pipler svette fra pannen og fra ryggen. Vi prøver å holde oss i ro, og huske på drikke nok vann. Det er slutten av tørketiden, og folk venter på at regntiden skal begynne. Midt på dagen, på den varmeste tiden, spiser vi middag. Her på stasjonen er det fast middagstid kl. 13.

I dag hadde vi innbudt en gjest til middag. Hun heter Solbjørg Pilskog. Har vært misjonær i Kamerun siden 1961. Nå er hun 81 år, men bor halve året i landsbyen Gadjiwan blant pere-folket. Der kalles hun “den store mor”. I anledning misjonærmøtet er hun kommet til Ngaoundéré. Alle de norske her samles én gang i året. Og i dag spiste hun middag hos oss. Emilienne laget til nydelig middag med fisk i form stekt i ovnen, og med deilig salat og grønnsaker til. Det er en gledelig overraskelse at fisken her (Capitain, ferskvannsfisk, som kommer fra Bakau-innsjøen ved Tibati) er så god. Nesten like god som den nordnorske fisken.

Solbjørg Pilskog er en usedvanlig dame. I alle disse årene har hun arbeidet for å hjelpe de svakeste: de syke, de spedalske, de foreldreløse. Hun har vært anestesi-sykepleier ved sykehuset i Ngaoundere. Hun har arbeidet blant spedalske på Ngaoubela. Hun har vært leder for barnehjemmet på Meng. Hun har vært ansvarlig for sykestuer og fødestuer flere steder. I mange år har hun bodd i Gadjiwan. Fortsatt blir hun hentet når det er en vanskelig fødsel eller vanskelige ting på sykestua der. Hun har tidligere fått kongens fortjenestemedalje, og i år fikk hun kvinneprisen i hjemkommunen på 8. mars. I begrunnelsen for prisen heter det: “ Ho har vore eit førebilete i si tøffheit. Ho har gitt av seg sjølv og vist engasjement og uthald heile livet.” Det er en opplevelse å være sammen med henne. Fortsatt full av pågangsmot og engasjement.

I kveld var vi sammen med alle de norske ute og spiste middag på restaurant i byen. I morgen skal vi på utflukt til innsjøen Mballang.

I kveld ble mobiltelefonen min stjålet. Jeg skulle gi en banan og et stykke brød til en gutt som kom på døra. Mens jeg var på kjøkkenet må han ha tatt telefonen. Ergerlig. Men en lærepenge om at vi må passe bedre på tingene våre. Vi fikk hjelp av sønnen vår Knut til å kontakte Telenor og stenge abonnementet. Eventuelle sms’er må nå gå til Sveins telefon.

Baba Salmana               

er prest i menigheten Bourkina, den nye bydelen som ligger bak stasjonen. Jeg møtte han i formiddag til en lengre prat. Jeg har bestemt meg for å studere én bestemt menighet nærmere, og særlig se på hvordan de feirer gudstjeneste. Etter å ha rådført meg med noen som kjenner forholdene, valgte jeg menigheten i Bourkina. Vi skal følge den menigheten som feirer gudstjeneste klokken åtte søndag morgen på fransk. Klokken ti er det en menighet i samme kirken som feirer gudstjeneste på fulani. Det er store menigheter med mange unge. Omtrent 400 trofaste (som går til nattverd) på hver av gudstjenestene, og 500 barn på søndagsskolen. Jeg skal særlig arbeide med gudstjenestene der i påskeuken, fra palmesøndag til påskedag. Jeg ble tatt godt i mot og ønsket hjertelig velkommen. Det blir fint å samarbeide med han og bli kjent med menigheten. På søndag skal jeg delta på gudstjenesten. Vi har avtalt at jeg skal være med under nattverden, og så skal jeg lyse velsignelsen til slutt. En forsiktig start. Så får vi se hva det blir til etter hvert.

Kirken i Bourkina. Enda har de ikke fått støpt golv, og de har ikke hatt råd til kirkebenker. Men de arbeider med saken.