Ukas høydepunkt.

Det er søndag, og vi har vært på gudstjeneste. En helt vanlig søndag. Men det kjennes som om vi har vært på fest. At vi har opplevd noe viktig, noe som har berørt oss og gjort oss glade. Hva er det med gudstjenestene her i Kamerun?

Jeg tror mye handler om sangen og musikken, og dansen. Alle lever med i musikken. “Musikk betyr fest”, sa noen unge søndagsskolelærere som var på besøk hos oss etter gudstjenesten i dag. “Derfor liker barn og unge å være på gudstjeneste.”

I dag var det riktig flott i kirken med slagverk, bass og synth. Forrige søndag var det bare en enkel tromme. Likevel lever sangen og musikken, og folk lever med i sangen og i dansen. Mange i menigheten synger i kor i løpet av gudstjenesten. Gudstjenesten foregår på fransk og fulani, men i korene synger de på sine egne språk. Her står de fram med sin etnisitet og sin kultur. Og de viser det fram med stolthet. Og jeg har et bestemt inntrykk av at hele menigheten tar imot og verdsetter det de hører. Folk synger med og danser med også når det synges på andre språk enn deres eget. Dette gir litt av pinsestemningen – folk tilhører ulike språk og kulturer, men i lovsangen og i takken til Gud opplever de fellesskapet i kirken og enheten i troen. Sangen og dansen fungerer inkluderende. Og i den uttrykkes fellesskapet. Det er ikke solistiske og kunstneriske prestasjoner som hylles. Alle lever med i sangen og i dansen. I dansen er det rom for at både gamle og unge kan delta. De har en morsom skikk med at folk i menigheten kan danse fram og trykke en mynt eller en pengeseddel i panna på forsanger eller dirigent. Det er en måte å uttrykke anerkjennelse og oppmuntring på, og å verdsette andres innsats. Jeg tror musikken og dansen er en nøkkel for å forstå gudstjenesten her i Kamerun. Det er et eget språk.  Der erkjennes og uttrykkes troen. Ofte er sangen vekselsang mellom en forsanger og koret/menigheten. Det er sjelden at det brukes salmebok, selv om det finnes på flere språk. Det aller meste synges utenat. Troen synges og lever i sangen. Ofte i korte setninger, gjerne direkte Bibel-sitater.

I sangen og musikken involveres menigheten. Om lag en tredjedel av de som var på gudstjenesten i dag sang i et kor. I tillegg kommer de mange som synger med og danser med. Også de som sitter i ro lever med i musikken. Du ser hvordan kroppene beveger seg i takt med musikken. I dansen kommer også en fin kroppsbevissthet til uttrykk. Her er ingen sjenanse. Folk liker å vise seg fram. Musikken og dansen er en sterk måte å uttrykke samhørighet og fellesskap på.

Gudstjeneste er fest. Det kommer også til uttrykk i måten folk steller og pynter seg når de skal i kirken. Her er vakre og fargerike klær på både menn og kvinner. Og mange vakre frisyrer blant kvinnene. Det er åpenbart at kamerunere er opptatt av estetikk og skjønnhet.

Ofte er veien kort mellom gleden og smerten. Presten fortalte i kunngjøringene i dag at han pleide å gå på besøk i fengselet. Mange fanger har det vondt. “Hadde det ikke vært for at jeg er vant til å besøke dem, ville jeg begynt å gråte. Situasjonen nå er verre enn på lenge. Vi må hjelpe dem. Dersom noen har et gammelt klesplagg hjemme, eller et såpestykke, kan dere ta det med til kirken. Vi skal sørge for at de får det som trenger det mest.” Plutselig fikk diakonien et ansikt. I denne fattige bydelen hjalp presten menighet til å se dem som hadde det enda vanskeligere enn de selv.

Doudou Luc, som var prest i dag, holdt forresten en fantastisk preken om oppvekkelsen av Lasarus. Han greide å levendegjøre fortellingen og løfte den inn i en afrikansk kontekst. Han snakket om søstrenes omsorg for den syke broren når de sendte bud etter Jesus. Han snakket om hvordan folk kom og sørget sammen med Martha og Maria når Lasarus var død, slik de også pleier å gjøre i Afrika. Han snakket om varmen og om lukten fra den dødes grav. I uken som gikk hadde han forrettet i en begravelse der folk holdt seg for nesen og kastet opp på grunn av lukten. Men mest snakket han om Jesus som verken var redd for sykdom eller død eller lukt. Og han snakket om hva påskemorgen og Jesu oppstandelse betyr for vår tro og våre liv. Jeg satt med tårer i øynene under store deler av prekenen.

Jeg blir også sterkt berørt av å høre prekenen tolket til fulani. Tolken er meget dyktig, og han snakker virkelig vakker fulani. Det er en stor glede å følge oversettelsen og gjenkjenne ord og talemåter. Det er et utrolig rikt og vakkert språk!  

Koret går først i inngangsprosesjonen.

Trygt på mammas rygg under hele gudstjenesten. Legg merke til navnet på lua. Den store helten for mange er den kamerunske fotballspilleren Etoo.