Det har vært mye snakk om moped-drosjene her i Ngaoundéré og de mange ulykkene de er involvert i. De kommer i stor fart, ofte der man minst venter dem. Gjerne på begge sider av veien. Og de har ikke bare én passasjer. Vi har observert fire, i tillegg til sjåføren. Blant de norske her er det en uskreven regel: Man tar ikke moped-drosje! Men så langt har vi ikke vært vitne til ulykker. Ikke før i dag tidlig.
Jeg skulle på markedet for å handle til påske sammen med Emilienne. På hovedveien like nedenfor Millenniumskirken var veien sperret i begge retninger av politi. En stor folkemengde var stimlet sammen. Og et stort antall mopeder ventet på å komme forbi. Folk ropte og fektet med armene. Etter hvert hørte vi også noen som jamret og gråt. To mopeder lå veltet i grøftekanten, og på asfalten lå to personer. To menn. Den ene blødde fra et stort sår i bakhodet. Den andre var oppskrapet og hadde sår i ansiktet. Ei kvinne stod bøyd over den ene, som kanskje var mannen hennes, og jamret og gråt.
På tross av alle tilskuerne, så det ikke ut til at noen hadde tenkt å foreta seg noe. Ingen ønsket å bli involvert. Bilen foran oss var plutselig forsvunnet. Vi tilbød oss å frakte de sårede til sykehuset. Det viste seg at begge var ved bevissthet, og med litt hjelp greide de å stable seg inn i baksetet. Et par frivillige ble også med i baksetet for å støtte de skadede. Heldigvis var veien opp til “det norske sykehuset”, som kirkens sykehus heter på folkemunne, ikke mer enn noen hundre meter unna. Vi rygget helt opp til mottakelsen, og pasientene ble hentet i hver sin rullestol. Jeg håper de får den hjelpen de trenger, og at de har penger så de kan betale det det koster.
Da vi noen minutter senere kjørte forbi ulykkesstedet var folkemengden forsvunnet. Mopeddrosje nummer 1559 stod parkert i veikanten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar