Dinosaurenes fotspor.

Omtrent 10 km fra inngangen til nasjonalparken BoubaNjida ligger en liten landsby som heter Managna. Like ved denne landsbyen, midt i ødemarken, ligger et oppsiktsvekkende minnesmerke fra førhistorisk tid. Nå i tørketiden går det an å studere dinosaurenes fotavtrykk i fjellet i det uttørkede elveleiet. I regntiden er de godt skjult av vannmassene i den store elven Mayo Rei. Disse fotavtrykkene er kanskje 110 – 130 millioner år gamle. Man kan følge fotsporene bortover de blankskurte bergene.

Vi stanset i Managna på vei hjem fra nasjonalparken. Det er ikke hver dag vi har muligheten til å gå i dinosaurenes fotspor. Dette ville vi se nærmere på, Sveins vonde fot til tross. I landsbyen fikk vi med oss en veiviser – en eldre, flott mann i fulanerdrakt. Omvisningen kostet 72 kroner. 24 kroner til guiden og 48 kroner til landsbysjefen. Det kommer sikkert godt med, for guiden klagde over at i fjor hadde en flokk elefanter fra nasjonalparken ødelagt åkrene dere like før de skulle høste maisen.

Vi kjørte 4 km på en sti langs jordene og ned til et uttørket elveleie. I regntiden er dette en stor elv, en flod. Nå på slutten av tørketiden var det bare noen små kulper igjen av den store elven. Nå ligger det tørre, blankskurte berget med dinosaurenes fotspor lett synlig i solsteiken. Fotsporene vi så var forskjellige både av type og størrelse. Rart å tenke på at for hundre millioner år siden løp disse enorme skapningene over bergene her. Kanskje på flukt bort fra glødende lavamasser? De er borte for millioner av år siden, disse merkelige og fryktinngytende skapningene. Hvordan så de ut disse skapningene som guiden vår påstod kunne være 10 meter høye og veie så mye som 12 voksne elefanter? Jeg har aldri vært spesielt interessert i dinosaurer, men nysgjerrigheten er vakt etter å finne ut litt mer om hvordan de så ut de som satte fotsporene sine i et elveleie ved landsbyen Managne i Nord-Kamerun.

Mannen som fulgte oss la merke til at Svein hadde vondt i foten. Han fortalte at han en gang som ung gutt alene langt av gårde på savannen hadde forstuet foten sin kraftig. Han var ikke sikker på om han ville være i stand til å gå hjem. Da gjorde han som bestefaren hans hadde lært han. Han gravde varm sand over den vonde foten, og stod helt stille én time i solsteiken. Da ga smertene seg, og han kunne bevege seg normalt igjen og begi seg på hjemvei.