Jeg har vært tre dager på presteskolen i Meiganga. Meiganga ligger ca. 200 km øst for Ngaoundéré, like ved grensen til Den sentralafrikanske republikk. De arbeider med å bygge ny hovedvei fram til grensen. Om lag halvparten av strekningen er ferdig asfaltert, og den er en drøm å kjøre på. Den andre halvparten er omkjøringer og dårlig grusvei. Noen steder et mareritt både for bil og sjåfør. Vi startet tidlig mandag morgen. Sanda, min gode barndomskamerat, ble med på turen. Han er kjentmann og et hyggelig reisefølge. Vi har hatt mye å snakke om underveis.
Misjonsprest Tom Sverre Tomren hadde lagt så fint til rette for mitt besøk. Han er lærer på presteskolen, og pendler til Meiganga annen hver uke. Jeg fikk bo og spise sammen med han. Mandag ettermiddag hadde han invitert rektor Kologna og en annen lærer til å spise sammen med oss.
Det har vært tre intense dager. Jeg har møtt studenter og lærere, og fått innblikk i en annen verden. Jeg har prekt på fransk på gudstjeneste på presteskolen. Jeg har forelest for studentene, og diskutert med dem. Jeg har vært sjelesørger for studenter og ektefeller en ettermiddag. Og jeg har hatt lærerike, faglige samtaler med flere av lærerne. Etter morgengudstjenesten onsdag kjørte vi tilbake til Ngaoundéré. Det var godt “å komme hjem” til Sølvi igjen. Hun har vært i ro i Ngaoundéré disse dagene. Etter en dusj og en god middag, har jeg sovet en lang middagshvil. Jeg kjenner at jeg er sliten. Det blir så mange inntrykk og sterke møter med mennesker. Nå ser jeg fram til noen roligere dager med tid til å bearbeide inntrykkene og skrive litt.
Det er to klasser på presteskolen med i underkant av 20 studenter i hver klasse. Studentene kommer fra ulike stammer og ulike deler av landet. Mange har arbeidet i menigheter før de begynte på presteskolen. De har med seg familien sin og bor i små hus like ved presteskolen. For å bli tatt opp på presteskolen må først menigheten som studenten hører til og deretter distriktet anbefale dem. Samtidig forplikter distriktet seg til å betale skolepenger og støtte studentene økonomisk. Likevel er det tydelig at alle sliter med økonomien. Derfor har alle åker som de arbeider på ved siden av studiene. Det er særlig mais de dyrker. For tre uker siden sådde de maisen. Da hadde det regnet to ganger, og de fleste trodde at nå var regntiden begynt. Men så kom det ikke mer regn. På gudstjenesten i går var det et viktig bønneemne at regnet måtte komme. Når maisen spirer kan det gå helt galt hvis det går for lenge før regnet kommer. I går ettermiddag kom regnet. I over en time øste det ned. Etterpå var det deilig og svalt å sitte ute på verandaen. Og godt å sove i natt. På gudstjenesten i dag tidlig var det glade ansikter å se og mange takkebønner å høre. Blant de 35 studentene i år er det én kvinne. For noen år siden åpnet Kirkemøtet her for at også kvinner kan ordineres, og man regner med at de første kvinnene blir ordinert dette året.
Den første ettermiddagen hadde jeg en interessant samtale med en tidligere lærer på presteskolen, Djiddere Daniel. Han har doktorgrad i teologi fra USA og er en kapasitet på afrikansk teologi. Vi ble sittende å snakke om sangen og dansen i gudstjenesten. Jeg fortalte at jeg syntes gudstjenestene var annerledes nå enn slik jeg husket dem fra min barndom. “Det skjedde en viktig forandring omkring 1970”, fortalte han. Noen misjonærer og kamerunske prester forstod at man kunne ta i bruk lokale tradisjoner. I gbaya-kulturen spiller eventyrene en viktig rolle. De handler om dyr og om helter og forbilder. Eventyrene formidler stammens livsvisdom. I hvert eventyr er det en rytme og en dans som svarer til dyret eller hovedpersonen. Når eventyrene fortelles, er alle med på å danse disse rytmene. Disse rytmene er nå tatt i bruk i salmesangen med kristen tekst. Djiddere viste meg et eksempel fra gbaya-salmeboka. Under tittelen på sangen stod det: “Tone: Skilpadden.” Og så demonstrerte han for meg rytmen og bevegelsene som etterlignet skilpadden. Det er ikke rart at dette skaper en gjenkjennelse og et eierforhold til sangen og rytmene i gudstjenesten. For oss som opplever dette utenfra, virker det som om dette mer enn noe annet er med på å gjøre gudstjenesten afrikansk. Jeg tenker at det noe av det samme vi opplever hjemme når de norske folketonene har en helt spesiell betydning for mange.
Det var også et privilegium å få lov å være sjelesørger for de studentene som oppsøkte meg. Det ga et innblikk i livene de lever, og det som de strever med. Jeg kjenner at jeg er blitt glad i mange av disse menneskene, og at jeg bærer dem med meg i mitt hjerte og i mine bønner.
Fra klasserommet på presteskolen.
Rektor Kologna, en faglig flink og fott leder. Han er GT og hebraisk-lærer med utdannelse blant annet fra Strasbourg og fra Norge. Han er med i et internasjonalt forskernettverk som arbeider med oversettse av GT.
Kapellet på presteskolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar