Ved starten på gudstjenesten i Bourkina på langfredag leste katekisten hele Salme 22 fra Det gamle testamentet. Denne salmen som åpner med ordene som Jesus lånte i sitt fortvilte rop på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.”
Som de eneste hvite feiret vi gudstjenesten sammen med den kamerunske menigheten. Da Salme 22 ble lest, forstod jeg plutselig hvor nær den afrikanske konteksten bibelteksten ligger. Det er bilder fra deres virkelighet som brukes. Vi møter ytterpunktene i livet så sterkt her – både gleden, dansen og sangen på den ene siden, men også lidelse, smerte og ondskap. Salmen skildrer begge deler.
“Jeg er en makk og ikke en mann”, står det i v.7. “Je suis un ver”, står det i den franske oversettelsen. Det er det samme ordet som her brukes om innvolls-ormer som så mange lider av her. Det er det usleste som finnes. Salmen bruker dette bildet for å beskrive hvordan det oppleves å være alene og bli spottet og hånet av alle de andre. “Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen og rister på hodet: “Han har overgitt sin sak til Herren. Nå får han utfri ham, for han har ham jo så kjær”. Her tolkes sykdom og ulykke som uttrykk for at Gud har forlatt et menneske. Skammen og opplevelsen av å være forlatt av Gud og foraktet av mennesker kan være like tung å bære som selve sykdommen og ulykken. Ironien i utsagnet kjenner vi igjen fra de jødene som brukte det om Jesus. Korsfestelsen og ydmykelsen ble tolket av alle som så det som et tegn på at Gud hadde forlatt ham og ikke hadde omsorg for ham.
"Frels meg fra løvens gap, min arme sjel fra bøffelens horn"
Farene skildres med dyrebilder som kamerunerne kjenner: “rovgriske, brølende løver” (v. 14) og “løvens gap” (v. 22), “villoksens horn” (eller “bøffelens horn”, som det står i den franske oversettelsen, v. 22), “Basan-stuter flokker seg rundt meg” (v. 14), “hunder samler seg omkring meg”, (v. 17). Dette er høyst reelle og aktuelle farer.
Men like ofte kommer faren fra mennesker som ønsker å drepe og gjøre ondt. “Redd mitt liv fra sverdet” (v. 22). “En flokk av voldsmenn omringer meg, de gjennomborer mine hender og føtter” (v. 17). Tidligere denne uken møtte vi Kristine, en voksen kvinne som har vært aktiv i kvinnebevegelsen i kirken. En kveld i påsken 2002 var hun på vei til kirkens radiostasjon for å delta i et radioprogram. På veien ble hun plutselig angrepet av fremmede menn med kniver og macheter. Det at det skjedde like ved sykehuset og at hunraskt fikk hjelp, reddet livet hennes. Hun viste oss store arr på ryggen og den ene skulderen. Fortsatt sliter hun med fysiske og psykiske plager etter overfallet. I de mange folkemordene som Afrika har opplevd de senere årene, senest i Rwanda og i Kongo, er macheter og kniver de mest brukte våpnene. Og når USA og Europas interesser ikke er truet, er det ingen som løfter en finger for å hjelpe.
machetten, et våpen som har vært brukt ved de store folkemordene i Afrika
Også de bildene som er knyttet til varme og tørke, er en del av virkeligheten her. “Min munn er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen. Du legger meg i dødens støv” (v.16). Under den stekende solen i tørketiden og uten noen skygge, er det ikke mulig å leve. Da blir “dødens støv” fort en realitet. “Min kraft er uttømt som vann… mitt hjerte er blitt som voks, det er smeltet i mitt bryst” (v. 15).
"Min munn er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen."
Som kontrast med alle disse farlige og angstskapende bildene, står de gode bildene om Guds omsorg. De skildres gjennom bilder av fødsel og amming. En mors kjærlighet og omsorg for sitt nyfødte barn, er de sterkeste bildene også på Guds kjærlighet og omsorg. Slik oppleves det også her i Kamerun: “Ja, du dro meg fram av mors liv og la meg trygt ved hennes bryst” (v. 10). Dette er bilder som vi ofte ser: En mor som legger barnet til brystet. Her skjer det helt naturlig i alle sammenhenger, både i kirken og ellers når barnet trenger mat. Og når moren er ute og går eller arbeider på åkeren eller er i kirken, sitter barnet trygt på morens rygg. Det kan kjenne varmen og tryggheten fra hennes kropp.
Til og med en notis i innledningen til Salme 22 tror jeg nå at jeg forstår i lys av den afrikanske konteksten: “Til korlederen. Etter morgenrødens hind” (v. 1). Det var dr. Djiddere Daniel i Meiganga som forklarte meg hvordan gbaya-stammen hadde tatt i bruk rytmene og bevegelsene fra de gamle folkeeventyrene i de kristne sangene. Eventyrene om dyr og stammens helter formidler viktige tradisjoner og livsvisdom. Når disse eventyrene fortelles, danses og etterlignes rytmer og bevegelser fra dyr og mennesker. Dette har man nå tatt i bruk i salmesangen. "Etter morgenrødens hind". I kamerunske ører gir det god mening. Man ser straks for seg bildet av Oribi-hinden. Kanskje er dette det sterkeste uttrykk for kontekstualisering som vi har møtt i gudstjenestene her.
For de første kristne var denne salmen en nøkkeltekst for å forstå Jesu død. De gjenkjente Jesu rop på korset, og de gjenkjente folkemengdens hån: “Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen og rister på hodet: “Han har overgitt sin sak til Herren. Nå får han utfri og berge ham, for han har ham jo så kjær.” (v. 9). De leste salmen som en profeti om Jesu død. Til og med detaljen om hvordan soldatene delte Jesu klær mellom seg og kastet lodd om hans kappe stemte (v. 19).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar