Prester som danser.

Vi har vært på gudstjeneste i Bourkina (den nye bydelen rett bak stasjonen). Dette skal være vår menighet mens vi er her i Ngaoundere. Svein skal jobbe spesielt med gudstjenestelivet her. Han hadde avtalt med den kamerunske presten Baba Salmana at han skulle være med litt i gudstjenesten i dag, delta i nattverdutdelingen og lyse velsignelsen. En litt forsiktig start, så blir det vel mer etter hvert. I dag var også misjonsprest Tom Sverre Tomren med og prekte. 17 diakoner og eldste og tre prester var samlet til bønn i sakristiet før gudstjenesten begynte.

Den første gudstjenesten, den som vi skulle delta på, begynte klokken åtte. Men allerede fra klokken syv var det fullt hus i kirken med søndagsskole. Vi anslo det til å være 4-500 barn i kirken da vi kom. En av lederne kom ned og spurte meg om jeg ville komme med en hilsen til barna. Jeg svarte at jeg ikke snakket så godt fransk. Da var det en liten gutt som sa: “Speak english!” Jeg svarte: ”Next time.” Dette burde jeg jo ha tenkt på. For det skjer hver gang når vi er på gudstjeneste.

Gudstjenesten begynte med inngangsprosesjon. Først kom en korgruppe dansende og syngende inn i kirken. Deretter kom diakonene kledd i lyseblå drakter og kjoler, så kom de eldste i hvite drakter og kjoler, og til slutt tolken og prestene. Dette er en fattig menighet i en fattig bydel. De har ganske ny kirke, men den er enda ikke helt ferdig. De har ikke hatt råd til å støpe golv i kirken, og de har bare noen enkle benker uten ryggstø. Det er ikke nok benker til alle, så noen har benker med seg til kirken.

Det er tankevekkende hvordan disse fattige menighetene er opptatt av å gi. Det er en viktig side ved troen her i Kamerun. Folk gir, ikke bare til sin egen menighet. Men også til andre prosjekter i kirken. Fordi det var første søndag i måneden, ga alle som er medlemmer i menigheten penger i egen konvolutt med navnet deres på (givertjeneste). Deretter var det ofring til søndagens formål. Til slutt var det ofring til bispedømmet. Folk reiste seg og gikk fram og ofret på nytt og på nytt. En av de eldste sa i kollekt-talen: “Dersom du ikke har penger, så be Gud om å få penger så du har noe å gi.” De har kanskje forstått noe av det som er så vakkert formulert i bønnen vi har i vår gudstjeneste: “Din er jorden og alt som fyller den, av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver for Jesus skyld”. Ofringen tar ganske stor plass i gudstjenestene her.

En annen ting som også tar lang tid er kunngjøringene. De ber nye som er på besøk i menigheten om å reise seg, si navnet sitt og hva som er formålet med deres besøk. Så leser de opp brev til menigheten fra kirkeledelsen og fra andre menigheter. Så nevnes ulike arrangement som er planlagt: korøvelser, kvinnegrupper, alpha-kurs og bibelstudier. I dag ble det også vist fram et par gjenglemte sko. Så kommer kollekt-talene. I liturgi-heftet til presten står følgende setning: “Kunngjøringene i gudstjenesten må ikke bli gjenstand for debatt.” Bare det at den setningen står der, sier jo noe om at det kan utarte.  

Vi ble kalt frem på gudstjenesten i dag og ønsket varmt velkommen. Svein sa litt om hvem vi var og om vårt besøk her i Kamerun. Han sa også litt om familien vår, at vi har tre voksne barn i Norge som alle er gift, og at vi har 5, snart 6, barnebarn. Da klappet alle. Det syntes de var flott J

Jeg tror det var 6 korgrupper som sang i gudstjenesten. Ungdomsgruppe, kvinnegruppe, de ulike språkgruppene osv. Og det svinger av sangen. Og presten han klappet, fulgte rytmene med kroppen og danset sakte fram og tilbake oppe bak alteret. Det var kult. På slutten av ofringen hev både misjonsprest Tomren og Svein seg med i dansen. Responsen og begeistringen i menigheten var stor! Uvant å se Svein i den rollen! Men jeg likte det. De som er på gudstjenesten, og særlig de som synger i korene, danser og beveger seg til musikken. Det kommuniserer godt med menigheten at prestene er med i rytmene og i det som skjer i menigheten.

Det er nattverd én søndag i måneden. I dag var det veldig mange til nattverd. Oblatene de bruker er bakt av katolikkene her i Ngaoundere. Vinen var skikkelig vin blandet med vann. De har én liten nattverdkalk. Svein og Tom Sverre Tomren skjenket vin fra vanlig saftmugger. Det er rart at brød tradisjonelt ikke har vært en del av kostholdet her i Kamerun. Jeg har spurt Emilienne om hva slags brød de lager, men hun sier at de ikke baker brød. Ikke engang flate brød. Så når Jesus tok et brød og gav dem, så lurer jeg på hva afrikanere tenker. Det eneste brødet de bruker i dag er franske bagetter. Selv om det er blitt vanlig også her i Ngaoundere, har ikke de fattige råd til å kjøpe det. For dem er det fortsatt grøt eller couscous av mais og maniok som er hverdagskost. Det var ikke glutenfritt nattverdbrød, så det kunne jeg ikke spise. For oss som er blitt vant til at det er nattverd hver søndag, og at det er en viktig del av gudstjenesten, er det underlig at det bare er én gang i måneden. Og at barna ikke deltar i nattverden før de er konfirmert.

Dette bildet er tatt etter at alterduk og prekestolklede er tatt bort. Bare for å vise hvor enkelt dette kirkerommet er. Den eneste utsmykkingen i alterområdet er korset på alterveggen (som bare er pusset halvveis opp til taket) og korset på prekestolen. I kirkerommet henger det papirlenker av farget papir under taket (se bilde 2).