“Gud var i Afrika også før misjonærene kom”.

Det er spennende å lese og samtale med kamerunske teologer om afrikansk tradisjon og religion. De første misjonærene var gjennomgående negative til afrikansk religion, og satte den ofte i forbindelse med djevelen og det onde. Afrikansk religion ble betraktet som “primitiv” og mindreverdig. Perspektivet var ofte et vestlig utenfra-perspektiv. Det er lett å trekke paralleller til hvordan prester og samemisjonærer tenkte om samisk kultur og religion i Norge. Derfor er det så spennende å lytte til kamerunske teologer som ser på afrikansk religion med et innenfra-perspektiv.

Dr. Joseph Ngah, som leder undervisnings-avdelingen i kirken, har skrevet en interessant bok om møtet mellom afrikansk religion og afrikansk kristendom. Han er mer opptatt av å markere sammenheng og kontinuitet, enn brudd og forandring. Afrikanere trenger hjelp til å leve som kristne afrikanere, til å forene afrikanske kultur og kristen tro. Han siterer et gbaya-ordtak i boken sin: “On se sert de la vielle natte pour tresser la nouvelle” (man gjør bruk av den gamle matten når man skal veve den nye). I boken nevner han 9 kjennetegn på afrikansk religion:

1. Afrikansk religion tenker helhetlig. Religionen gjennomsyrer alle livsområder. Det er ikke noe skille mellom det hellige og det profane, mellom det religiøse og det ikke-religiøse, mellom det åndelige og det materielle.
2. Afrikansk religion tilhører stammen. Det er gudene som har grunnlagt stammen. Derfor er ikke afrikansk religion misjonerende eller ekspansiv. Men religiøse ideer og tanker spres til andre gjennom ekteskap og folkeforflyttinger.
3. I afrikansk religion har åndelige vesener en viktig plass. Et fellestrekk er at alle tror på en høyeste Gud som har skapt verden og menneskene. Han gir liv og fruktbarhet, og det er han som styrer regnet. Men verden er også befolket av ånder. Disse knyttes ofte til spesielle steder eller naturfenomener: Til elver, store trær, fjell og spesielle naturfenomener. Åndene er nær menneskene, og kan være gode (hjelpere) eller onde (fiender). I afrikansk religion har forfedrene en betydelig plass. De har del i følelsene og interessene til de levende.
4. Afrikansk religion er tolerant og føyelig. Det er ingen konflikt mellom å tilbe den høyeste Gud, og å påkalle forfedrene eller åndene i naturen. Her tenker man at den åndelige verden står i forbindelse med Gud, og opptrer som formidlere mellom menneskene og Gud.
5. Afrikansk religion er opptatt av å gi fordeler i livet til menneskene (barn, velstand, gode avlinger, helse og et langt liv, beskyttelse mot ondskap og ulykker av alle slag). Samtidig er afrikansk religion mer enn å skaffe seg fordeler. Det er også tilbedelse og hengivelse til Gud. Bønn er en måte å få kontakt med Gud på.
6. Afrikansk religion er strukturert. Den har prester, både kvinner og menn. De har ansvar for offerhandlinger og for å gi gaver til Gud. De leder private og offentlige ritualer, og de tar seg av helligstedene. Noen er profeter eller orakler som formidler budskap fra Gud. De gir råd og dømmer i vanskelige saker mellom enkeltpersoner eller mellom grupper.
7. Afrikansk religion bygger på muntlig tradisjon. Stammens visdom memoreres og formidles muntlig. Noen er spesialister i kunsten å fortelle, synge, fortelle mytene og ordtakene.
8. Afrikansk religion er rik på symboler. Guds nærvær symboliseres av konkrete gjenstander. Disse gjenstandene har del i Guds makt. Noen antropologer har feilaktig forstått dette slik at afrikansk religion preges av avgudsdyrkelse og fetichisme.
9. Afrikansk religion er eskatologisk. Man tror på et liv etter døden, på en mellomtilstand, på reinkarnasjon og på sjelens udødelighet.  

I Meiganga fortalte en annen kamerunsk teolog, dr. Daniel Djiddere, meg om et rituale i gbaya-kulturen som utføres i begynnelsen av desember, ved starten på tørketiden. Da er stammen truet av ulike sykdommer: forkjølelse, lungebetennelse, meslinger og malaria. Og mennene er utsatt for mange farer i forbindelse med jakten som begynner. Gbayanene forstår ikke synd først og fremst som skyld og gale handlinger. De tenker om synd som alle former for ulykke og ondskap som truer stammens liv.

Dette ritualet forrettes av en av de eldre kvinnene i landsbyen. Hun lager et bål og setter en krukke med olje på bålet. Når oljen har kokt opp, tar hun den av bålet og setter den til avkjøling. Så kommer alle i landsbyen ut til henne, både barn og voksne, kvinner og menn, på en lang rekke. Hun tar en kvist som hun dypper i oljen og smører på pannen til alle etter tur. Når dette er gjort, tar hun en brennende pinne fra bålet. Hun holder den i hånden til hun ser en spesiell fugl fly forbi. Da kaster hun pinnen etter fuglen og roper: “Fly langt av sted med landsbyens ulykker ”. “Dette fungerer nesten som en vaksinering av alle i landsbyen mot tørketidens sykdommer og ulykker, sa dr. Djidere. ”Det  beskytter mot sykdom. Det gir mennene jakt-lykke og sørger for at de ikke blir drept av pantere eller bøfler. Det sikrer også fred mellom familiene i landsbyen og fred med nabolandsbyene. Derfor er dette et viktig rituale.”

Dr. Djiddere sammenlignet dette ritualet med det jødiske syndebukk-ritualet i Det gamle testamentet. Der legges folkets synder på en bukk, og bukken bærer disse ut i ørkenen langt bort fra folket. Ritualet viser at kvinner i gbaya-kulturen har hatt viktige rituelle oppgaver. Kanskje har dette vært et moment i debatten om kvinnelige prester i Kamerun. Det har nok vært en viss motstand mot kvinners prestetjeneste også her, men mitt inntrykk er at den debatten er over. Mange venter nå på at de første kvinnene skal bli ordinert til prester i løpet av dette året.

"Jesus helbreder den blindfødte". Ett av flere store relieffer på utsiden av den katolske katedralen i Yaoundé.