Enda et ambulanse-oppdrag.

I kveld har jeg vært ute i enda et ambulanse-oppdrag.  Dette var langt verre enn i formiddag. Jeg er mest trist, men også ganske sint.

Delphine, som har ansvar for feriehusene og vaskeriet på stasjonen, ringte Sandra Bischler og ba om hjelp til å få en ung jente på sykehus. Jenta bor i bydelen Bourkina, og de hadde bestemt seg for å bære henne på en hjemmelaget båre den lange veien til sykehuset

Det er en sørgelig historie. Jenta som er 17 år brakk foten i forbindelse med en idrettsdag på skolen. Jeg forstod det slik at foten ble gipset, men at bruddet ikke grodde, og at skaden ikke ble fulgt opp. Jenta er foreldreløs og bor hos besteforeldrene og storfamilien. I 7 måneder har hun ligget på golvet i hytta hos besteforeldrene. Etter hvert mistet hun førligheten i begge føttene. Besteforeldrene ville ikke bruke penger på behandling på sykehuset. I stedet har de oppsøkt marabouen (medisinmannen). Jentas plager ble tolket som at noen hadde kastet trolldom på henne. Hun har sluttet på skolen og har mistet kontakten med mange av vennene sine.  Ei venninne som er aktiv i kirka oppsøkte henne for en tid siden. Hun ble sjokkert over tilstanden hennes. I flere dager har hun prøvd å argumentere med familien om å få henne på sykehus, men de har nektet.

Til slutt kontaktet hun Delpine og fikk henne med seg for å besøke jenta. Da oppdaget de at jenta ikke bare var lam i føttene, men at hun har store liggesår på baken på den ene hoften. Hun har store smerter, og greier bare å ligge på magen.  Fordi hun har mistet førligheten i føttene, har rotter spist av tærne og føttene hennes. Delphine ble fortvilet over jentas tilstand, og ble rasende på besteforeldrene fordi ikke hadde sørget for at jenta fikk hjelp. De ville nekte henne å få jenta på sykehus, men Delphine fikk alliert seg med noen unge gutter i nabolaget. De laget en enkelt båre som de hadde tenkt å bruke til å bære jenta til sykehuset på.

Det var da Delphine i sin fortvilelse ringte Sandra og ba om hjelp til å kjøre jenta til sykehuset.  Vi tok en av de ledige bilene på stasjonen, en pickup med lasteplan og kjørte opp i Bourkina.  Delphine ventet i veikanten og viste vei til huset der jenta lå. Forsiktig bar vi henne på den provisoriske båren og løftet henne opp på lasteplanet. En av guttene ble med og satt og støttet henne på turen. Jeg prøvde å kjøre så hensynsfullt som mulig, men veien er dårlig med grøfter og dype humper. Hun hadde det nok ikke godt der bak på lasteplanet. Vi kom fram til sykehuset og til mottakelsen der. Jeg hørte at hun stønnet når vi løftet henne av lasteplanet og over på en båre.

Vi fulgte henne inn i mottakelsen. Det synet som møtte oss når tøystykket hun hadde rundt seg ble tatt bort, skal jeg ikke prøve å beskrive. Derfor er det heller ikke noe bilde til dette innlegget. Vi forstod alle at den unge jenta har en omfattende og krevende behandling foran seg.

Etter at kirken overtok driften av sykehuset, er dette nå et privat sykehus finansiert med pasientbetaling. Det er vanskelig for de fattige, som kan ha problemer med å betale det behandlingen koster. Men det er også vanskelig for kirken og for kirkens diakonale profil at det blir et sykehus for de rike og velstående. Derfor er det nå etablert et sosialfond på sykehuset som også misjonsselskapet er med og finansierer. Der kan pasienter som denne jenta, som ikke har penger å betale med, få støtte og hjelp. Jeg hørte Sandra si i mottakelsen at de måtte starte behandlingen straks, og at eventuelle utgifter fikk man komme tilbake til gjennom sosial-fondet.

Jeg greier ikke å glemme ansiktet til den unge jenta. Hvordan vil livet hennes bli? Vil hun noen gang bli frisk og kunne greie seg selv? Og hvordan kan troen på trolldom og hekseri gjøre at familien så forblindet at de lar jenta ligge på golvet hjemme i månedsvis uten å få hjelp!

Jeg kjenner at jeg blir både trist og sint.