Vi har hatt en kjempefin 17.maifeiring her i Kamerun!
Dagen startet med at vannet forsvant rett etter at vi hadde fått tatt morgendusj og vasket håret. Perfekt! Strømmen var også borte. Den forsvant kvelden før.
Kl. 8.30 var det oppstilling foran Internatet. Store og små i den norske kolonien var på plass i finstasen. Trond, rektor på skolen, hadde hengt opp stort norsk flagg. Han stilte med skarptromme. Alle fikk låne norsk e flagg til å vifte med i toget. Svein holdt kort appell og første vers av “ Gud signe vårt dyre fedreland” ble sunget før toget gikk. Skolen og barnehagen hadde fane. Vi gikk ut sideporten, stoppet trafikken så alle trygt fikk krysset veien. Derfra gikk toget opp til sykehuset. Her sang vi “Ja, vi elsker dette landet” for alle som sto ute på trappene. Videre gikk vi ned langs sykehus-veien og inn til kirkens sekretariat. Biskopen og de ansatte kom ut og hilste på oss, og de fikk også høre nasjonalsangen. Biskopen syntes det var hyggelig at vi var glade og feiret dagen selv om vi var langt borte landet vårt. Gøy å gå i tog, synge og vifte med flaggene. Godt å synge sangene som hører med på 17. mai.
Så var det brunch på internatet kl. 9.30. Sølvi plukket blomster til bordene. To av kokkene på stasjonen ordnet med pådekking og oppvask. Alle hadde med bidrag til et deilig koldtbord: Kylling, kjøttkaker, kjøttpålegg, ost, eggerøre, salater, frukt og mye annet godt. Deilig!!
Og så var det salg av skoleavisen “Sannu!” 30.årgang og kanskje siste årgang med skoleavis for Den norske skolen. Veldig flott avis på hele 20 sider.
På skolen holdt to av elevene tale om bakgrunnen for 17. mai og forsamlingen på Eidsvoll. Etterpå var det tradisjonelle 17.mai-leker på skoleplassen for store og små: Sprettert-skyting, fisking, svampkasting, lykkehjul, tautrekking og stafetter. Og salg av pølser og brus og hjemmelaget is. Pølsene hadde Erik omsorgsfullt fraktet med seg fra Yaounde. Kl. 17 var det kaffe med marsipankake, sjokoladekake, lapper og nøttebunn med krem på den overbygde verandaen på internatet. Apeburet kalles den. Og norske og kamerunske godterier. Det er måneskinn om natten nå, så det blir ikke helt mørkt. Det kommer godt med når strømmen er borte. Da vi kom hjem til huset konkluderte vi med at det var like godt å legge oss. Det var ikke så mye å finne på i et mørkt hus. Så vi tok kvelden klokken 20.
Men 17.mai har fått en ekstra dimensjon for oss. Svein husker feiringene fra sin barndom her. Nå fikk vi oppleve det sammen. Han husker spesielt en 17.mai da de hadde hele feiringen oppe i fjellsiden et stykke nord for Ngaoundéré. Da spilte han trompet til nasjonalsangene og biskop Bjarne O. Weider, som var på besøk her, holdt 17. mai-talen. Han betydde mye for Svein det første året på gymnaset. Det var også han som utfordret Svein til å studere teologi og til å bli prest i Nord-Norge.
Jeg måtte tenke på min mor da vi sang det andre verset av “Vi ere en nasjon vi med”. Hun sang det så ofte, og det var som om jeg kunne høre stemmen hennes. Da måtte jeg tørke noen tårer.
“ Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet.
Enn i det land hvor jeg tilfreds hos far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død, ei bytte det, hvor jeg er født.
Om man et paradis meg bød av palmer oversvevet.”
Rart å synge det verset her i palmeparadiset!! Og gresset er virkelig så intenst grønt her akkurat nå. Det må gå an å elske begge landene, både Norge og Kamerun. Men uansett vil det vel være sånn at det landet man er født i og der man har sine røtter og sin familie, ligger hjertet nærmest. Det er ikke uten grunn av vi snakker om fedre-land og mors-mål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar