Avskjed.

"En ting er sikkert:" sa Erik da han fredag kveld inviterte til avskjedsfest. "Møtet med dette landet og folkene her gjør noe med oss. Vi er annerledes når vi reiser hjem enn da vi kom." 

I løpet av noen uker reiser alle de norske. Erik og Sandra reiser til Norge på ferie, men kommer tilbake til høsten. Det gjør ingen av de andre. Olaug og Rune reiser først til Norge på ferie, og deretter videre til Mali som misjonærer. Ragnhild og Harald har vært lærere på den norske skolen det siste året. Trond og Jofrid reiser også hjem etter endt tjeneste. Trond har vært rektor på den norske skolen. Trude og Tom Sverre har vært her i 4 år, men nå reiser de hjem til preste- og kateketjobb. Ved skoleårets slutt blir den norske skolen i Ngaoundéré lagt ned. Den har vært i drift siden 1958.  NMS er ved et veiskille i Kamerun.Det har ikke vært tid de siste dagene til å forsøke på en oppsummering av det vi har opplevd her i Kamerun. Dagene har vært fylt av invitasjoner, opplevelser og avskjed med folk. Dette kommer vi til å trenge tid på å fordøye. Familien Hjorteland har et innlegg på sin blogg som heter “ Den blå kamerunlista". Der skriver de om 10 gleder og 10 frustrasjoner med å bo i Kamerun. De skriver morsomt, og vi kjenner oss igjen i mange av punktene. Les så forstår dere mer av hvordan livet er her.

Her er noen stikkord og noen bilder fra de siste dagenes avskjeder:

-          Onsdag ettermiddag var vi hjemme hos Emilienne og hennes familie på middag. Kylling i pistasje-saus, ris og couscous og grønnsaker.

-          Torsdag ble gulvet i alterpartiet i Burkina-kirka støpt.

-          Fredag kveld var det representantens avskjed med de norske i hytta til Sandra. Deilig grillet fisk og plantain. Diplom og morsomme utmerkelser til alle misjonærene. Og representant Eriks takketale.

-          Lørdag kveld var vi hjemme hos Elisabeth og Hippolyth (Emiliennes datter og svigersønn). Deilig grillet fisk, kylling, ris og pommes frites. Og en spennende samtale omkring deres bryllupsvideo som vi fikk se sammen med dem.

-          Søndag var det avskjedsgudstjeneste i Burkina med begge menighetene. Alter-partiet var støpt og tatt i bruk. Noen hadde lånt ut sitt persiske teppe til å legge under alteret. Denne søndagen var mødrenes søndag i alle menighetene. Det betyr at det er kvinnene som utfører alle oppgavene i gudstjenesten. Det ble også en gripende avskjed for oss. Vi ble kalt fram og kledd opp i kamerunske klær og takket. Vi er blitt en del av denne menigheten og blitt glade i dem. De sa de skulle be Gud om at han måtte gi oss en anledning til å komme tilbake. Vi sang og danset sammen med dem. Etter gudstjenesten var vi invitert til middag hjemme hos lederen i menighetsrådet. Riktig hyggelig var det!

-          Søndag ettermiddag var vi på besøk hjemme hos Sanda, min gode venn fra barndommen. Vi fikk hilse på barn og barnebarn og svigermor. Vi fikk servert peanøtt-suppe og Folleresaft. Og etterpå tok vi bilder sammen med hele familien.

-          Søndag kveld var vi hjemme hos Satou Marthe og spiste middag. Hun har vært en av lederne i kvinnebevegelsen i kirken gjennom flere tiår. Det var hyggelig å bli invitert hjem til henne, og få høre litt om hennes liv og engasjement.

-          I dag tidlig var jeg på Kirkekontoret og tok avskjed med kirkeledelsen.

-          Vi spiste lunsj på den norske skolen sammen med elever og lærere. Sølvi har vært vikar der noen dager, og vi samarbeidet med skolen om noen arrangement. Det er rart å tenke på at skolen snart er historie og at den ikke starter opp igjen til høsten. Og så har vi spist middag hos familien Tomren.

Men aller tyngst er det å ta avskjed med Emilienne. Hun har vært som et familiemedlem hos oss, og vi har hatt en plass i hennes familie. Vi hadde en halvtimes gråtepause sammen midt på dagen. Det er rørende å høre henne si hvor glad hun er i oss, og hva vi har betydd for henne og familien. Vi fikk tid både til å gråte og snakke fortrolig sammen og be sammen. Hun har vært en Guds gave til oss disse månedene.  Hun har laget deilig mat til oss. Hun har vært en god samtalepartner og læremester når det gjelder å forstå kamerunsk kultur og kirkeliv. Og med sitt store nettverk har hun åpnet mange dører for oss. Hennes venner er også blitt våre venner.

Nå er det to timer til toget går. Erik kom akkurat på døren med billettene til toget. Det ser ut til at alt går som planlagt. Vi gruer for avskjeden på stasjonen med alle som har sagt at de kommer dit for å ta avskjed med oss. Men vi gleder oss til å møte igjen våre kjære i Norge som vi er så glade i. Takk til alle norske og kamerunske venner for alt vi har fått disse månedene vi har vært her.

Bildetekster:

Representantens aften med de norske misjonærene.

Doktor Rune koser seg med grillet fisk og plantin.

Sølvi og jeg ble kledd opp i kamerunske klær under gudstjenesten i Burkina.

Sølvi sammen med Sandas barn bak huset der de bor i Burkina.

Gateguttene.

Midt i byen, like ved fotballstadion og markedet, holder gateguttene til. Det er gutter i alderen fra 6 til om lag 30. Alle har de sin historie. Noen er foreldreløse. Andre ble jaget hjemmefra eller forlatt av sine foreldre. Disse guttene eier ingenting, og de har ingen andre enn hverandre. Her er det ingen jenter. I denne byen finnes det nok også jenter som lever på gata og som blir utnyttet, men de er ikke her. Under et åpent overbygg med gitter til vegger sover 50 gutter på bakken hver natt. De som ikke får plass under taket sover på verandaen utenfor.   

Gatebarna i alle afrikanske storbyer lever et hardt liv. Slik er det også i Ngaoundéré. De er vår tids slaver. De blir misbrukt både økonomisk og seksuelt. De blir mishandlet og slått. De vet hva det er å være sulten. De blir sjelden gamle.

I kirka i Burkina er vi blitt kjent med Mbabako Josaphat. Han har et stort hjerte for barna, og særlig for gateguttene. Han er kunstner. Flere ganger har vi kjøpt fine ting hos han. Mye av det han tjener bruker han på gateguttene. I august 2010 opplevde han et spesielt kall fra Gud til dette arbeidet: Han var på reise i nord for å selge sine kunstverk. En natt drømte han at en skikkelse i hvit drakt sto foran han og formante han til å lytte til Guds stemme. Da han våknet tenkte han straks på fortellingen om gutten Samuel i Det gamle testamentet. Han fastet og ba Gud om å vise ham hva denne drømmen skulle bety. Noen dager senere hadde han en ny drøm. Han drømte at han så en stor flokk barn som holdt hverandre i hendene, som sang og tilba Gud. Det var som om barna gikk i et langt tog. Da hørte Mbabako at mannen som ledet toget ropte på han og ba ham om å ta seg av disse barna. “Da jeg våknet forstod jeg meningen med drømmen,” sa han. “Gud ville at jeg skulle ta meg av barna.”

Sammen med en dame i menigheten, Didi Antonette, startet han en barneklubb for barna i nabolaget. “Club la bonne nouvelle” (Klubben godt nytt). Hvert år arrangerer de “de kristne barnas festdag” 27. februar. De samler barn fra søndagsskoler og ulike menigheter til opptog og lek, sang og bønn. Nå har hun ansvaret for barneklubben i kirken, og Mbabako konsentrer seg om gateguttene ved stadion i byen.

I dag tidlig var vi sammen med ham og møtte guttene. Det ble en sterk opplevelse.   De yngste guttene var allerede gått til jernbanestasjonen for å prøve å finne arbeid. Der tjener de kanskje noen kroner på å bære en koffert. Da har de råd til å kjøpe noe å spise i dag og i morgen. De store guttene samlet seg rundt Mbabako og hilste. Det var tydelig at de kjente han og hadde tillit til ham.

Det er det samme som skjer hver gang når han kommer: Først hilser de og prater litt sammen. Så roper han på noen kvinner som selger suppe og smultboller (makkala). Om lag 30 unge gutter fikk litt å spise. Kanskje dagens eneste måltid for mange av dem. Etterpå samlet han guttene rundt seg og snakket til dem. Lederen blant guttene oversatte til fulani. Mbabako fortalte at han brydde seg om dem, og ville være deres venn. Og han fortalte om Gud som elsker barna og de fattige. Jeg fortalte lignelsen om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene som var kommet bort. De lyttet oppmerksomt til det jeg fortalte. I et glimt slo det meg igjen hvor radikalt budskapet om nåden og Guds kjærlighet er i denne verden. “Nå må du be for oss”, sa lederen i guttegjengen. Jeg ba for dem. Og vi ba Fadervår sammen. Guttene ba høyt sammen med meg. De blir neppe kirkegjengere disse guttene. Men der og da var det som om Gud var midt mellom oss. Han som er hellig og bor i det høye, som det står hos profeten Jesaia, men som også er i det dype. Hos dem som er nedbøyd og sønderknust i sin ånd.

På vei tilbake til bilen takket Mbabako så mye for at vi hadde blitt med og møtt guttene, og for det jeg hadde sagt til dem. Plutselig begynte han å gråte. ”Jeg gråter av glede fordi du ville se dette arbeidet og møte guttene. Jeg står mye alene i dette arbeidet. Folk i menighetene sier at det nytter ikke. Og at vi ikke til har råd til å kjøpe mat til dem.” En liten stund stod jeg og holdt om han mens han gråt på skulderen min. Også guttene som stod rundt oss var helt stille. Kanskje forstod de at Mbambako var glad i dem og ville dem godt. Og at det var derfor han gråt.

Da vi dro ble Mbabako igjen for å snakke med guttene. Noen var syke og ba om å få medisiner. To gutter hadde sår i hodet etter slagsmål med tyver. De var vakter i en butikk og ble angrepet om natten. En annen hadde feber og ba om medisin. Antagelig var det malaria.

Nytter det? Vi vil så gjerne forandre på ting. At syke skal bli helbredet og at undertrykte skal få frihet og oppreisning. Men ikke alltid lar ting seg forandre. Da har det å lindre og det å gi et måltid mat til en som er sulten verdi i seg selv. “Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort imot meg.”

Evangelist Mbabako Josaphat i samtale med noen av guttene.

Utdeling av suppe lagd av ris, tørrmelk, sukker og vann. Kvinnene er glade for å få solgt sine varer.

Makkala (smultboller).

Famililebilde med noen av guttene.

Kirken i Burkina får golv.

Det er ingen selvfølge at det er golv i kirkene i Kamerun. Det var et stort løft for den fattige menigheten i Burkina da det ble bygd ny kirke i 2009. De greide å samle inn penger til å få reist murene. Tak og bølgeblikk-plater fikk de økonomisk støtte til fra kirkeledelsen (støttet av NMS og den lutherske kirken i USA). Forutsetningen for å få støtte er at murene er bygd i “semi-dur” (halv-hardt). Det betyr at det må være brukt sement i fugemassen mellom mursteinene som er av rød jord. Når murene da blir pusset utvendig og innvendig med sement, har de en viss holdbarhet. Det stilles som krav for å gi støtte til tak. Det var dårlig med penger til innredning og utsmykking. Et enkelt trekors på alterveggen. En gammel prekestol og lesepult. Et falleferdig alterbord. Og noen enkle benker uten ryggstøtte. Når det er gudstjeneste tar folk med seg benker hjemmefra for å ha noe å sitte på. Golvet i kirken er bare jordgolv. Når vinden blåser gjennom de åpne vinduene, og når det danses i kirken, virvles det opp mye støv.

Vi har hørt at menigheten har drømt og snakket om sementgolv. Men det er en stor investering. Skulle vi hjelpe denne menigheten med noe, kunne vi kanskje hjelpe dem med golv. Tenkte vi. Vi sendte en mail hjem til Rønvik menighetsråd og utfordret dem til å være med. Etter bare noen dager kom det tilsagn om 3500 kroner. Vi to bestemte oss for å garantere for resten, og for å starte prosessen. Først informerte vi prosten og presten i menigheten. Forrige lørdag ettermiddag hadde vi møte med menighetsrådene og de eldste i menigheten. Søndag ble det behørig omtalt i kunngjøringene i gudstjenesten. Alle var glade og takknemlige. Under korsangen etter kunngjøringene ble jeg hentet fram av de eldste i menigheten for å være med å danse. Prosten Doudou Luc fortalte at en kjenning hadde ropt etter han på gata og spurt hvorfor han var så glad. Det så ut som om han hadde fått vinger og at han svevde. Han fortalte gledesstrålende om gaven fra Norge og at kirken i Burkina skulle få golv.

Søndag ettermiddag kom en delegasjon hjem til oss med et kostnadsoverslag. 1,2 millioner cfa for pukk og sand og sement og materialer (ca. 15.000 kroner). Den største utgiftsposten er 4 tonn sement. Avtalen er at vi, sammen med Rønvik menighet, betaler 12.000 kroner. 3000 skal menigheten selv bidra med. Alt arbeidet gjøres på dugnad ledet av murere i menigheten.

Allerede mandag morgen ble det levert to store lass med pukk og ett lass sand ved kirken. Sammen med byggelederen brukte jeg to dager på å prøve å få tak i Kamerun-produsert sement. På grunn av store vei-prosjekter i området er det knapphet på denne sementen som er noe rimeligere enn importert sement. Etter flere bomturer ga vi opp, og kjøpte i stedet portugisisk sement. Det var en opplevelse å se to unge gutter løpe barbent med 50-kilos sementsekker på hodet fra lageret og dumpe dem på lastebilen. Onsdag ettermiddag var alt utstyret kjøpt og betalt og levert i kirken.

I dag tidlig startet arbeidet. Jeg dro opp til kirken for å se og for å oppmuntre dem i arbeidet, og kom tids nok til å få være med å blande den første sementen. Det var god stemning i dugnadsgjengen og ingen ting å utsette på murer-kompetansen. Dette er de gode til! Jeg hørte at det i kunngjøringene sist søndag ble gitt beskjed om at mennene måtte stille til dugnadsinnsats, og at kvinnene måtte sørge for mat til arbeiderne.

De vil gjerne vise oss at arbeidet er godt i gang før vi reiser hjem. Det har vært travelt med andre ting i ettermiddag, men jeg regner med at de har støpt ferdig alterområdet. Så får betongen tørke noen dager, men jeg regner med at vi kan feire gudstjeneste på den på søndag. Mandag og utover i neste uke regner jeg med at de støper golvet i den store kirkesalen. Vi gleder oss til å feire gudstjeneste med menigheten i Burkina på søndag – på nytt golv. I alle fall i koret.

Kirken i Burkina.

Dørselgere

I løpet av en dag er det mange som kommer og banker på døren vår. Noen har noe å selge. Andre kommer for å be om støtte (penger).

Den første som kommer er en gutt i 11-årsalderen. Vi har så vidt rukket å stå opp. Han bærer bananer i et fat på hodet. Han klapper forsiktig i hendene for å melde sin ankomst. Om vi vil kjøpe bananer. Han kan hente mango, papaya og avocado, hvis vi vil kjøpe. Og så spør han kan få noe å spise. Det hender vi har litt brød til overs som han kan få. Så kommer teppehandleren. Han er døv og hører ikke når vi høflig sier “nei takk”. Han må vi gestikulere til for å bli forstått. Han skjenner litt når vi ikke vil kjøpe. Han må jo selge noe for å få noe å spise , sier han.

Så kommer Haram, fine, gamle Haram. Hun som har arbeidet hos misjonærene her på stasjonen fra før 1960. Hun husker Svein godt fra den gang. Hun begynte som kokk hos Endresen. Det er så hyggelig når hun kommer. Vi pleier å invitere henne inn for ta en kopp te og spise litt brød sammen med Emilienne og oss ved 10-tiden. Mannen hennes, Haldor, har også lang fartstid hos misjonærene. Han er gammel nå, og plages med et vondt kne som gjør at han vanskelig for å gå. En dag kom han likevel og ville selge oss et antilopelår. De bor like utenfor muren i et fint lite hus med veranda ut mot den støyende trafikken av mopeder og barmusikk.

Så kom en mann som selger ferskt kjøtt som han har bak på mopeden. Når vi hilste sa han at det ikke stod bra til med han. Han hadde mistet sin fireårige datter i forrige uke. Hun var innlagt på det norske sykehuset, sa han. Og da hun kom hjem etter behandlingen døde hun. “Jeg har begravd seks barn, men jeg har ti igjen. Gud er god.”

For et par dager siden kom evangelisten fra Burkina. Han har på egne hånd startet et arbeid blant gatebarna nede i byen. Han selger selvlagde puslespill i tre med statene i Afrika, tøyvesker og duker og T-skjorter med stofftrykk. Vi har kjøpt litt av hvert hos han, og i går kjøpte vi en stor duk med afrikanske motiv. Det meste av det han får inn på salget, bruker han på gatebarna. Han betaler ei muslimsk kvinne for å lage grøt til barna om morgenen. Vi har avtalt at vi skal være med han i byen fredag morgen for å møte barna som han arbeider blant.

Noen dager kommer det en mann på motorsykkel som selger poteter. Men Emilenne synes potetene hans er for små og har ikke så lyst til å handle med han.

Sølvsmeden var innom en tur i går. Han lager armbånd og smykker og ørepynt på bestilling. Mange fine ting. Vi har handlet en del hos han. Han er som regel blid og hyggelig å prate med. En annen kunstner som ofte er på døren er maleren Must. Han pleier å komme med maleriene sine i en rull under armen. I vesken sin har kort med afrikanske motiv som han har malt. Også hos han har vi handlet en del. Senest i dag kjøpte vi et bilde. Siden vi snart skal reise ville han gjerne at vi skulle kjøpe et siste bilde. “Bon prix!”. Og det er ikke noe å si på prisen. Men nå har vi kjøpt nok bilder! Han ønsket oss god tur til Norge, og ville gjerne ha e-post adressen vår.

Det hender også at noen av de norske barna dukker opp for å selge noe de også. Jeg kjøpte nydelig ørepynt av Elise som hun hadde laget selv. Og Theodor solgte oss en tegneseriebok som har tegnet og skrevet selv. Og Ida Kristine solgte sine små oljemalerier.

Vi har en kunsthandler som vi har handlet mye hos: Trommer (djember), julekrybber, masker og trefigurer. Han er fra sør-Kamerun og har gode forbindelser til kunstmiljøene i Foumban. Man blir godt kjent etter hvert når man diskuterer kunstgjenstander og pruter på pris. Å handle i Afrika er noe mer enn bare å kjøpe. Det er også et møte med menneskene og deres historier.

Og så hadde jeg nesten glemt Rakel som daglig kommer på døren med frukt og grønnsaker. I kveld kjøpte vi kokosnøtt , ananas og agurk hos henne. Hun leier også å selge både mango, tomat og papaya og gouyava. I tillegg har hun en pose med smykker av alle slag, sandaler i skinn, vesker i skinn og flettede bordskånere. Disse legger hun ut over trappa for at vi skal handle. Hun og Judit satt på trappa og ventet da vi kom hjem kl. 18 i ettermiddag.

Og Esther som selger peanøtter og sesamkjeks med honning og appelsinsaft. Og Solange som selger ferskt brød og deilige horn. Og fulani-kvinnen med brannskader i ansiktet som vi kjøpte termos hos. Emilienne fortalte at skadene i ansiktet var påført av familien som straff for at hun var blitt kristen. Det er mange mennesker og mange skjebner vi møter i forbindelse med dørsalg. Ja, egentlig hadde vi kanskje ikke trengt å dra på markedet. Det meste får vi kjøpt på døra her hjemme. Det er bare å sette seg rolig i en stol på verandaen så kommer de. Man må bare huske å ha småpenger så man slipper å veksle store sedler.

Rakel og Judith

Must

Takk under tak.

Søndag var vi invitert til å være med på å takk og be for huset til Emiliennes sønn og svigerdatter. Huset ligger tett ved hennes hus. Da vi kom i mars, var det Emiliennes store bekymring. Veggene til huset var kommet halvveis opp, murt av murstein i rød jord. Men de hadde ikke råd til å gjøre dem ferdige, og til å få lagt det lille laget med sement på toppen som beskytter mot regnet. Og regntiden var like om hjørnet. Vi bidro økonomisk så murene kom opp og fikk det beskyttende sementlaget på toppen.

Neste skritt var å få huset under tak. Takstolene kom opp på fredag, og lørdag og søndag var de i full gang med å spikre bølgeblikkplater på taket. Vi var invitert til å feire når taket var kommet på. Festen var beregnet til omtrent klokken 17 søndag ettermiddag. Da den siste spikeren ble slått i stod jubelen i taket. Og vi var mange som jublet, prosten Doudou Luc, prest Svein, Emiliennes familie med stort og smått, mange naboer og venner og bygningsarbeidere. Vi var sikkert mellom førti og femti mennesker i og utenfor huset. Festen begynte med at de helte sprit på det nylagte taket. Så ble huset innviet med skriftlesning, sang og bønn. Prosten leste fra Salme 127 i Bibelen (“hvis ikke Herren bygger huset arbeider bygningsmennene forgjeves…”). Etterpå ba han for familien, og om at huset måtte bli til glede og velsignelse for dem og for alle som kom på besøk til dem.

Så var det servering til alle. Først et fat med cola-nøtter skåret opp i små biter. Her i Afrika er det et symbol på enhet og kjærlighet. Derfor har det en plass i mange viktige seremonier. Deretter var det deilig middag: Stekt fisk, ris, maniok, grønnsak-stuing, tørket kjøtt i tomatsaus og mye mer. Alt glutenfritt til stor glede for en cøliaker! Og drikke av alle slag. Vann og brus og øl. Det ble sendt rundt en flaske kamerunsk sprit, African Queen, først til arbeiderne og deretter til oss andre. Vi smakte en liten munnfull. (Det smakte pyton!)

Selv om det var sønnen Robert og svigerdatterens hus, var det ingen tvil om at det var Emilienne som var familiens midtpunkt. Hun ønsket alle velkommen og fortalte om tradisjonene i hennes landsby i Sør-Kamerun når noen hadde bygd nytt hus. Hun var opptatt av vennskap og samhold - i familien, i nabolaget og i kirken. Spennende å se hvordan et nytt hus er en begivenhet som berører mange, og som er en viktig anledning til å styrke nettverk og sosiale bånd. Svein holdt også en liten tale og gratulerte med huset, og leste fra Salme 103 i Bibelen: “Min sjel lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger”. Prosten lyste velsignelsen, og takket for seg. Vi andre fortsatte festen.

Enda gjenstår det mye arbeid for familien. Gavlene skal mures opp til taket, dører og vinduer skal settes i. Om noen år får de kanskje råd til å støpe golv. Inntil da er det jordgolv i alle rommene i huset.  I dag bor sønnen Robert og svigerdatteren og de fire barna deres sammen med Emilienne i hennes hus. Lille Emilienne sover hver natt sammen med bestemoren i hennes seng. Når de flytter ned i eget hus blir det god plass både for dem og for Emilienne. Nærheten og samholdet i familien er en styrke både for ung og gammel.  

Vi kjenner oss rike som får ha gode venner her i Kamerun og får være med å feire familiebegivenheter på denne måten. Onsdag er vi bedt på middag hjem til Emilienne sammen med hele familien. Vi snakker ikke så mye om det, men vi er begynt på siste uken her i Ngaoundéré. Vi gleder oss til å reise hjem til familie og venner. Men vi gruer for avskjeden med gode venner her.

Prost Doudou Luc, en respektert og god menighetsprest som mange har tillit til.

Emilienne med barn, svigerbarn og barnebarn.

Kamerun feirer 20. mai.

Den kamerunske nasjonaldagen er 20. mai. I 1960 ble landet selvstendig. En del av Kamerun hadde vært fransk koloni. En annen del hadde vært engelsk koloni. I 1972 var det folkeavstemming om sammenslåing og opprettelse av republikk. Et overveiende flertall stemte ja, og 20. mai ble republikken opprettet.

Det kamerunske flagget er grønt, rødt og gult, og med en gul stjerne midt i det røde feltet. Den røde fargen er enhetens farge, sier kamerunerne, og den gule stjernen symboliserer enhet mellom den engelske og den franske delen. Den gule fargen representerer ørken- og savanneområdene i nord, og grønt symboliserer den frodige tropiske regnskogen i sør. Mange sier at Kamerun er et Afrika i miniatyr. Her finner man alt – fra kyst og tropisk regnskog til savanne og ørken. Her er et mylder av ulike stammer og språk og kulturer. Jeg kjøpte et stort flagg på stoffmarkedet . Det hengte vi opp foran huset vårt.

Onsdag 19. mai var vi hele ettermiddagen på åkeren sammen med Emilienne og familien hennes. Sølvi var med en ettermiddag da jeg var på Kirkemøtet, og hun insisterte på at også jeg måtte få oppleve det. Onsdag ettermiddag dro vi for å plante injam. Det er en rot som brukes grønnsak og er viktig del av kostholdet. Vi hadde med to store sekker med små stykker injam som vi plantet i jorden på samme måte som potet. Først brukte vi machette for å fjerne greiner og røtter fra åkeren. Etterpå plantet vi 10 store render med injam. Emilienne lurte veldig på hvordan hun skulle greie å få vår andel av avlingen til Norge.

Da vi kjørte bortom festplassen i byen for å fylle diesel, var allerede feiringen av nasjonaldagen i gang. En stor flokk ungdommer, mange av dem speidere, hadde samlet seg for å gå i fakkeltog. Faklene hadde de laget selv. Det var en blikkboks på en trepinne. Det ble et langt tog av brennende fakler nedover hovedgaten mot rådhuset.

20. mai samles alle som kan på festplassen i byen. Det er et yrende folkeliv. Noen få utvalgte får sitte under skygge på tribunen. Vi søkte tilflukt under noen skyggefulle trær i utkanten av plassen sammen med Sandra og de to yngste guttene deres. Teodor, den eldste gutten, går på skolen og skulle gå i tog, defilere, sammen med klassen sin. På den store festplassen var det ikke antydning til skygge. Der stod folk i time etter time i den stekende solen. Ventetiden brukes til å kjøpe godteri, leskedrikker, kokosnøttskiver, smultboller, kokte egg, frukt osv. som selges på plassen, midt i folkehavet.

De første timene var det taler og utdeling av medaljer. Så begynte toget med militære avdelinger, grunnskoler og videregående skoler med egne uniformer og egne faner. Det tar sin tid. “Det morsomste kommer til slutt”, kunne Emilienne fortelle oss. “Da er det kappløp med hester og med esler”. Men da var vi for lengst gått hjem. Mens de videregående skolene marsjerte, kom det et voldsomt regnvær. De som ikke satt trygt under tak på tribunen ble våte til skinnet. Men etter en halvtime skinte solen igjen. Og man tørker fort i solen. Utover ettermiddagen og kvelden var det folk i alle gatene i sentrum. Noen hang med venner. Andre spiste og pratet sammen. Vi sovnet sent på kvelden til rytmer og musikk fra barene langs sykehusveien.

“Jesus-følgere”

Dette er en fulani-landsby et sted på veien mellom Meiganga og Tibati. Tilsynelatende som mange andre fulani-landsbyer. Det spesielle med fulaniene i denne landsbyen er at de tilhører Imaniya-bevegelsen og ønsker å være kristne. Imaniya-bevegelsen er en trosretning som oppstod i Nigeria på 1990-tallet med en muslimsk skriftlærd som het Issa Harouna.

Issa Harouna var fulani. Selv om han var muslimsk skriftlærd, ble han opptatt av Jesus-skikkelsen og begynte å studere evangeliene. Gradvis forstod han at Jesus var mer enn en profet, og begynte å be til Issa (Jesus). Etter hvert sluttet han som modibo (muslimsk lærer) og stod åpent fram som kristen. Han reiste rundt som predikant blant fulaniene og forkynte om Jesus. Dette ble etter hvert til en  bevegelse med flere tusen tilhengere, imaniya-bevegelsen. Tilhengerne ble kalt “Jesus-følgere” på fulani. I januar 2000 ble Issa Harouna fengslet av delstatsmyndighetene i Adamawa state i Nigeria.  Mange mislikte hans brudd med islam, og at hans bevegelse fikk så mange tilhengere blant muslimer. Etter arrestasjonen har ingen verken sett eller hørt noe fra ham. Man regner med at han er blitt drept.  Av frykt for represalier og forfølgelse fra muslimske miljøer i Nigeria er vi forsiktige med å oppgi navn på landsbyen og nærmere lokalisering.

Bello Aboubakar, er nå katekist i denne landsbyen. Også han er fulani. Født og oppvokst i nærheten av Meiganga i en sterkt muslimsk familie. Bello var tiltenkt en stor framtid som modibo. Etter grunnleggende koranstudier i Kamerun, ble han sendt til Nigeria for videre studier i tre år med berømte skriftlærere. En av dem var Issa Harouna. Han var den første som fortalte Bello om Jesus, og at han var en hemmelig Jesus-disippel. Bello ble etter hvert kristen og avbrøt sine koran-studier. Han ble gift med Issas datter.

Også for Bello medførte overgangen til kristen tro et brudd med familien. Etter noen år med imaniya-bevegelsen i Den sentralafrikanske republikk, fikk han hjelp til å begynne på Bibelskolen i Tchiollere i Nord-Kamerun.

På Kirkemøtet i Betare Oya fortalte Bello at nesten hele landsbyen der han nå arbeider ønsker å være “Jesus-følgere” og feire kristen gudstjeneste. Samme dag hadde lamidoens utsendinger kommet til landsbyen med biler for å finne ut om befolkningen ønsket å være kristne. Av 310 voksne svarte 307 at de ønsket å være kristne. Etter en kort samtale forlot lamidoens folk landsbyen. Lettelsen var stor over at det ikke ble framsatt trusler om straff og forfølgelse. Likevel ligger frykten der. At en hel fulani-landsby ønsker å være kristne, er ikke noe mindre enn en sensasjon. Selv etter 85 år med kristen misjon blant fulaniene i dette landet.

På vei til Meng stanset vi i landsbyen for å hilse på folk. Sykehuspresten på Ngaoubela var med i bilen, og han kjente noen i landsbyen. Derfor var det naturlig å stanse for å hilse på. De fleste av mennene var ute og gjette kveget, og noen arbeidet på åkeren. Men vi ble tatt vennlig imot av de som var hjemme, og vist rundt i landsbyen.

Katekist Bello Aboubakar (t.v.) og prest Deouyo Paul, som tolket ham på Kirkemøtet. Deouyo var rektor på Bibelskolen i Tchoilere da Aboubakar var student der. Nå studerer han i Sør-Afrika og holder på med en doktorgrad i teologi.

Palmehagen

For noen år siden ble det plantet en palmehage ved Bibelskolen på Meng. Ideen var god. Elevene på skolen kunne arbeide i palmehagen og tjene til livets opphold for seg og sin familie. Når palmene vokser til, kan hver palme gi 10 store hoder med palmefrukt hvert år. Disse kan selges til selskaper som presser olje av fruktene.Hver palme kan gi frukt i 30 år. Palmehagen er på 20 mål og ca.1000 palmer har overlevd så langt. Når alle palmene bærer frukt, kan de kanskje gi en salmet inntekt på 100.000 kroner. Det er mye penger i Kamerun! Utfordringen er å få bukt med gresset mellom palmene. I tørketiden blir det høyt og tørt, og folk i landsbyen setter fyr på det. Dermed skades også palmene. Hvis palmehagen gjerdes inn, kan kyr eller sauer beite der og samtidig gjødsle jorden. Det er mange utfordringer for å få til et vellykket prosjekt. Men det er spennende at kirken nå prøver å finne lønnsomme prosjekter som kan være med å gi et økonomisk fundament for Bibelskolen. På sikt kan dette være med å gjøre dem mindre avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og dermed mindre sårbare.

Det var vemodig å ta avskjed med studentene og lærerne på Bibelskolen. Etter morgenbønnen i kapelletpå fredag ble jeg grundig takket av rektor og av studentene. Jeg tror vi har fått minst like mye igjen som det vi har gitt dem. Vi har fått et rikere bilde av Guds rike, av den hellige og allmennlige kirke  og av de helliges samfunn. De er evangelister og katekister i små landsbyer i Kamerun. Vi arbeider i Rønvik menighet. Vi tjener den samme Herre, og vi går med det samme evangeliet om nåde og tilgivelse. På to uker er det knyttet bånd mellom oss, og vi vil bære Bibelskolen med oss i våre hjerter og i våre bønner..

Bildetekst:

På det øverste bildet er alle katekistene og alle evangelistene samlet sammen med lærerne. De to kvinnene på bildet er kona til rektor til venstre, og kona til en av lærerne midt på bildet.

På det nederste bildet er noen av katekist-konene sammen med to av lærer-konene. 

17.mai er vi så glad i

Vi har hatt en kjempefin 17.maifeiring her i Kamerun!

Dagen startet med at vannet forsvant rett etter at vi hadde fått tatt morgendusj og vasket håret. Perfekt! Strømmen var også borte. Den forsvant kvelden før.

Kl. 8.30 var det oppstilling foran Internatet. Store og små i den norske kolonien var på plass i finstasen. Trond, rektor på skolen, hadde hengt opp stort norsk flagg. Han stilte med skarptromme. Alle fikk låne norsk e flagg til å vifte med i toget. Svein holdt kort appell og første vers av “ Gud signe vårt dyre fedreland” ble sunget før toget gikk. Skolen og barnehagen hadde fane. Vi gikk ut sideporten, stoppet trafikken så alle trygt fikk krysset veien. Derfra gikk toget opp til sykehuset. Her sang vi “Ja, vi elsker dette landet” for alle som sto ute på trappene. Videre gikk vi ned langs sykehus-veien og inn til kirkens sekretariat. Biskopen og de ansatte kom ut og hilste på oss, og de fikk også høre nasjonalsangen. Biskopen syntes det var hyggelig at vi var glade og feiret dagen selv om vi var langt borte landet vårt. Gøy å gå i tog, synge og vifte med flaggene. Godt å synge sangene som hører med på 17. mai.

Så var det brunch på internatet kl. 9.30. Sølvi plukket blomster til bordene. To av kokkene på stasjonen ordnet med pådekking og oppvask. Alle hadde med bidrag til et deilig koldtbord: Kylling, kjøttkaker, kjøttpålegg, ost, eggerøre, salater, frukt og mye annet godt. Deilig!!

Og så var det salg av skoleavisen “Sannu!” 30.årgang og kanskje siste årgang med skoleavis for Den norske skolen. Veldig flott avis på hele 20 sider.

På skolen holdt to av elevene tale om bakgrunnen for 17. mai og forsamlingen på Eidsvoll. Etterpå var det tradisjonelle 17.mai-leker på skoleplassen for store og små: Sprettert-skyting, fisking, svampkasting, lykkehjul, tautrekking og stafetter. Og salg av pølser og brus og hjemmelaget is. Pølsene hadde Erik omsorgsfullt fraktet med seg fra Yaounde. Kl. 17 var det kaffe med marsipankake, sjokoladekake, lapper og nøttebunn med krem på den overbygde verandaen på internatet. Apeburet kalles den. Og norske og kamerunske godterier. Det er måneskinn om natten nå, så det blir ikke helt mørkt. Det kommer godt med når strømmen er borte. Da vi kom hjem til huset konkluderte vi med at det var like godt å legge oss. Det var ikke så mye å finne på i et mørkt hus. Så vi tok kvelden klokken 20.  

Men 17.mai har fått en ekstra dimensjon for oss. Svein husker feiringene fra sin barndom her. Nå fikk vi oppleve det sammen. Han husker spesielt en 17.mai da de hadde hele feiringen oppe i fjellsiden et stykke nord for Ngaoundéré. Da spilte han trompet til nasjonalsangene og biskop Bjarne O. Weider, som var på besøk her, holdt 17. mai-talen. Han betydde mye for Svein det første året på gymnaset. Det var også han som utfordret Svein til å studere teologi og til å bli prest i Nord-Norge.

Jeg måtte tenke på min mor da vi sang det andre verset av “Vi ere en nasjon vi med”. Hun sang det så ofte, og det var som om jeg kunne høre stemmen hennes. Da måtte jeg tørke noen tårer.

“ Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet.

Enn i det land hvor jeg tilfreds hos far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død, ei bytte det, hvor jeg er født.

Om man et paradis meg bød av palmer oversvevet.”                  

Rart å synge det verset her i palmeparadiset!! Og gresset er virkelig så intenst grønt her akkurat nå. Det må gå an å elske begge landene, både Norge og Kamerun. Men uansett vil det vel være sånn at det landet man er født i og der man har sine røtter og sin familie, ligger hjertet nærmest. Det er ikke uten grunn av vi snakker om fedre-land og mors-mål.

Bordfellesskap.

Måltidet er viktig i Afrika. “Hvis du virkelig vil uttrykke at du setter pris på noen, så gjør du det med et godt måltid. Mat sier mer enn mange ord.”

Vi kom tilbake til Ngaoundere lørdag kveld. 7 timer tok kjøreturen fra Meng. Vi var slitne når vi kom fram. Vi hadde sett fram til en frisk dusj, men vannet var avstengt på grunn av vedlikeholdsarbeid. Søndag kjørte vi til universitetskirken på Dang for å gå på gudstjeneste. “Har vi noe å spise til middag?” lurte vi på på veien hjem. Da vi kom hjem, stod plutselig Esther på trappa. “Jeg har en overraskelse til dere i kurven”, sa hun. Tre små gryter med deilig mat: Kokte bananer i den ene, gresskarstuing med løk i den andre, og sopp, auberginer, løk og grønnsaker i den tredje. “Nei, nei, det koster ingen ting. Det er en gave til dere.” Det smakte nydelig. Og til dessert et stort fat med mango. Så mye man bare orker å spise. Mangoen hadde vi kjøpt underveis fra Meng.

De to ukene på Meng har også måltidene vært viktige. Tidlig første morgen stod rektor Jema på trappa med vilt til oss. En liten antilope på størrelse med en hare. Aldeles nydelig kjøtt. Vi inviterte han og lærerne på Bibelskolen og konene deres til å komme og spise den sammen med oss. Emilienne laget et herlig måltid, og Sølvi pyntet med duk og lys og blomster. Vi lo og fortalte historier, vi ba sammen og snakket alvor. Vi følte bordfellesskapet og gleden ved å spise sammen.

Torsdag kveld inviterte vi katekistene og konene deres. 35 i alt. Emilienne var nøye med at vi skulle handle inn rikelig med mat. 10 kg kjøtt. 10 kg ris. Og rikelig med mais- og manjokmel til couscous. Tre av konene rørte i couscous-gryta med store stokker. Her lages maten fra grunnen av. Det er et fellesskap også i det å lage maten og forberede måltidet. Imponerende å se innsatsen og samarbeidet når de rørte i gryten alle tre samtidig. Å lage couscous krever sin kvinne! Vi gjorde store øyne når vi så hvor mye de spiste. Store porsjoner, først med ris og kjøtt og saus, deretter med couscous og kjøtt. Noen greide å spise tre store porsjoner. Når jeg nå tenker tilbake på de to ukene på Meng var kanskje måltidene like viktige for dem som undervisningen. De knyttet oss sammen. Jeg tror de merket at vi var glade i dem og hadde omsorg for dem. Det var ikke vanskelig å se at de var takknemlige. Mange av dem vet hva det vil si å være sultne. Og livet som venter dem når de er ferdige på Bibelskolen er ikke lett. Mange katekister forteller at de ikke alltid får den lønnen de har rett på. De er avhengige av å dyrke åkeren for å ha mat til seg og familien. Etter mange timer på åkeren i solsteiken og mye mat, så vi at noen av dem strevde med å holde seg våkne.

Neste dag ropte hun på noen unggutter som fikk nyte restene på verandaen.

Fredag kveld var vi invitert til middag hos sykehusprest Bue på Ngaoubela. Nydelig stekt fisk, karper som de har så mye av i Tibati-området, stekte bananer og poteter, og deilig salat. Nå var det vi som fikk glede oss over kameruneres gjestfrihet og omsorg. Gjennom måltidet knyttes det vennskap og forståelse. Samtalen rundt måltidet gir anledning til å lytte og lære, til å spørre og til å fortelle. Det var en god opplevelse å oppleve bordfellesskapet med en kamerunsk prestefamilie i deres hjem.

Hver dag nyter vi godt av Emiliennes omsorg og kokkekunst. Vi ser og vi kjenner at det er uttrykk for hennes omsorg og kjærlighet. Hun er en mester til å finne gode råvarer, og hun vet hvordan hun skal tilberede dem. Måltidene har vært en dimensjon ved oppholdet her som vi ikke kommer til å glemme. På kjøreturene har hun tenkt nøye gjennom hvordan rester kan bli deilig veimat under et skyggefullt mangotre. Og blir det noe igjen, roper hun på barna som står i veikanten og ser på oss, og lar dem få spise opp restene. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg hører Emilienne be bordbønn. Hun takker virkelig Gud for maten. Og hun ber for dem som er sultne og ikke har mat. Jeg aner hvor grunnleggende bønnen fra Fadervår om daglig brød er. Og hvor lite selvfølgelig et godt måltid mat er!

Esther. 

Esthers gjestebud.

 Mango til alle som vil ha.

Ingen frukt i verden kan måle seg med den mangoen som vokser i Ngaoundere.

Den er bare nyyydelig.

Middag med rektor Jema og de andre lærerne på Bibelskolen og konene deres.

Her røres det i couscous-gryta. Det krever sin(e) kvinne.

Middag med katekistene og konene deres i stasjonshuset på Meng.

I kø for å få en ny porsjon.