Magnus og Meng.

Det har vært stille på bloggen vår denne uken. Vi har vært borte fra Ngaoundere uten mobildekning og internett. Likevel har det skjedd store ting.

Det viktigste er at lille Magnus til Gro og Arnfinn ble født mandag morgen 25.4. I dagene før og etter termin har vi ventet i spenning. Mandag morgen, vi hadde pakket i bilen og var i ferd med å fylle diesel, da telefonen ringte og vi fikk den store nyheten. For oss var det en Guds gave at vi fikk beskjeden mens vi ennå var i Ngaoundere og hadde mobildekning. Noen minutter senere ville vært uten mobildekning. Kanskje måtte vi da ventet til lørdag kveld før vi fikk vite det. Nå kunne vi glede oss over at Magnus var født, og at alt hadde gått godt. Det var en fin start på reisen.

Denne uken har vi vært på Meng ved Tibati, omlag 220 km fra Ngaoundere. Jeg har undervist på Bibelskolen der så mange norske misjonærer har undervist opp gjennom årene.

Livet har hatt noen ekstra utfordringer denne uken: Vi har vært uten mobiltelefon og internett-tilgang. Vi har ikke hatt innlagt vann. Og deler av uken har vi vært uten strøm. Jeg har undervist katekister og evangelister som jeg ikke kjenner. Vi ankom Meng mandag ettermiddag. Tirsdag morgen klokken åtte var jeg i gang. På fransk.  Men den første utfordringen var kjøreturen til Tibati. Den var krevende. Men på tross av alt dette, har vi hatt en fantastisk uke! Vi har opplevd mye fint, og møtt mange hyggelige mennesker. Vi har levd nærmere kamerunere og deres hverdag enn vi gjør her i Ngaoundere.

Jeg kommer ikke utenom kjøreturen til Tibati. Om veier som ikke egner seg for bilkjøring. Og i alle fall ikke for trailere med tunge tilhengere. Nå i regntiden kjører de seg ofte fast i gjørma, og graver dype spor i veiene. I en bratt stigning i dag stod vi fast en stund med 3 trailere foran oss og to bak oss. Veiene er heller ikke bygd for kamerunske busser. Stappfulle av folk. Noen ganger står det folk på stigbrettet ute og holder seg fast. Og på taket er det stablet bagasje. Kofferter og melsekker og madrasser, og noen sauer. Vi kjørte bak en slik buss en stund. Den var så skjevt lastet at vi bare ventet på at den skulle velte i grøfta. Dekkene var slitt, og hadde alt for lite luft. Det gikk fort unna på den dårlige veien. Koro, vår kamerunske venn satt ved siden av meg foran i bilen. Han satte ord på det vi andre tenkte: “Her i Afrika er det Gud som passer på oss!” Det er kanskje derfor det går såpass bra som det gjør. Den gamle Landcruiseren vår er god til å ta seg fram. Men det nytter ikke å kjøre fort på disse veiene. 6,5 timer brukte vi på 150 km, ca. 25 km i timen. Vi er glad for at vi kom fram.

Vi har bodd i det gamle stasjonshuset på Meng. Det er et stort hus med mye historie i veggene. Det er rart å tenke på alle de norske misjonærfamiliene som har bodd her opp gjennom årene. Fra 1977-79 bodde mine foreldre her. Nå bærer huset preg av at det står tomt det meste av tiden. Sølvi vasket og ryddet og pyntet i hele huset, og det ble riktig hyggelig. “Nå er det kommet varme til veggene i huset igjen”, sa Emilienne. Hun administrerte handling på markedet, vannbæring til kjøkkenet, kontakten med vaktmannen og folkene i lokalmiljøet. Vi så de gledet seg over at det igjen bodde folk i huset.

Det har vært en stor opplevelse for meg å undervise på Bibelskolen. Jeg var spent på hvordan kommunikasjonen med studentene ville bli. Tema denne uken har vært dåpen og fadervår.  Studentene var engasjert, og vi har hatt gode diskusjoner og de har stilt viktige spørsmål. Jeg føler at jeg har fått brukt både teologien min og erfaringene mine. Samtidig har jeg lært viktige ting om hvordan kamerunerne tenker. Det har vært meningsfullt å være bibelskole-lærer.

Torsdag kveld inviterte vi alle studentene og lærerne hjem til oss på middag. Med Emilienne på kjøkkenet var det en gyllen mulighet for oss  til å vise gjestfrihet. Hun allierte seg med kona til rektor på Bibelskolen og kona til vaktmannen. I to dager arbeidet de med å tilberede fisk og kjøtt og ris. Sammen med vaktmannen var vi 35 som spiste middag i stua i stasjonshuset på Meng. Vi sang og ba sammen, og jeg holdt andakt. Og det var tydelig at maten smakte! Det er lett tilgang på fisk her- så det var hovedingrediens. Kommer tilbake til det.

Noen avstikkere har vi også fått tid til: Onsdag ettermiddag var vi på Ngaoubela på omvisning på sykehuset og på besøk hjemme hos sykehuspresten. Fredag var vi på det store fredags-markedet i Tibati, og om ettermiddagen kjørte vi til Bakaou, til den store innsjøen og til demninga. Herfra kommer det store mengder deilig fisk, både til Tibati og til store deler av Kamerun. Og vi har opplevd lyn og torden og troperegn. Det er ganske skremmende når lynet blinker på alle kanter og tordenbrakene smeller over hodet på deg, og alle himmelens sluser åpner seg. En halvtime senere er alt over, og solen skinner igjen.  

En rast i veikanten under et skyggefullt mangotre.



Stasjonshuset på Meng.

Katekist- og evangelist-studenter samlet i et klasserom på Bibelskolen.

Irene, kona til en av katekist-studentene, feide gårdsplassen for oss.

.. og datteren hjalp oss med å bære vann til kjøkkenet.

fra markedet i Tibati.

Påskefest.

Ordet “feiring” har fått nytt innhold i dag. Vi har feiret påske! Og vi har feiret gudstjeneste!

Nesten fem timer varte gudstjenesten. Fra klokken åtte til kvart på ett! Vi har sunget og danset. Vi har jublet og bedt. Vi har feiret barnedåp og voksendåp og konfirmasjon. Vi har vært med på innsettelse av diakon og eldste i menigheten. Vi har bedt for en syk. Vi har lest påskeevangeliet og hørt preken. Alt i en og samme gudstjeneste.  Inne i kirken var det 782 til stede. Alt som var av benker og stoler var opptatt, og noen stod langs veggene. Utenfor dørene og gjennom vinduene var det også tett av folk som fulgte med på gudstjenesten.

“Påskemorgen slukker sorgen”, synger vi hjemme. Vi hadde en opplevelse av at det var det vi var med på. Gleden over oppstandelsen og over at dødens makt er brutt, var merkbar. Tidlig i gudstjenesten ble alle oppfordret til å ta sidemannen i hånden og si: “Død, hvor er din styrke nå?”

Etter 3 timer ba presten oss om å reise oss: “Nå har vi sittet lenge. Nå trenger alle å strekke seg”. Vi tøyde og strakte oss, og så fortsatte gudstjenesten - i nesten to timer til. Jeg fikk gleden av å døpe 8 barn. Noen var små og ble båret på armen. Andre var litt større og gikk selv. Et barn lå og sugde av mors bryst mens det ble døpt. Døpefonten var et enkelt vaskevannsfat i sink som en av diakonene holdt under selve dåpshandlingen. Men dåpens under og dåpens gave er ikke noe mindre i Kamerun enn i Norge. Her sier presten, etter å ha øst vann tre ganger over barnets hode: “Du er tatt opp i Guds hellige kirke, og du er Guds barn. Ta imot Den Hellige Ånd. I Ham eier du løftet om å arve Guds rike når vår Herre Jesus kommer igjen.”

To ungdommer ble også døpt – etter voksendåp-ritualet. Og en proselytt ble opptatt i den lutherske kirken. Jeg fikk være med å legge hendene på dem og be for dem sammen med den kamerunske presten. Og når vi kom til innsettelse av diakon og av 4 nye eldste i menigheten, ble jeg utfordret til å forrette disse liturgiene. Utfordringen fikk jeg der og da i gudstjenesten, uten å få sjanse til å se igjennom liturgien på forhånd, og uten noen gang å ha vært med på det. Men det gikk bra det også. Konfirmasjonen av 11 ungdommer tok presten selv seg av. Heldigvis. Både de ny-døpte og ny-konfirmerte ble møtte med klapping og jubelrop,  og trommevirvler, og de ble omfavnet og gratulert. Sterke uttrykk for at de ble ønsket varmt velkommen av menigheten.

Vanligvis er det to gudstjeneste-menigheter i Bourkina. Den første har gudstjeneste klokken åtte. Den andre klokken ti. Nå i påsken feirer de to menighetene gudstjeneste sammen. Til sammen er det 14 kor i de to menighetene. Alle 14 var i sving på gudstjenesten i dag. Etter at både dåp og konfirmasjon var gjennomført, sang flere av korene en påskesang. Jeg fikk ikke med meg all teksten som forsangeren sang, men omkvedet som korene og menigheten var med på var en takk for at Jesus hadde overvunnet døden. Med trommer, gitar og bass, klapping og rytmeinstrumenter i menigheten tok det helt av. Ikke bare korene, men store deler av menigheten reiste seg også og danset med. Og vi prestene og de eldste som satt oppe i koret danset ned i folkemengden. Det var flott å kjenne musikken og rytmen og påskegleden i kroppen. Stor begeistring over at også den hvite presten lot seg rive med i dansen. Mange kom fram og trykket pengestykker i pannen på meg. Det er et uttrykk for at de liker sangen og dansen.

Under tekstlesningen la jeg merke til at det skjedde noe et stykke nede i forsamlingen. En ung jente hadde falt om, og mange ble engstelige. Den kamerunske presten hadde også fått med seg det som skjedde. Straks tekstlesningen var ferdig, ba han meg bli med ned i forsamlingen og be for en som var blitt syk. Han trodde det var et epileptisk anfall. Ei ung jente satt på golvet med støv i ansiktet og i håret. Jeg måtte be for henne først, og så ba han for henne og lyste velsignelsen over henne. Det skjedde helt rolig og uten noen form for dramatikk. Og så gikk vi fram og fortsatte gudstjenesten.

De unge i menigheten hadde pyntet kirken til påskegudstjenesten. Jordgolvet var feid. Rundt taket i hele kirkerommet var det hengt opp nye papirgirlandere. Buketter og girlandere med plast/silkeblomster var det også pyntet med i alterområdet. Friske blomster holder ikke lenge i over 30 grader.På den ene veggen foran i kirken var det limt opp papir-bokstaver med en hilsen til menigheten: “Bonne fête de résurrection”. God oppstandelsesfest!

Hjemme i stua hadde vi pyntet også. Gule frukter på fat, et batikkstoff i gul-orange og lys lilla, et afrikansk krusifiks kjøpt her, en fransk barnebibel slått opp på riktig side, påskegodt i en eggformet kurv med lokk, og en tornekrans ved inngangsdøra.  Riktig fint blei det. Svein har spist hvete-horn med sesamfrø til påskefrokosten akkurat som hjemme.

Langfredag kveld fikk vi med oss en flott påskekonsert i sykehuskirken med ungdomskoret Voix de l’esperence, håpet stemme. Fantastisk musikk og dans som formidlet det helt sentrale i påskebudskapet. Fullt av ungdom både inne i kirka og utenfor – og full trøkk til sent på kvelden. Lørdag kveld spiste vi deilig påskemiddag hos Erik og Sandra, og i ettermiddag var alle norske invitert på påskegodt og kaffe i hytta i hagen deres. Vi synes vi har hatt ei innholdsrik påske.

Voksendøpte og nykonfirmerte sammen med prestene og de eldste i menigheten etter påskegudstjenesten.

Plastblomster og broderte duker og papir-girlandere... Tanken og viljen er god, men kanskje ikke helt etter vår smak og liturgiske tradisjon.

Bebbe Gisele, datter til min gode venn Sanda

Vakre korsangere

Påskepynt i stua her vi bor.

Langfredag sett fra sør.

Ved starten på gudstjenesten i Bourkina på langfredag leste katekisten hele Salme 22 fra Det gamle testamentet. Denne salmen som åpner med ordene som Jesus lånte i sitt fortvilte rop på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.”

Som de eneste hvite feiret vi gudstjenesten sammen med den kamerunske menigheten. Da Salme 22 ble lest, forstod jeg plutselig hvor nær den afrikanske konteksten bibelteksten ligger. Det er bilder fra deres virkelighet som brukes. Vi møter ytterpunktene i livet så sterkt her – både gleden, dansen og sangen på den ene siden, men også lidelse, smerte og ondskap. Salmen skildrer begge deler.

“Jeg er en makk og ikke en mann”, står det i v.7. “Je suis un ver”, står det i den franske oversettelsen. Det er det samme ordet som her brukes om innvolls-ormer som så mange lider av her. Det er det usleste som finnes. Salmen bruker dette bildet for å beskrive hvordan det oppleves å være alene og bli spottet og hånet av alle de andre. “Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen og rister på hodet: “Han har overgitt sin sak til Herren. Nå får han utfri ham, for han har ham jo så kjær”. Her tolkes sykdom og ulykke som uttrykk for at Gud har forlatt et menneske.  Skammen og opplevelsen av å være forlatt av Gud og foraktet av mennesker kan være like tung å bære som selve sykdommen og ulykken. Ironien i utsagnet kjenner vi igjen fra de jødene som brukte det om Jesus.  Korsfestelsen og ydmykelsen ble tolket av alle som så det som et tegn på at Gud hadde forlatt ham og ikke hadde omsorg for ham.

"Frels meg fra løvens gap, min arme sjel fra bøffelens horn" 

 Farene skildres med dyrebilder som kamerunerne kjenner: “rovgriske, brølende løver” (v. 14) og “løvens gap” (v. 22), “villoksens horn” (eller “bøffelens horn”, som det står i den franske oversettelsen, v. 22), “Basan-stuter flokker seg rundt meg” (v. 14), “hunder samler seg omkring meg”, (v. 17). Dette er høyst reelle og aktuelle farer.

Men like ofte kommer faren fra mennesker som ønsker å drepe og gjøre ondt. “Redd mitt liv fra sverdet” (v. 22).  “En flokk av voldsmenn omringer meg, de gjennomborer mine hender og føtter” (v. 17). Tidligere denne uken møtte vi Kristine, en voksen kvinne som har vært aktiv i kvinnebevegelsen i kirken. En kveld i påsken 2002 var hun på vei til kirkens radiostasjon for å delta i et radioprogram. På veien ble hun plutselig angrepet av fremmede menn med kniver og macheter. Det at det skjedde like ved sykehuset og at hunraskt fikk hjelp, reddet livet hennes. Hun viste oss store arr på ryggen og den ene skulderen. Fortsatt sliter hun med fysiske og psykiske plager etter overfallet. I de mange folkemordene som Afrika har opplevd de senere årene, senest i Rwanda og i Kongo, er macheter og kniver de mest brukte våpnene. Og når USA og Europas interesser ikke er truet, er det ingen som løfter en finger for å hjelpe.

machetten, et våpen som har vært brukt ved de store folkemordene i Afrika

 Også de bildene som er knyttet til varme og tørke, er en del av virkeligheten her. “Min munn er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen. Du legger meg i dødens støv” (v.16). Under den stekende solen i tørketiden og uten noen skygge, er det ikke mulig å leve. Da blir “dødens støv” fort en realitet. “Min kraft er uttømt som vann… mitt hjerte er blitt som voks, det er smeltet i mitt bryst” (v. 15).

"Min munn er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen."

Som kontrast med alle disse farlige og angstskapende bildene, står de gode bildene om Guds omsorg. De skildres gjennom bilder av fødsel og amming. En mors kjærlighet og omsorg for sitt nyfødte barn, er de sterkeste bildene også på Guds kjærlighet og omsorg. Slik oppleves det også her i Kamerun: “Ja, du dro meg fram av mors liv og la meg trygt ved hennes bryst” (v. 10). Dette er bilder som vi ofte ser: En mor som legger barnet til brystet. Her skjer det helt naturlig i alle sammenhenger, både i kirken og ellers når barnet trenger mat. Og når moren er ute og går eller arbeider på åkeren eller er i kirken, sitter barnet trygt på morens rygg. Det kan kjenne varmen og tryggheten fra hennes kropp.

Til og med en notis i innledningen til Salme 22 tror jeg nå at jeg forstår i lys av den afrikanske konteksten: “Til korlederen. Etter morgenrødens hind” (v. 1). Det var dr. Djiddere Daniel i Meiganga som forklarte meg hvordan gbaya-stammen hadde tatt i bruk rytmene og bevegelsene fra de gamle folkeeventyrene i de kristne sangene. Eventyrene om dyr og stammens helter formidler viktige tradisjoner og livsvisdom. Når disse eventyrene fortelles, danses og etterlignes rytmer og bevegelser fra dyr og mennesker. Dette har man nå tatt i bruk i salmesangen. "Etter morgenrødens hind". I kamerunske ører gir det god mening. Man ser straks for seg bildet av Oribi-hinden. Kanskje er dette det sterkeste uttrykk for kontekstualisering som vi har møtt i gudstjenestene her.

For de første kristne var denne salmen en nøkkeltekst for å forstå Jesu død. De gjenkjente Jesu rop på korset, og de gjenkjente folkemengdens hån: “Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen og rister på hodet: “Han har overgitt sin sak til Herren. Nå får han utfri og berge ham, for han har ham jo så kjær.” (v. 9). De leste salmen som en profeti om Jesu død. Til og med detaljen om hvordan soldatene delte Jesu klær mellom seg og kastet lodd om hans kappe stemte (v. 19).

Åpent hus.

Vi er privilegerte som får oppleve en bit av Afrika sammen- uten å være ute i jobb samtidig. Vi har rikelig tid her hjemme, særlig Sølvi. Det er ikke ensomt og heller aldri kjedelig å være ved husene her.

I dag startet dagen med at Pauline som vasker kom mens vi ennå satt ved frokostbordet. Vi spiste Hirsegrøt igjen etter noen dager uten hirse. Det er så godt!!  Ikke like lett tilgjengelig hjemme. Så kom store og lille Emilienne. Svein og E dro på markedet for å kjøpe kjøtt til høytiden og for neste uke på Meng.

Da de var borte skulle jeg passe lille E. Hun gråt ganske mye fordi bestemoren dro uten henne. Pauline måtte forklare henne at hun kom snart tilbake. Jeg fant fram Pc- en og viste henne bildene av henne selv og bestemoren. Da smilte hun nesten. Så kom de tilbake, og alt var såre vel.

Grønnsak- og fruktselgere kom på døren med varene sine. Og så kom Haldor- mannen til Haram. Han beveger seg veldig langsomt på grunn av smerter i kneet, og bruker krykke. Han kom for å spørre om vi ville kjøpe et antilopelår. Kan skjønne det!! Så vandret han av sted og kom tilbake med et vakkert stykke antilopekjøtt. Det blir noe for Emilienne å lage til!! Hun vil lage det med Afrikansk saus. Spent på hva det er.

Så kom en hel familie- Audhild som har bodd her som barn og også som “ettåring” for misjonen. Hun er på ferie med kjæresten for å vise han hennes barndoms paradis. Emilienne var som en mor for henne da hun bodde her som barn. Gjensynsgleden var stor. De kom innom sammen med hennes bror Dagfinn og hans kone. De er her på et lengre opphold. Dagfinn er gift med Pauline som er kameruner fra Ngaoundéré. De har to skjønne barn, Anna på 4 og en lillebror på 6 måneder. Vi var 11 i stua her hos oss. Vi satt lenge og pratet sammen. Emilienne stekte smultboller(makkala), og ba dem komme tilbake senere for å smake på bollene. I mellomtiden tok hun vare på kjøttet med ei kraftig kjøttøks, lagde salat og hønsemiddag som vi påbegynte i går, passet barnebarnet og vasket opp noen av sine klær. Til middag kl. 13 var vi 5 til bords. Så kom gjestene tilbake, og vi koste oss med deilige smultboller laget av glutenfrie ingredienser og bare sukret med banan. Hyggelig å dele historier og snakke om livet her i Kamerun rundt sofabordet.

Kl. 16 var det skjærtorsdags-gudstjeneste i Bourkina. Der møtte vi igjen Pauline og flere kjente. Kirken var nesten full, og det var mange ungdommer med. De sang og satte sitt preg på gudstjenesten. Svein var predikant på gudstjenesten- og selv om han selv sier han var både spent og nervøs- så hørtes det kjempefint ut. Han har et annet kroppsspråk her i Kamerun. Det er sikkert annerledes både å snakke fransk og å snakke til en så stor forsamling uten mikrofon. Dessuten er jo konteksten forskjellig fra hjemme. Det er sannelig også en kontrast til Katedralen som Svein skrev om på bloggen i går. Bourkina har sandgulv, ikke glass i vinduene, og nesten ingen utsmykning. Men det er mange mennesker her. Alle voksne gikk til nattverd i kveld. Det var også 25 barn på gudstjenesten, men de fikk ikke gå til nattverd. Sånn er det her. Ut gjennom den åpne kirkedøren så jeg barn som lekte, travle folk som la bølgeblikktak på nybygde hus og som skulle ha det ferdig før regnet kommer for fullt.

Vi fikk videofilmet det meste av gudstjenesten. En ung gutt gjorde det for oss. Han jobber på internettkafeen like i nærheten. Historien til den unge gutten er fascinerende. Han vokste opp i en tilsynelatende muslimsk familie. Men så hørte han moren synge kristne sanger. Han spurte hvordan hun hadde lært disse sangene. Ingen i familien gikk jo i kirken. Da fortalte moren at de hadde vært kristne før. Men så ønsket faren å ta en tredje kone. Da bestemte han at familien skulle være muslimer, fordi det da er ok med flere koner. Gutten i huset ville senere være en kristen. Han kjente seg tiltrukket av morens sang og likte å gå i kirken og delta og høre på sangen. Da jaget faren han hjemmefra. Men som 19-åring sover han i all hemmelighet likevel hjemme. Han er på jobb og ute av huset hele dagen, men sent om kvelden låser moren han inn bakdøren slik at han kan sove hjemme likevel. Det er mange slike historier!

Og så vet vi mer om den svært syke jenta som Svein og Delphin og Sandra kjørte på sykehus mandag kveld. Hun har brukket ryggen. Ryggraden er som en L. Hun vil ikke fortelle noe om hva som har hendt henne, eller hva som er gjort mot henne. Og legene vet ikke helt hva de skal gjøre. De må få sårene bak til å gro uten at det kommer infeksjoner. I mellomtiden får hun mat og vaskesaker hos Delphin. Og sosialkassen som misjonen har opprettet kommer henne til hjelp.  

I Bodø er det familiesamling uten oss. Liv, Bea og Helge kom fra Oslo i dag og blir en uke. Helge har bursdag i morgen 22.april. Da kommer eldste generasjon og Tone og Einar også. Gro og Arnfinn og jentene har også flyttet inn i huset vårt sammen med feriegjestene. De koser seg sammen og venter på fødselen som må komme en av de nærmeste dagene. Damene her i Kamerun sier at gutter som blir født i påsken ofte får navnet Pascal eller Christian. Mormor og morfar her i Kamerun gleder seg over at de er sammen, og lengter etter å høre at barnebarn nr. 6 er født!! 

I morgen er det langfredag og den lokale presten ba hele menigheten komme i svarte klær i anledning dagen. Det blir unektelig spesielt.

Katedralen.

I 2008 fikk den lutherske kirken i Kamerun (EELC) sin katedral. Det er naturlig at den ligger i Ngaoundéré i og med at kirkens hovedadministrasjon og den nasjonale biskopen har kontor her. Kirken er tegnet av Ove Morten Berge, som nå er kirkearkitekt i Kirkerådet. Byggingen ble ledet av hans far, Reinert Berge, som var bygningsmann og misjonær i Kamerun i min barndom.

Kirken har den samme grunnformen som jordhyttene her i Kamerun har: Sirkelen. Veggene er murt med rød stein som er hogd i en liten landsby like ved Ngaoundéré. Den har den samme røde fargen som jorden har her. Når man ser kirken fra den siden der hovedinngangen ligger, gir taket assosiasjoner til en fugl eller en sommerfugl. Det er delt i to deler som skrår ned mot en renne som leder vannet bort i regntiden.

På motsatt side ser vi at kirken er en halvsirkel, og at det i koret er bygd en frittstående altervegg som buer innover. På hver side av alteret er det vertikale vinduer fra golv til tak der lyset kommer inn. Det er også vinduer under takutspringet rundt hele kirken. Jeg har merket meg at det i Norge den siste tiden er bygd kirker med halvsirkelen som grunnform. Det er kanskje et forsøk på å lage et kompromiss mellom den tradisjonelle langkirken og sentralkirken. Jeg er usikker på om denne grunnformen er teologisk bærekraftig.

Kirken er plassert like ved den gamle stasjonskirken. Den forteller kirkens historie tilbake til de første norske misjonærene. Den nye kirken er dagens og morgendagens hovedkirke i den landsdekkende lutherske kirken i Kamerun. Den rommer 1500 mennesker. Med det store korset foran alterveggen er kirken også et landemerke i denne delen av byen.

Gjennom inngangsdøren kommer man rett inn i kirkerommet. Golvet er belagt med marmorfliser og skrår nedover mot alteret. Taket bæres av 12 store tre-dragere, og galleriet av 12 betongsøyler. I gelenderet foran galleriet er det i jern sveist 6 sentrale motiver fra Jesu liv, fra fødselen til oppstanelsen. Jeg likte særlig godt bildet av oppstandelsen.

En stor hvit marmorblokk er alterbord. Foran tre avlange vinduer i alterveggen er det montert 3 glassbilder som til sammen utgjør alterutsmykkingen. I midtfeltet ser vi den oppstandne Kristus med glorien og med hendene utstrakt til velsignelse. Han bærer en hvit og svart drakt. I det venstre feltet ser vi to menn på vei mot et hus. I det høyre feltet ser vi en afrikansk kvinne med et barn på ryggen som arbeider på åkeren, og en afrikansk hytte med et tre ved siden av. Alterbildet er tegnet av William Caiou. Det er vakkert, men jeg strever med å finne en sammenhengende teologisk ide.   

Oppe i alterområdet, like ved siden av lesepulten, står døpefonten. Det er en meget vakker stein med en natulig form av en font. I stedet for å bruke denne vakre steinen som den er, er det lagt et sølvfat oppi steinen som dåpsfat, og et lokk i brent leire oppå! Jeg håper noen kan fjerne både sølvfatet og lokket slik at den vakre steinen blir synlig og kan få fungere som døpefont. Jeg forstår heller ikke hvorfor døpefonten skal ha en tekstil slik vi så på en gudstjeneste på samme måte som lesepult og prekestol.

        

Den lutherske kirken i Kamerun har fått en spennende katedral. Jeg håper den klarer å utvikle et liturgisk liv i dette kirkerommet og et symbolspråk som formidler det som er viktig. Jeg la merke til at det allerede var kommet opp to kors på veggen i alterområdet som var hederstegn for lang og tro tjeneste. De bør plasseres et annet sted. Jeg synes også biskopens stol og et eget avlastningsbord for biskopen får en for dominerende plass i alterområdet. Jeg ser også at denne kirken har noen tekniske utfordringer:Prosjektor for å vise salmetekster på veggen kan være en god løsning, men ikke over alterbildet. Her er også noen utfordringer knyttet til lydanlegg og belysningen i kirkerommet.

Endelig kom regnet.

I dag kom regnet. Endelig! Vi har sett på skyene og kjent på den trykkende varmen de siste dagene. Noen dråper regn har vi også hatt, men ikke skikkelig regn før i dag. Det begynte i femtiden i dag tidlig. Det lynte og tordnet lenge, men det kom ikke så mye regn da. Ikke før i tretiden i ettermiddag. Da lynte og tordnet det igjen, og regnet fosset ned i strie strømmer. Elektrisiteten har vært borte i perioder. Etter at det verste regnet ga seg, har det småregnet hele ettermiddagen. Den tørre jorda suger vannet til seg på et øyeblikk. Det lukter rust og jern av den røde jorda, og lufta er frisk, nesten som i hjemme i nord. Det er deilig!

Vi venter i spenning på barnebarnet vårt som skal bli født i Bodø. Gro har passert termindato, men så langt ser det ut som om den lille trives best der han er. Kanskje er det mormor som er mest utålmodig. Barnefødsler er stadig tema for samtalene med Emilienne. Hun er også bestemor. I dag hadde hun med seg ett av barnebarna, lille Emilienne på to år og ei lita venninne som heter Sandra. De to småjentene lekte ute og inne, satt på fanget og ble lest for, og så på når bestemor Emilienne vasket hirsen og tørket den ute i sola. De fikk også spise restene av havregrøten etter frokosten.

Bak huset har vi et stort gouyava-tre. Høyt oppe henger de små fruktene. Lille Sandra fant en lang pinne, gikk bort til gartneren og dro han i buksebeinet. Hun ville ha hjelp til å slå ned frukten. En til! Og en til, sa hun og pekte opp i treet. Etterpå satt de to små på trappa og gnagde i seg frukten. Lille Emilienne likte forresten ikke vann fra kjøleskapet. Da begynte hun å hoste. Temperert vann fra filteret på kjøkkenet derimot likte hun godt. Men aller best likte hun sjokolademelk av tørrmelk. Hun spiste middag sammen med oss og bestemoren, men sovnet før vi kom til desserten. Hun sov lenge på sofaen i stua til bestemor var ferdig med oppvasken og oppryddingen etter middagen.

Jeg hadde en rolig formiddag på verandaen i samtale med folk som kom innom for å slå av en prat. Min gode venn Sanda kom like etter at vi hadde spist frokost. Han har mange spennende episoder å fortelle om etter 30 år i forsvaret her. De siste dagene har jeg prøvd å forstå kamerunernes frykt for trolldom, og hva som får dem til å søke hjelp hos marabouen (medisinmannen). Dette er en virkelighet som også mange kristne her lever i stadig angst for. Det er spennende å høre Sanda sine tanker og vurderinger.

Min malervenn Allain kom innom med en cd med kamerunsk musikk som han hadde kopiert til meg. Og så hadde jeg en lærerik samtale med vaktmannen Audi, som også driver med birøkting. Han fortalte meg mange ting som jeg ikke visst om bier: Om hvordan de orienterer seg i naturen. Om hvordan de kommuniserer med hverandre. Om hvordan de samarbeider om å produsere honning. Og om hvordan han hjelper biene når de ikke orker å arbeide. Jeg forstår at man kan bli oppslukt av bier og honning-produksjon!

Jeg hadde også innom en ung gutt som ville be om penger. Det er et stadig tilbakevendende tema. Alle har sine grunner for å be om hjelp. For noen er det en lettvint løsning på problemene å be om hjelp fra de hvite. Emilienne sier at vi er lette å lure. Det er de som trenger det minst som oftest får hjelp. Hun sier at vi norske skjemmer bort kamerunerne. Hun siterte et afrikansk ordtak: “Du kan gi en fisk til en sulten som ber om mat. Men det er bedre å lære han å fiske.”

Vi møter så mange skjebner. En kvinne kom på døren for å selge termoser. Ansiktet hennes er tydelig merket av brannsår. Vi kjøpte en termos av henne. Den kan komme godt med på reisen til bibelskolen på Meng. Da hun var gått, fortalte Emilienne historien hennes. Hun er en ekte fulani-kvinne. Som ung ønsket hun å bli kristen. Det ble ikke tatt nådig opp av familien.  Etter først å ha prøvd å overtale henne, ble hun utsatt for grov vold og jaget bort fra familien og bort fra landsbyen. Ansiktet hennes er et vitnesbyrd om den prisen noen må betale for sin kristne tro.

Blomster.

På slutten av tørketiden, når alt ellers er så tørt, gleder vi oss over at det likevel er busker og trær som blomstrer her omkring husene på stasjonen. Vi har lyst til å vise dere noen bilder som eksempler på dette mangfoldet. Selvsagt blomstrer det i beddene som gartneren vanner og steller. Men også trær og blomster som ikke blir vannet, greier å finne næring og fuktighet i tørketiden til å frembringe en utrolig skjønnhet. Til glede for både mennesker og innsekter.

Blomster som vi hjemme kjenner som potteplanter, er store busker her. Vårt kjennskap til navn på busker og blomster er begrenset. Vi håper bildene taler for seg selv. Nå når regntiden kommer venter vi spent på nye blomster og nye fugler i vakre farger.

De to første bildene tror vi er ulike typer magnolia. De dufter også godt.

Bougenvilla. Vi har den både i lilla og mørk rød her på stasjonen.

Kan dette være Johannesbrød-treet?

Hibiscus.

De store akasia-trærne blomstrer også nå.