Et varmt gjensyn

I formiddag møtte vi henne – en av dem som Sveins foreldre så ofte har fortalt om. Selv om jeg ikke har møtte henne før, føler jeg virkelig at jeg kjenner henne fra bilder og beretninger i disse 40 årene jeg har kjent Svein og familien.

Koursoumi Catherine – gift med presten Wodji Gabriel. Mannen hennes var prest i ti år i Banyo mens Svein og familien bodde der. Deretter var han distriktsstyrer i Tibati i ti år.  De flyttet hit til Ngaoundéré da han ble pensjonist. Koursoumi har født ni barn som alle er voksne nå. Vi gjetter på at hun må være ca. 75 år nå, kanskje litt mer. Hun kom på besøk i formiddagen. Plutselig stod hun bare der ved kjøkkeninngangen. Emilienne ropte på Svein. “Her er noen som vil snakke med deg. Kjenner du henne igjen?”

Svein skjønte straks hvem hun var. Fortsatt er hun høy og flott, som en høvdingdatter på tross av alderen. Hun var forundret over å se Svein igjen som voksen mann. Hun husken han jo som gutt og tenåring. Og hun var glad for å se meg som Sveins kone. Svein har så tydelige og gode minner om henne. Hun var en usedvanlig vakker kvinne - sterk, glad og med et godt smil, og alltid omgitt av mange barn. De var et veldig spesielt par hun og mannen hennes, Gabriel. Det fulgte så mye latter med dem, og det var godt å være sammen med dem. Familiene var ofte på besøk hos hverandre og spiste sammen, og de samarbeidet mye i menigheten der Gabriel var prest. Han var en viktig drivkraft bak at menigheten i Banyo fikk bygget ny kirke.

Gabriel døde for ca. 18 år siden. Koursoumi fortalte om alle barna i tur og orden. Den yngste sønnen deres, Ebeneser, er bankmann og gift med en tysk kvinne som er barnelege. De bor i Tyskland, og han har fått tysk statsborgerskap. Han er bankmann. Den eldste gutten, Baba, som var Sveins gode kamerat i Banyo, er sjef for et stort hotell i Bamenda i Sør-Kamerun. Mange av de andre barna bor og jobber her i Ngaoundéré, noen på College Protestant og noen på sykehuset. Hun ville også høre om alle i vår familie, og spurte interessert om hvordan alle hadde det og hva de arbeidet med. Jeg er glad jeg tok med bilde av storfamilien fra Norge så vi kan vise det fram når vi snakker om familien vår.  

Vår kjære Emilienne sendte Pauline, hun som vasker i huset, ut for å kjøpe ferskt brød da vi fikk besøk. Så satt vi alle 5 rundt bordet og spiste brød, frukt, litt rester av hirsegrøten fra frokosten (alltid populært!) og kaffe og myntete. Og ikke minst den gode Follere-saften.

Nå når dette skrives er det kveld og mørkt ute. Vi hører mange spennende lyder gjennom de åpne vinduene (vi har myggnetting): Gresshopper, en jevn strøm av mopeder, stemmer, bønnerop fra moskeene i nærheten og afrikansk sang og rytmer fra baren rett på andre siden av muren. Det er vakkert å høre på. Det er ingen tvil: Vi er i Afrika!

Jeg kommer tilbake med bilder senere på grunn av ustabilt nettverk her.

Mester skredder.

På markedet og i butikker i byen er det mange vakre stoffer å få kjøpt. Og kontakter man en lokal skredder, kan man få sydd klær på kort tid for en billig penge. Skredderen kommer innom her vi bor og tar mål. Har du et plagg du trives med kan han bruke det som mønster. Svein bestilte full fulani-bekledning. Sid kjortel og lange bukser. Dessuten 3 skjorter i det som de her kaller “fransk” stil. Kjortelen var litt trang i halsen ved første forsøk. Derfor måtte broderiet i halsåpningen tas opp. Men skredderen rettet det opp. Så nå har Svein en grei garderobe. Jeg sendte med han en kjole som jeg liker godt. Ba han om å gjøre den nesten fotsid. Og i dag kom resultatet. Han kom på moped med sekk på ryggen med de ferdige plaggene. Alt var kjempefint. Kjolen satt som et skudd, og er fargerik og fin. Vi måtte ut og spasere i ettermiddagssola for å vise oss fram.

På vår vanding møtte vi Solbjørg Pilskog. Hun er 80 år og har vært misjonær her i mange år. Fortsatt bor hun halve året i Gadjiwan. Hun er kommet hit til Ngaoundere til misjonærmøtet som begynner fredag. Hun ble kjempeglad for å treffe igjen. Hun var sammen med Sveins foreldre på språkstudium i Paris i 1961. Og de reiste sammen med henne til Kamerun til andre periode tre uker med båt. Jeg møtte henne i Oslo en gang i 1977 da vi var nygifte og vi ventet Knut.

Planer framover

Etter en samtale med Erik Bischler mandag kveld begynner programmet vårt framover å ta form. Først er det det årlige Misjonærmøtet, som før het Misjonærkonferansen. Det starter fredag 1.4. Da skal vi ut å spise middag på restaurant i byen. Lørdag er det sosialt med utflukt til innsjøen Ballang, ca. en halvtime med bil. Tirsdag 5.4. skal vi være med på en spennende fagdag om Afrikansk spiritualitet. Foredragsholderen heter Joseph Ngah. Han har i mange år undervist på det teologiske instituttet i Meiganga. Svein leser nå en bok han har skrevet om dette temaet. Tirsdag kveld skal vi ha Blix-kveld her for de norske, både barn og voksne.

Vi er også blitt enige om å knytte oss opp til menigheten i Bourkina for studiearbeidet vårt. Svein har hatt samtale med den ansvarlige presten i dag. Vi skal være med på noen gudstjenester der før påske. Og så skal vi følge nøye med i gudstjenestefeiringen der fra Palmesøndag til Påskedag.

Etter påske skal vi ha to undervisningsuker på Bibelskolen på Meng. Vi har hatt kontakt med rektor på skolen. Undervisningen skal vi legge opp rundt Luthers lille katekisme (troslære). Vi skal arbeide med noen NT-tekster som er relevante, og litt med gudstjenestens teologi. Det er vel 4 timers kjøring til Tibati og Meng på delvis dårlige veier. Folk har advart oss. Vi skal kjøre forsiktig. Emilienne har lovet å sende med oss mat til ukene på Meng. Det bor ingen norske misjonærer der nå, og det er nok en enklere standart der enn det vi har her. Der er det ikke innlagt vann.

Uken mellom de to på Bibelskolen er Svein invitert til Kirkemøtet her som skal være i Betare Oya, sør for Meiganga. Og så har vi lyst å prøve å lure inn et par dager før påske til nasjonalparken i BobaNdjida, noen timers biltur nordover. De norske misjonærene skryter veldig av det. Vi må nesten benytte sjansen når muligheten er der.

Uken rundt 17. mai prøver vi å være her i Ngaoundere sammen med de norske. 20. mai er Kameruns nasjonaldag. Den vil vi gjerne oppleve her i byen. Trolig reiser vi fra Ngaoundere 30. mai. Vi prøver å dra et par dager til kysten, til Kribi, for å slappe av og bearbeide inntrykk og opplevelser før vi reiser hjem. Flyet går fra Yaounde 3.juni om natten.

HUNDRE BARN PÅ SØNDAGSSKOLEN

Den gamle kirka her på stasjonen, den som Svein ble konfirmert i og som vi kjenner fra bilder i Misjonstidende, ligger rett ved siden av den nye Millenniumskirken. Den gamle kirken er i bruk gjennom hele uken. Vårt inntrykk at det særlig er ulike ungdomsgrupper som bruker den. Til korøvelser og til Alfa-kurs. Søndag morgen er det søndagsskole her klokken åtte. Samtidig med den franske gudstjenesten i Millenniumskirken. Vi har sett noen småbarn på gudstjeneste sammen med foreldrene sine (mest med mor), men hovedinntrykket er at voksne og barn går hver til sitt: De voksne til gudstjeneste i kirken, barna til søndagsskolen.  Gudstjenesten er for voksne. Den søndagen i måneden når det er gudstjeneste med nattverd, er ofte barna med. De kan ikke delta i nattverden før de er konfirmert, men etter nattverdmåltidet kommer barna fram og blir velsignet av presten.

Barna kom litt etter hvert. Til slutt var vi nesten hundre.  To jenter som så ut til å være søstre kom tidlig og ville sitte sammen med meg. Den yngste ville sitte på fanget. Den eldste satt tett inntil meg. Jeg hadde ei flaske med vann i veska. Ganske snart kom spørsmålet om å få drikke. De overtok flaska, og hadde mye glede av den. De hadde hver sin lille veske til de små myntene sine. Jeg husker at vi også hadde små vesker med når vi som barn gikk til søndagsskolen .

Det var stort aldersspenn på barna - fra de helt små på ett og et halvt år og opp til de som kanskje var tolv år. Klokken ble i allel fall halv ni før det begynte. De største barna passet på småsøsknene sine, og flere ganger kom det til episoder der de store irettesatte de små og skjente på dem. Søndagsskolelæreren var ei ung jente med caps som var full av energi. Hun mente de godt kunne vente litt med å begynne, for gudstjenesten i kirken varte helt til klokken ti. Barna ble fort slitne hvis det vart for lenge.

Hun var flink med barna. Ønsket dem velkommen, og prøvde å se hver enkelt. Ingen enkelt oppgave med hundre barn. Så var det oppvarming: Opp å strekke seg og riste løs. Og så var det enkle stemmeøvelser. Selve søndagsskolen var en gudstjeneste med litt forenklet liturgi. Men vi gjenkjente de liturgiske leddene. En gutt og en jente kom fram og ba hver sin innledningsbønn som de formulerte fritt.  Så var det syndsbekjennelse, lovsang og trosbekjennelse. Mange av sangene var enkle sanger der læreren sang foran og barna gjentok. Ofte ledsaget av klapping. Denne søndagen var det ingen trommer i bruk. Det kom to store gutter like før søndagsskolen begynte og hentet dem til gudstjenesten i kirken. Teksten var fortellingen om Peters fiskefangst og Jesu møte med Peter på stranden etter oppstandelsen.  Hun hadde en liten bok med ei strektegning av fortellingen. Læreren gikk opp og ned i midtgangen og prøvde å vise barna tegningen mens hun fortalte fortellingen. Noen barn ble også hentet opp til en enkel dramatisering av fortellingen. Alle barna skulle lære et vers fra Bibelen utenat, et minneord. Flere ganger sa de det høyt i kor, inntil de fleste kunne det. To barn samlet inn penger i benkene. De fleste hadde med en mynt som de ga i kollekt. Læreren leste en skrevet forbønn, alle var med på Fadervår, og til slutt leste hun velsignelsen.

Hele tiden var det et høyt støynivå. Ikke alle fulgte like godt med hele tiden. Men når det var sang og vekselsang med klapping, da var det full trøkk. Det var ingen tvil om at disse sangene kunne de.   Noen barn fikk også komme fram og danse foran hele forsamlingen.

Forrige søndag var vi i kirken på gudstjenesten som begynte klokken åtte. Gjennom de åpne vinduene og dørene kunne vi høre sangen og trommingen fra søndagsskolen. Det var nesten som om barna overdøvde det som skjedde inne i kirken. Møtet med søndagsskolen i Ngaoundéré reiser et spørsmål som vi har snakket mye om hjemme i Rønvik: Må barn og voksne ha sitt eget opplegg hver for seg? Eller kan gudstjenesten være en samling for både barn og voksne? Det er ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene. Det ingen tvil om at barna her lærer mye på søndagsskolen, og at de får bygd opp både selvtillit og troen på Jesus.

Sprettert.

Lørdag kjøpte jeg en kamerunsk sprettert. Spretterten var viktig i min barndom. Jeg lærte å bruke den av kamerunske kamerater. Utallige timer ble brukt til å øve seg på skyte på blink. Etter hvert ble jeg også en habil jeger. Når vi hadde fri fra skolen kunne jeg tilbringe hele dagen på jakt sammen med kamerunske gutter. De var både flinke jegere og dyktige skyttere. Det var mest småfugler vi jaktet. Men noen ganger greide vi også å skyte ei due eller ei kråke. Spretterten var et farlig våpen. Noen dager kunne vi ha med oss hjem over tyve småfugler etter dagens jakt. De ble tilberedt og spist sammen med couscous og saus om kvelden.

Som regel lagde vi sprettertene selv. Først gjaldt det å finne et godt emne. Noen busker hadde greiner som dannet en god y-form. Så gjaldt det å få tak i gummi fra en bil- eller en sykkel-slange. De to strikkene som strammes måtte være av god kvalitet med god spenst. Det var det som ga fart og kraft til steinen som ble skutt. En periode husker jeg vi fikk tak i en spesiell sort rød gummi fra slagen i bildekk. Strikkene ble forsiktig skåret i passe bredde med barberblad. Det måtte ikke bli sår og merker i kantene, for da ville strikkene ryke når vi strammet strikken. Disse strikkene ble surret fast til det emnet vi hadde funnet, ofte med stikk av dårligere kvalitet. Så gjaldt det å få tak i et stykke skinn som steinen skulle legges i. På begge sidene av skinnet ble det laget hull der strikkene ble festet med gummi. Flere av misjonærene var ivrige jegere, så det var ikke så vanskelig å få tak i en liten skinnbit. Det hendte vi byttet bort skinnbiter for å få tak i den beste strikken. Så gjaldt det å finne gode, runde steiner som var stabile og holdt retningen når de ble skutt ut.  

Jeg har alltid vært fascinert av fortellingen i Det gamle testamentet om David og kjempen Goliat. Noen synes kanskje det er rart at unggutten David kunne felle den store kjempen som hadde både sverd og rustning. Det synes ikke jeg. Jeg har alltid sett for meg unggutten David med en god sprettert. Det står til og med at han var nøye med de steinene han valgte ut. Når jeg leser fortellingen ser jeg for meg den unge David som en ung kameruner med de samme ferdighetene som mange kamerunske gutter i min barndom hadde med sprettert. At et godt skudd og et treff i panna kunne få kjempen til å falle om, er jeg ikke det minste overrasket over. Det mest overraskende i fortellingen synes jeg er at Goliat ikke forstod hvor farlig David var med en sprettert i hånden, og at han lot han få komme på skuddhold.

Kvinner viser vei.

Kvinnene vi har møtt her i Kamerun imponerer. De er vakre. De er vakkert kledd, har flott holdning, og en varme og utstråling som gjør inntrykk. Også hos de eldre kvinnene møter vi humor og latter, livsglede og optimisme. Mange er med i kirkens kvinnebevegelse “Femmes pour Christ” (kvinner for Kristus). Det er en velorganisert bevegelse der de lokale gruppene har egne styrer. De finnes i alle menighetene og gjør seg sterkt gjeldende i kirken i Kamerun. Bare i den fransktalende menigheten i sykehuskapellet har kvinnegruppen 35 medlemmer. De møtes hver onsdag og hver fredag kveld, og  søndag formiddag er de med å prege gudstjenesten på fransk kl. 10. Fredagene møtes de til sang og bønn. Onsdagene er de ute på besøk - hos syke, i familier som er i sorg eller på besøk hos noen som har fått barn. De har en kasse for hjelpearbeidet. Flere av kvinnene tar til seg foreldreløse barn som trenger en mor. Vi har møtt en kvinne som tar seg av 9 barn- ingen av dem er hennes egne. I går kveld spiste vi sammen med et kamerunsk par som hadde trillinger. Tre gutter. Den første av trillingene ble født hjemme, men så dro de med taxi til sykehuset og der fødte hun de to siste. Alle tre er sunne og friske nå litt over 5 år.

Lørdag fikk vi virkelig en minnerik kveld med disse kvinnene. De har disket opp med frokost og middag fra onsdag til søndag for en delegasjon fra Arendal som er på besøk. De har bakt brød og laget til mat til 18 gjester disse dagene. Men lørdag var enda flere invitert. Da møttes de ute bak huset til familien Bischler og startet forberedelsene til gourmet-kvelden. De kuttet grønnsaker, de delte opp kjøtt og høner, de renset fisk og kokte ute i store kasseroller over åpen ild. Sosialt og praktisk. Jeg så to jenter som bar virkelig store klaser med stekebananer.

Ved 18-tiden møttes vi på plassen foran den norske skolen. Der var det satt fram stoler og bord ute under et stort mangotre. En girlander med lyspærer var hengt opp i treet og lyste opp.  Så entret damene scenen syngende og dansende. Det var et flott program med sang og dans med trøkk i. Sangene handlet om det som er viktig for disse kvinnene og som gir dem livsmot og glede- troen på Jesus.  

De hadde også et morsomt dramastykke som handlet om tilgivelse. En av kvinnene var kledd ut som mann, den andre som hans kone.  Skulle ønske jeg hadde fått med meg alle detaljene i språket- for dette var godt laget. Og de spilte med engasjement og innlevelse som om de var skuespillere.

Det er en artig tradisjon de har her når et kor synger og danser. De som vil kan da danse fram til koret og trykke en mynt i pannen på dirigenten som tegn på at man liker det man hører og vil støtte koret med penger. Og så danser man og synger litt sammen med koret også.

Vår kjære Emiliennes uke har vært slik: Hun prekte og var liturg forrige søndag i Burkina kirke her i nærheten grunnet mangl på prest. Så laget hun middag til oss mandag som vi kunne spise mandag og onsdag. Og tirsdag laget hun middag som vi kunne spise tirsdag og torsdag. Så gikk hun i gang med organisering av matservering fra onsdag til søndag for Arendalsdelegasjonen på 18 personer. Frokost og middag og kvelds hver dag. Og så lørdagens store samling hvor hun etter å ha stelt i stand all maten sammen med de andre kvinnne, stiller som sanger i koret og karismatisk dirigent  på flere av sangene. Hun klarte til og med å få Svein opp for å danse sammen med henne!! Hun er ei engasjert og reflektert kvinne med masse humor som det er utrolig flott å bli kjent med. I morgen har hun fri og skal ligge lenge. 

På besøk hos Lamidoen.

Fra min barndom har jeg tydelige minner fra Lamidoen, den lokale fulani-høvdingen her i Ngaoundéré. Hans makt var bygd på at han hadde underlagt seg mange av de andre stammene her i området som slaver. Rundt 1960 hendte det stadig at noen slaver rømte og søkte tilflukt hos Endresen på stasjonen. Jeg husker flere episoder der lamidoens vakter og krigere med våpen i hånd kom for å hente dem. Men Endresen var steil og ga ikke etter. Noen år senere fikk Endresen den kamerunske statens høyeste utmerkelse for sin store innsats for kampen mot slaveriet.

Dagens Lamido er en bereist og mer moderne høvding. Han har vært flere turer til Europa, og han har et godt forhold til de norske misjonærene. Han fikk hjelp med en øyeoperasjon som han trengte, og etter det har forholdet vært åpent og godt. Lamidoens residens ligger like ved den nye flotte moskeen midt i sentrum av byen. Det er et imponerende anlegg. Fulani-kulturen er en sterk og stolt kultur. Noen av husene er bygd i tradisjonell fulani-arkitektur og med vakker fulani-kunst. Vi fikk være med inn og se de offisielle rommene og hyttene av hans residens: Rettsalen der Lamidoen dømmer, mottakelsesrom for å ta imot offentlige personer og hytten der vaktene bor og sover. Men inn i den private delen av residensen hans fikk vi ikke komme. Dagens Lamido har 4 koner og 3 konkubiner, fikk vi opplyst, og 31 barn.

Lamidoen har fortsatt en viss makt og innflytelse. I mindre alvorlige saker kan folk velge om de vil bli dømt av ham eller av det offentlige rettsvesenet. Men en ny tid med store forandringer er nok kommet også til Lamidoen. Han har mistet sin militære makt. Og mye av hans økonomiske makt er sterkt svekket fordi han ikke lenger har rett til å kreve inn skatt slik som før.

Dagens Lamido er nr. 18 i rekken her i Ngaoundéré.  Jeg husker at jeg som gutt var på besøk sammen med min far hos Lamido nr. 16. Den gangen måtte vi ta av oss skoene før vi gikk inn i mottakelses-salen. Nå kunne vi beholde skoene på. “Han er jo ikke deres høvding”, sa guiden. Men nå var heller ikke Lamidoen selv til stede. Vi fikk et glimt av ham på tur ut med noen gjester. Etter omvisningen fikk vi tilfeldigvis med oss et forrykende show av fulani-krigere på hester. En maktdemonstrasjon. I alle fall må det ha vært det den gangen da Lamidoen hadde reell militær og økonomisk makt. I  anledning av at en av ministrene til Lamidoen hadde tatt seg en ny kone, var det fest med demonstrasjon av hester og kriger og musikere. Morsomt for oss å se.

Fra inngangsportalen til Lamidoens residens.

Oversikt over Lamidoene i Ngaoundéré siden 1830. Legg merke til at Lamido Mahmadou Issa (nr. 5) ble drept av tyskere i 1901 i forbindelse med deres kolonisering av Kamerun. Tyskerne var altså helt opp til Ngaoundéré og i kamp med Lamidoens soldater.



TOLK OG SJÅFØR.

Her kommer et nytt innlegg i serien “hva gjør dere hele dagen”:

Dagen i dag (25.mars) startet med frokost sammen med en gruppe fra Barbu menighet i Arendal og representanter fra Agder bispedømme som er på besøk denne uken. Vi spiste frokost sammen med dem på internatet. Agder bispedømme er vennskaps-bispedømme med sørvest-synoden her og biskopen i Tibati. Han og kona var kommet ens ærend til Ngaoundéré for å møte sørlendingene. Biskopen holdt en fin andakt ut fra teksten om Jesu møte med kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. “Vi mennesker er ofte så harde og nådeløse når vi dømmer hverandre,” sa han. “Gud er nådig. Han vet alt, og likevel tilgir han. Han gir verdighet til både kvinner og menn. Og den som får sine synder tilgitt, får et nært og godt forhold til Jesus.” Svein fikk utfordringen i situasjonen og tolket både fra fransk til norsk og fra norsk til fransk. De norske hadde med brev fra biskop, og et vakkert bispekors slik som de norske biskopene har. Det var fint å møte biskopen. Vi skal jo til hans bispedømme når vi skal jobbe på Bibelskolen på Meng. Han ønsket oss varmt velkommen.

Men dette var bare starten på dagen. Vi har fulgt sørlendingene hele dagen gjennom et variert og spennende program. Svein ble bedt om å være sjåfør på en av bilene. Vi kjørte østover fra Ngaoundéré, 50 km til Tello-fossen. Veiene er et kapittel for seg. Humpete og hullete og støvete. Man må benytte hele veibredden for å styre unna de verste hullene. 50 km i timen er maksfart hvis ikke passasjerene skal bli bilsyke.  Utrolig at det går bra. Innimellom møter vi afrikanske busser fulle av folk, og med fullt av bagasje på taket. De kjører garantert i mer enn 50 km/t.

Tello- fossen var en opplevelse. Fossen er 50 meter høy og vannet ender i en stor canyon. Vi fulgte en murt trapp ned til fossen. Det var også mulig å gå inn i en stor grotte bak selve fossen. Svein har vært her mange ganger i sin barndom på søndagstur med familien. Fossen er spektakulær. Og det er vakkert med frodig vegetasjon omkring og et spennende fugleliv. Her spiste vi lunsj.

På veien utover oppdaget en av bilene at de var nesten tom for diesel.  I en liten landsby fikk vi etterfylt to kanner diesel.  Under lunsjen ble det oppdaget at enda en bil hadde glemt å fylle diesel. Men de afrikanske sjåførene var ikke rådløse. De tok tomme vannflasker, skar av dem tuten, og tappet diesel fra en slange under bilen vår. “I Afrika må vi lære å klare oss”, sa den afrikanske sjåføren. Vi kjørte gjennom et spennende savanne-landskap. Det er fascinerende med jordfargen som veksler fra oker til rødt.  Det er overaskende mange grønne trær til å være nå mot slutten av tørketiden. Deler av dagen var det overskyet. Det er godt for da er det ikke fullt så varmt. Ved fossen var det så svalt og friskt.

Deretter var vi på et fantastisk besøk i liten tradisjonell landsby som heter Yoko, bare noen kilometer fra Ngaoundéré. Her har de hogd stein til byggingen av den nye millenniums-kirken her på stasjonen. Erik Bischler, stedlig representant for NMS, hadde gjort en avtale med en av vaktene her på stasjonen. Han bor i landsbyen, og tok gjestfritt imot hele den store norske gruppen. Husene var tradisjonelle jordhytter med stråtak. De viste oss rundt både inne og ute, og fortalte om hvordan de lever. Enkelt, men utrolig vakkert. Virkelig en følelse av å være på besøk i det opprinnelige og ekte Afrika. De fleste i storfamilien var ute på markene og arbeidet, men barna og noen voksne var hjemme ved husene. Vi synes vi ser så mange vakre barn. De er en stor rikdom for sine familier.  

Siste post på programmet var bønn og velsignelse av et nytt hus. Den lutherske kirken i Kamerun har egen liturgi for det i sin liturgi-bok. Chantal, som er kokk hos Bischlers, har fått bygd nytt fint hus. Nå ønsket hun hele den den norske gruppen på besøk for å velsigne det nye huset. Huset ligger i et område som i min barndom var et yndet lekeområde. "Eventyrland", kalte vi det, på grunn av de store steinene og de mange hulene som vi kunne leke i. Hun ville at vi skulle be om at det skulle bli et godt hus å bo i for henne og familien, og om at onde ånder og krefter ikke skulle plage dem. De to norske kvinnelige prestene gikk fra rom til rom og ba om Guds velsignelse og vern over det nye huset og dem som bodde der. Til slutt ba vi Fadervår og sang et salmevers. Alt foregikk på norsk. Men Chantal ville det slik. Hun vet at Gud forstår alle språk og hører alle bønner. Så bar det hjem – og rett i dusjen!

Svein sammen med biskopen fra Tibati.

Tello-fossen er et imponerende syn.

I Afrika er man vant til å finne løsninger.

I landsbyen.

Skremmende med så mange skulelystne hvite.

Middagen forberedes.

Møte med en kunstner

Hvordan kan jeg med noen få ord formidle et møte med en kunstner og en kunst som har berørt meg så sterkt? Allain er en ung kameruner, ca. 30 år, og en kunstner som har mye på hjertet. Han er leder av en gruppe som heter Vin Art (etter den store elven Vina som renner her i området, "kunstfloden"). Gruppen ble startet i 1999 av Janne Eide (misjonær og grafisk designer og kunstrådgiver i kirken her fram til 2005). I dag er det 10 kunstnere med i gruppa - malere, en krukkemaker, en fotograf, en tekstilkustner, to treskjærere og en som lager smykker.

Jeg møtte Allain helt tilfeldig i forrige uka da han dekorerte ei stråhytte her på stasjonen. I dag inviterte han meg hjem til ateliet sitt i byen. Jeg var ikke forberedt på et møte som skulle berøre meg så sterkt. Han møtte meg ute på gaten og ledet meg gjennom en port og et smug til et lite hus der han bodde. Stuen var både atelier og utstillingslokale. Han hentet fram bilder, og fortalte om det han vil formidle i sin kunst. Det handlet om de store spørsmålene i livet og særlig her i Afrika: Om røtter, om verdiene og kraften i de gamle tradisjonene, om hvordan vestlig kultur og mote og penger truer afrikansk kultur, om selvrespekt og identitet, om tro og tvil, om forholdet til døden og til forfedrene, om fattigdom og rettferdighet. I løpet av to timer glemte jeg helt både tid og sted. Jeg kjente hvor sterkt disse bildene berørte meg. En sterk erfaring av at god kunst taler til hjertet, at den kan overskride grenser og kulturelle skillelinjer, og at den kan gi oss ny innsikt og forandre oss som mennesker. Jeg gikk fra møtet med Allain med en sterk følelse av at jeg i dag har lært noe nytt om meg selv og om menneskene i Afrika. I ettermiddag har jeg kjøpt to av bildene.

Nedenfor ser dere bilder av Allain i ateliet sitt, et kunstverk (triptyk) kampen afrikansk kultur står i for å bevare sin stolthet og selvrespekt og Allain utenfor huset sitt.

Lærer for en dag.

Den norske skolen skulle ha mattedag i dag. To av lærere var reist nordover med bil for å møte en norsk delegasjon fra Arendal. Jeg ble spurt om å være vikar. Opplegget var matteleker, problemløsning og praktiske oppgaver. Det var hyggelig å bli spurt. Det ble en fin dag fra kl. 8.30-13. Dagen ble avsluttet med en stafett med papirfly.

Lunsj ute under det store, skyggefulle mangotreet. Det er godt med skygge! Og fruktpause litt senere med mango og papaya. Koselig å få være i lag med barn og lærere på en liten skole. Siden Svein gikk her som barn, har det vært viktige utvidelser på skolen: Det er bygd basseng. Her er kommet et nytt bygg med lærerværelse, kontor for rektor og et ekstra klasserom og lager. Det største klasserommet i den gamle skolen er blitt bibliotek, og det er bygd skolekjøkken i tilknytning til biblioteket. For de norske barna, og sikkert også for mange voksne, var det å få eget basseng en stor ting. Skolen har fortsatt mange av de samme møblene som i Sveins skoletid. De bærer preg av slitasje.

Det er 9 barn på skolen, og det er altså siste året at den norske skolen er i drift. Noen av de norske barna går allerede på privat internasjonal barnehage og skole i byen. Denne skolen er drevet av tyrkiske muslimer, men mange av lærerne er kristne. De fleste barna på denne skolen er kamerunere fra velstående familier. De norske barna som går på denne skolen har et annet nettverk enn de andre norske.

Den norske skolen har et bibliotek med tidsskrifter, tegneserier, romaner, barnebøker, faktabøker med mere. Fint for oss også det. Man kan låne bøker og benytte anledningen til å ta opp en gammel klassiker, en krimbok eller oppbyggelig litteratur. Her er noe for enhver smak.

Det virker trygt her på stasjonen. Vi har ikke sett en eneste slange siden vi kom. I min barndom var det en dagligdags hendelse. Jeg tror den viktigste årsaken er at byen har vokst så mye, og nå omslutter stasjonen på alle kanter. Det er lite av naturlige gjemmesteder igjen. Men de finnes nok, når vi kommer utenfor byen. Harald, lærer på den norske skolen, hadde sett en da gikk en ettermiddagstur opp på Ngaoundéré-toppen. Vi fant forresten en liten skorpion ved bassenget på søndag. Den var klemt og satt fast i døren inn til dusjene.

For de kamerunske barna er det barneskole og barnehage like ved kirken her på stasjonen. Det er private skoler finansiert med foreldrebetaling. Dermed blir disse skolene også for barn fra velstående familier. Vi møter både skolebarn og barnehagebarn i fine skoleuniformer på vei til og fra skolen. Jeg stod en morgen og så på oppstilling og flaggheising på barneskolen, før barna gikk inn til første time. Det så ut som det var mange barn i hver klasse. Min mor var styrer på denne folkeskolen først på 60-tallet. Den gangen var bygging og drift av folkeskoler et satsingsområde både for norsk og amerikansk misjon i området. I dag er dette blitt et offentlig anliggende.

Som sagt så kom det en norsk delegasjon fra Arendal hit i dag. De skal bo her på stasjonen fram til søndag kveld. De har vært på safari litt lenger nord, i Boba Njida, i et par dager. De har sett mange ville dyr, men de har hatt det varmt. 48 grader på det varmeste. Det er i meste laget. Vi skal være litt sammen med dem på ulike arrangement de nærmeste dagene.

Bildetekster:

I skyggen under mangotreet.

Fra biblioteket på den norske skolen.

Barn fra folkeskolen på stasjonen.

Oppstilling og flaggheising ved skoledagens start.

Moped-taxi og Land-cruiser.

Første kvelden gikk jeg ut for å kjøpe brød. Jeg prøvde meg i den nærmeste boden. “Nei, vi har ikke brød, men jeg kan kjøre deg til et bakeri”, sa ungdommen bak disken. Et øyeblikk etterpå hadde han startet motorsykkelen. “Hopp opp,” sa han. I god fart bar det nedover bakken, over brua og mot byen. Det er vel slik transport alle advarer mot å benytte seg av i Afrika. Men sjåføren manøvrerte trygt i et kaotisk trafikk-bilde av fotgjengere, motorsykler og håndkjerrer. Det første jeg la merke til her i Ngaoundére var de mange motorsykkel-drosjene. Med gule refleksvester med nummer på ryggen. Det må være tusenvis av slike i denne byen. Og de har ikke bare én passasjer. Vi har sett en motorsykkedrosjel med 4 passasjerer. Og en annen nedlastet med sekker og esker, og en omfangsrik dame som klamret seg fast til lasset. Jeg fikk kjøpt brød, og kom trygt hjem igjen. 1 krone og 20 øre kostet drosje-turen.

Men vi får også disponere bil mens vi er her. En eldre modell Toyota Land-cruiser med 4-hjulstrekk og krabbegir. Og vinsj på støtfangeren foran hvis det skulle bli behov for det. Jeg regner med at denne bilen har opplevd litt av hvert på afrikanske veier, både i tørketid og regntid. Men det er en stor og tung bil å manøvrere i trafikken. Her om dagen kjørte jeg gjennom de trange gatene og den tette folkemengden på markedet. Jeg pustet lettet ut da jeg endelig kom ut på den andre siden. Skrekken må være å skade noen i trafikken her. Etter middag har jeg pleid å kjøre Emilienne hjem så hun slipper å gå den lange veien i solsteiken. Hun bor i bydelen bak sykehuset. “Kjør ned der”, sa hun og pekte. For meg så det mer ut som et uttørket elveleie enn en bilvei. Da var jeg glad jeg hadde solid bil. Det skal noe til før denne ikke kommer seg fram.

I går kjøpte Svein tørkede, røde blomster i løs vekt på markedet. Blomstene kaller de for Follere på fulani. I formiddag kokte Emilienne saft. Først skyllet hun blomstene. Så kokte hun dem i en stor kjele med vann sammen med nellik-spiker. Hun var ute en snartur og fikk tak i en stor bunt sitrongress og ananasskall (!) Hun sa at vi aldri måtte kaste ananasskall. De bruker skallet til å lage ananas-saft. I dag brukte hun skallet for å sette en ekstra smak på Follere-saften. Det kokte en stund. Så silte hun saften fra, og kokte det opp med sukker – rårørsukker - Guds eget sukker, som hun kaller det til forskjell fra alle mulige kunstige søtningsstoffer. Hun var imponert over at Svein hadde greid å finne førsteklasses sukker på markedet. Saften smaker nydelig! 6,5 liter ble det. Den er dyp rød, nesten som vin. Denne saften husker jeg vi fikk som vin under nattverden da vi var i Mali i 1997.

Vi er forskånet fra å kaste brød. Her kommer alt til nytte, til og med ananasskall. Enten er det noen som spiser sammen med oss på formiddagen, eller så er det noen som kan bruke det  vi hadde tenkt å kaste. Forrige dagen kjøpte Emilienne et stort kjøttstykke. Det vi kaller avskjær, tok hun med hjem og brukte i matlagingen til sine. Det er spennende arbeide sammen med henne på kjøkkenet fra råvarene handles inn på markedet og til middagen står på bordet.

I kveld bakte hun og annen kvinne norske brød og horn til en delegasjon fra Arendal som kommer hit i morgen. Stekeovnsdøren på gasskomfyren på internatet der de bakte var ødelagt, så brødene ble mislykket. Redningen ble vår stekeovn. Her ble hornene gylne og fine. Det gikk bra til slutt. Men i morgen tidlig må hun sette ny brøddeig. Hun skal steke dem i vår ovn. I morgen blir det travelt. Det er ikke tid til flere mislykkede forsøk. Sølvi skal i morgen være med på mattedag på den norske skolen med ulike leker og aktiviteter.

Bildetekster.

Det går en jevn strøm av moped-taxier på veiene. Man må se seg nøye for og være forsiktig når man skal krysse gaten.

Studer nøye bilde nummer to. Det er nesten ikke til å tro hvor mye som kan få plass på en moped.

Vi har en del firfirsler i nærmiljøet. De er morsomme og nysgjerrige, synes Sølvi, og langt å foretrekke framfor mus.

Utsikten fra soveromsvinduet vårt og skrivebordet der vi sitter og skriver.

Soudou Allah (Guds hus). Om bønnehytta på stasjonen.

Hvordan bygger man en kirke og et Guds hus i Kamerun?

De siste årene er det bygd mange kirker. Ofte har man vært mest opptatt av det praktiske: Menigheten trengte et gudshus der de kunne feire gudstjeneste. Gud trenger ikke praktbygg. Våre hus kan uansett ikke romme Den allmektige. Sentrum i vår tro er at i Kristus er Gud kommet til oss. “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet… full av nåde og sannhet.” Det avgjørende er ikke våre kirkebygg, men Jesu løfte: “Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Kirkene i Kamerun er ofte ganske enkle, rektangulære hus. Bygd av rød termittjord eller sement, og med bølgeblikk-tak. De er enkelt innredet og fattige på kunst-uttrykk. Det er tankevekkende i en kultur der kunst og tradisjoner er så viktig, og ofte har en religiøs dimensjon. Dårlig økonomi, liten kunnskap om liturgi, arkitektur og kirkekunst, og manglende forståelse for betydningen av stedegen kunst og tradisjoner er kanskje noen av årsakene. Mange kirker her er ganske kjedelige. Men noe er i ferd med å endre seg.

I 1999 ble det bygd en bønnehytte midt på stasjonen her i Ngaoundéré. Den skulle minne både norske misjonærer og kamerunere om at bønnen er hjerteslagene i kristen tro og i kirkens arbeid. Arkitekturen er den tradisjonelle afrikanske sirkel-formen som vi kjenner fra jordhyttene. I muren er det brukt jordblokker av rød jord som byggemateriale. Taket er et tradisjonelt stråtak. Når vi ser disse hyttene ute i landsbyene er det som om de vokser opp av den røde jorden. De ligner på de røde termitt-tuene som kommer til syne når det tørre gresset blir brent i tørketiden.

Under byggingen ble det ved en feiltakelse lagt et lag sement utenpå de røde jordblokkene. I ettertid har det vist seg å gi bønnehytta lengre holdbarhet og mindre behov for vedlikehold. Bønnehytta har inngang i sør. En støpt betongplate foran inngangsdøra innbyr til å ta av seg skoene før man går inn. Her i Kamerun var det sikk å ta av seg skoene før man gikk inn for å møte høvdingen. På begge sider av inngangsdøren er det dekorasjoner utført i kalkmaling med korset som motiv. På veggen er det 12 små vinduer i grupper på 3.  De er både et treenighetssymbol og et symbol på Israels 12 stammer og på de 12 apostlene som representanter for det nye gudsfolket. Alteret er vendt mot øst. Det er murt opp med rød stein. Alterplaten er en flat steinhelle hentet fra Benoue-elven. Det er støpt en benk i en halvsirkel inne i hytten. Ellers sitter en på afrikanske krakker og på matter på gulvet.

Den sentrale utsmykkingen i bønnehytten er altertavlen. Det er et relieff laget i termitt-jord med korset som motiv, et kors inspirert av gammel etiopisk tradisjon. Korset og feltene omkring er malt med jordfarger (okergul, rust, blå, hvit og ulike gråfarger). Dette var en tradisjonell afrikansk kunstform som var i ferd med å bli glemt. Midt i korsets sentrum er det lagt inn et viktig lokalt symbol, soré-bladet fra Gbaya-kulturen. I denne kulturen er dette treet et livets og fredens tre. Soré-bladene gir også tilgivelse. Janne Eide, misjonær og kunstrådgiver i kirken fra 1995-2001, var ansvarlig for denne utsmykkingen sammen med krukkemakerne Hawa Cathrine og Houma Dadji.

Reaksjonene på Bønnehytten har i hovedsak vært positive. Men for noen er det uvant. “Kan Soudou Allah (Guds hus) se ut som våre hytter og utsmykkes med våre kunstuttrykk”, er det noen som spør seg. Bønnehytta bærer bud om en ny interesse for kirkearkitektur og kirkekunst, og særlig for hvordan kirkene kan preges av verdier i afrikansk kultur og tradisjon.

Hønseføtter og gulerøtter.

Eksotisk å gå fra markedet med to levende høner i hånden. I dag var det jeg som fikk gjøre innkjøpene på markedet. Sandra Bischler var sjåfør og var med som kjent-kvinne. Sukker, gulerøtter, tomater, frukt, follere – tørkede blomster som brukes til å lage rød smakfull saft – alt får vi tak i på markedet. Men i dag altså først og fremst høner. Det var ingenting å si på utvalget både av frittgående høner og gårdshøns.  8000 francs for to, ca. 100 kroner. “Skal jeg skjære over strupen på dem, eller gjør du det selv når du kommer hjem?” spurte selgeren. Han tok en taustump og bandt føttene sammen på hønene. “Jeg gjør det selv”, svarte jeg kjekt. I min barndom var det ofte jeg som stod for slaktingen når vi skulle ha høne til middag. “Beviset på at du er en god afrikaner er at du kan slakte,” sa Emilienne. Hun forstod nok at jeg ikke er noen god afrikaner lenger. Hun ba gartneren om å gjøre det. Det var gjort på et øyeblikk, rett ved kjøkkendøra.  Emilienne slo varmt vann over hønene, og satte seg på en stol på kjøkkenet og plukket av dem fjærene. Etterpå svidde hun hønene på gassflammen.

To timer senere stod middagen på bordet. Deilig saus med tomat og hvitløk, aspargesbønner og gulerøtter, høne og ris. Nydelig! Og så laget hun sannelig et glass med syltede rødbeter med det samme. Emilienne spiser middag sammen med oss de dagene hun arbeider her. Det gir oss gode muligheter til å snakke sammen om mange ting. Hun er en fantastisk dame. En av støttespillerne i kvinnebevegelsen i kirken som mange bruker som rådgiver og sjelesørger. Hun ble enke for 15 år siden, har to barn og flere barnebarn som hun tar seg av. På søndag var det hun som hadde gudstjenesten i Burkina. Menigheten er for tiden uten prest. Derfor ble Emilienne bedt om å være både liturg og predikant. Sølvi har i løpet av formiddagen sydd nytt forkle til henne. Riktig fint ble det!

I dag tidlig kom Haram og solgte bananer på døra. Vi inviterte henne inn på en kopp kaffe og et stykke brød sammen med Emilienne og oss. Det satte hun stor pris på. Litt etter kom min kamerat Sanda. Så var vi 5 rundt bordet. Klokken tre i ettermiddag kom Sanda tilbake med sin kone Aie, og to av sine barn: Sønnen Seid Salomon og datteren Bebbe Giselle. To flotte ungdommer og en flott familie. Vi visste at de kom, så vi hadde bedt Emilienne lage litt ekstra høne og ris. Så det ble middag også til dem.  Vi fører et åpent hus her - og vi er blant venner!

I kveld ruslet jeg en tur gjennom sykehusområdet. Jeg var innom på det som var snekkerverkstedet i min barndom der vi hadde sløydtimene. Jeg kom i prat med en sykepleier som akkurat hadde gått kveldsrunden og sett til pasientene. Mange av bygningene er de samme, men driften er helt forandret. Sykehuset drives av den lutherske kirken og er pasientfinansiert. Mange har ikke råd til å betale verken for medisiner eller behandling. Det må være et nesten uutholdelig dilemma for et kirkens sykehus at de ikke har råd til å hjelpe de fattige. Dette er et stort tema som jeg får skrive mer om en annen gang.

DAGENS SYMMETRI

I Norge er det de fire årstidene som skaper rytme i tilværelsen. Vinter, vår, sommer og høst. Det er en god veksling og variasjon i årstidene. Her er det to årstider: Tørketid fra begynnelsen av november til begynnelsen av april, og regntid fra april til oktober. Men det er jo varmt hele året.  Det siste døgnet har det vært ekstra varmt, nesten lummert. Slik pleier det å være på slutten av tørketiden før regnet kommer. Det er den varmeste tiden på året.

·         DEN FRISKE MORGENEN: Det lysner litt før seks. Det er svalt og fint om morgenen. Solen er oppe omkring klokken syv. Ute er det friskt og man får lyst til å komme seg ut. Morgenstell, frokost, planlegging av dagen og maten. Skolen begynner 7.30.

·         DEN VARME TIDEN MIDT PÅ DAGEN: Temperaturen stiger raskt utover formiddagen. Fra klokken elleve og til klokken tre er det varm. Da holder folk seg i skyggen eller innendørs. Kl. 13 er det middag for nesten alle vi vet om her på stasjonen. Skolen er ferdig 12.30. En hvil gjør godt, hvis mulig. Sommerfuglene flyr lett forbi.

·         DEN SVALE ETTERMIDDAGEN: De siste par timene før det blir mørkt synker temperaturen og det er behagelig å bevege seg ute. Tiden for en kopp kaffe og en rusletur. Eller igjen tid for besøk eller andre oppgaver utenfor hjemmet. Kl. 16 er det vanlig å ha møter.

·         DEN MØRKE OG KJØLIGE KVELDEN OG NATTEN: Det er faktisk godt å sove om natten. Etter 37 grader om dagen er det fantastisk med 16-18 grader.

Denne vekslingen i løpet av døgnet, gjør det lettere å tåle varmen, og deler dagen opp i naturlige hvile og arbeidsbolker. Varmen er ikke konstant. Det er viselig laget. I alle fall her vi er nå. Det finnes nok varmere steder med også varme netter.  Emilienne sier at i regntiden mørkner og lysner det raskere enn ellers i året. Hun mener regnet nå kommer minst 14 dager senere enn i hennes barndom. Noen år kommer det bare litt regn i mars. Så blir det et opphold til i april. Da begynner regntiden på ordentlig.  Når regntiden blir kortere får alle det travelt med å få frø i jorden for å sikre en god avling.

Billedtekster:

Emilienne ribber hønene på kjøkkenet.

Aie og Sanda med ungdommene sine i sofakroken sammen med Sølvi.

Solnedgang over Ngaoundéré-toppen.

På gudstjeneste halve søndagen

Det er søndag, og vi har vært her en uke! Denne søndagen hadde vi bestemt oss for å gå på gudstjeneste i den nye katedralen her på stasjonen. Den første gudstjenesten, som er på franske, er klokken 08. Det vil si, den ble nærmere halv ni før vi kom i gang. På vei ned til katedralen passerte vi inngangen til den gamle stasjonskirken. Det strømmet barn inn dit for å ha søndagsskole. Under hele gudstjenesten kunne vi gjennom de åpne dørene høre sang og trommer fra søndagsskolen. Neste søndag har vi bestemt oss for å gå på søndagsskolen kl. 08 og nøye oss med fulanigudstjenesten klokken ti.

De to gudstjenestene var ganske forskjellige. Det var mye folk på begge gudstjenestene, mest på den franske. Likevel var det mer fart og liv på fulani-gudstjenesten. Det musikalske uttrykket var også forskjellig: Salmene på den franske gudstjenesten har europeiske melodier. De svinger ikke på samme måten. Fulani-gudstjenesten har et tydeligere afrikansk preg. 6 kor sang og danset i løpet av denne gudstjenesten. Hvert av korene hører til bestemt stammer og etniske grupper. De synger og danser på sitt språk. Og man blir berørt av intensiteten og entusiasmen i sangen. Det er fantastisk også med rytmene. (Her skulle du vært, Arnfinn, og spilt sammen med kamerunerne.) Ofte er det helt unge gutter som spiller trommer. Folk har rytmene og musikken i kroppen! Vi la merke til at fulani-menigheten bestod av en større andel eldre og flere kvinner enn på den franke gudstjenesten.

De har en underlig skikk med kunngjøringer før skriftlesningene i gudstjenesten. Og kunngjøringene tar lang tid. Her kunngjøres arrangement. Her leses det opp brev fra kirkeledelsen og andre. Og her presenteres fremmede som er på besøk. På begge gudstjenestene måtte vi reise oss, og jeg sa litt om hvem vi var og at jeg hadde bodd her i min barndom. På den franske gudstjenesten reiste hele menigheten og sang en sang på engelsk til ære for oss: “I am happy to see you today..” Etterpå hilste alle på dem som stod rundt dem. En ny variant av fredshilsen J På fulani-gudstjenesten sa jeg også en setning på fulani. Det skapte stor stemning i menigheten.

Under en ganske lang preken (som ble holdt på fransk og tolket til fulani) kom en eldre mann og satte seg ved siden av meg i kirkebenken. Han holdt forsiktig rundt meg, og spurte om jeg kjente han igjen. Det var gamle, gode Adamou Luc. Ved utgangsdøren når gudstjenesten var slutt ble det flere gode gjensyn med gamle kjente.

Barna var altså på søndagsskolen, men mange av de minste var med mødrene sine i gudstjenesten. De blir kraftig hysjet på hvis de laget noen som helst slags lyd. Kanskje ikke så rart når det er en kjempelang preken og vanskelig å høre uten mikrofon i den store kirken. Både barna og de voksne er pyntet i sin fineste stas når de skal i kirken. Det er en stor opplevelse bare å sitte og se på folk. Mange er nok fattige og bor i svært enkle hus. Men de prioriterer penger til vakre klær og liker å pynte seg.   

SØNDAG ETTERMIDDAG ER LUKSUS

Tenk så kjørte vi sammen med naboene våre, Harald og Ragnhild og deres barn og Ragnhilds søster Elisabeth til restaurant i byen for å spise middag. To luftige og svale stråhytter dannet en fredelig og fin restaurant. Dit drar vi garantert igjen. Ingen biler og mopeder eller annet bråk. Stille musikk og god mat og hyggelig prat rundt middagsbordet. Etterpå møttes vi her på stasjonen med kaffekanner ved bassenget på den norske skolen. Utrolig deilig med basseng. I dag var første dukkert. NYDELIG!! Flere familier var der med barna sine. Det var både solsenger og parasoll og vannsklie.

Søndag ettermiddag kl. 17.30 er det familiesamling tilrettelagt for de norske barna i Bønnehytta. Og så har vi snakket på Skype med Andrea, vårt kjære barnebarn i Bodø, som er 6 år i dag. David, vårt barnebarn i Asker, har dåpsdag i dag. Gratulerer med dagen til dem begge! Vi er glad for tekniske hjelpemidler som gir oss anledning til å holde kontakt og kunne være litt med på bursdagsselskap i Norge.

Den nye katedralen er et vakkert kirkebygg både utvendig og innvendig. Det ligger som et landemerke vendt mot byen.

Sølvi sammen med gamle kjente i kirkedøra etter gudstjenesten. Adamou Luc står nærmest Sølvi.

Hyggelig middag på restaurant i byen. Middag for to med forrett og drikke: 80 kroner. Det er merkbart billigere her enn i hovedstaden Yaoundé, selv om også det var billig sammenlignet med norske priser.

Deilig og svalt med et bad i varmen.

Sorgenfri uten strøm og vann

Noen ord om lørdag 19. mars:

Dagen ble ikke helt sorgenfri. Jeg (Sølvi) hadde magevondt. Strømmen ble borte. Og vannet forsvant når strømmen ble borte. Skummelt både for fryseboks og kjøleskap i denne varmen. Det var da jeg grep til krimboken Sorgenfri. Det var supert å tilbring dagen på sofaen med Nesbøs krimbok Sorgenfri i hånden.

Jeg (Svein) var på retreat i den presbyterianske kirken i byen for alle de protestantiske menighetene i Adamaoua-provinsen. Jeg dro sammen med Emilienne. Vi var på plass til avtalt møtetid kl. 08, men klokken var over halv ni før vi kom i gang. Ting begynner når folk er på plass. Og ganske mange kommer etter at ting er begynt. Over hundre deltakere ble vi etterhvert. Jeg var den eneste hvite. Først var det Bibel-timer. (Nesten tre timer med en liten pause.) Så var det tid for spørsmål og veiledning i plenum. Interessant å høre både spørsmålene og hvordan det blir veiledet i vanskelige etiske og sjelesørgeriske spørsmål. Deretter ble forsamlingen delt inn i 7 grupper for å be sammen. Hver gruppe ble ledet av en prest. Jeg fikk min gruppe, og som avslutning ble jeg utfordret til å be høyt i plenum. Det var ikke tid til å forberede seg. Man må bare hoppe i det. Etter en kort pause var det nattverd-gudstjeneste. Og til slutt mat og drikke til alle, et kjærlighetsmåltid etter bibelsk forbilde: Et stykke baguette til hver, en smultbolle, to bananer og litt brus. En spennende anledning for meg til å knytte kontakter, og føle litt på det økumeniske klimaet i området. Klokka var nesten tre før møtet var ferdig. Etter tolv er det stekende varmt i sola. De siste dagene har temperaturen vært godt over 35 grader. Heldigvis blir det svalere utover ettermiddagen. Om natten er det behagelig ned mot 15 grader på det kaldeste. Da går det greit å sove under myggnettingen.

Strømmen kom tilbake utpå ettermiddagen, og sent om kvelden kom også vannet tilbake i kranene. Vi har selvsagt drikkevann som vi kjøper i flasker i butikken og oppbevarer i kjøleskapet. Og så har vi noe vann som er ferdig kokt og filtrert på flasker. Det har vi lært om livet her i Kamerun: Man må alltid ha vann tilgjengelig.

Interessen for fotball er enorm i Kamerun, både blant barn og voksne. Overalt der det er en åpen plass spilles det fotball. Akkurat som vi gjorde det i min barndom.

Det er ganske tørt nå i tørketiden. Det som ikke blir vannet, tørker bort. Men det er noen trær med vakre blomster rundt husene på stasjonen. Her ser dere et eksempel.