Hvordan bygger man en kirke og et Guds hus i Kamerun?
De siste årene er det bygd mange kirker. Ofte har man vært mest opptatt av det praktiske: Menigheten trengte et gudshus der de kunne feire gudstjeneste. Gud trenger ikke praktbygg. Våre hus kan uansett ikke romme Den allmektige. Sentrum i vår tro er at i Kristus er Gud kommet til oss. “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet… full av nåde og sannhet.” Det avgjørende er ikke våre kirkebygg, men Jesu løfte: “Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.
Kirkene i Kamerun er ofte ganske enkle, rektangulære hus. Bygd av rød termittjord eller sement, og med bølgeblikk-tak. De er enkelt innredet og fattige på kunst-uttrykk. Det er tankevekkende i en kultur der kunst og tradisjoner er så viktig, og ofte har en religiøs dimensjon. Dårlig økonomi, liten kunnskap om liturgi, arkitektur og kirkekunst, og manglende forståelse for betydningen av stedegen kunst og tradisjoner er kanskje noen av årsakene. Mange kirker her er ganske kjedelige. Men noe er i ferd med å endre seg.
I 1999 ble det bygd en bønnehytte midt på stasjonen her i Ngaoundéré. Den skulle minne både norske misjonærer og kamerunere om at bønnen er hjerteslagene i kristen tro og i kirkens arbeid. Arkitekturen er den tradisjonelle afrikanske sirkel-formen som vi kjenner fra jordhyttene. I muren er det brukt jordblokker av rød jord som byggemateriale. Taket er et tradisjonelt stråtak. Når vi ser disse hyttene ute i landsbyene er det som om de vokser opp av den røde jorden. De ligner på de røde termitt-tuene som kommer til syne når det tørre gresset blir brent i tørketiden.
Under byggingen ble det ved en feiltakelse lagt et lag sement utenpå de røde jordblokkene. I ettertid har det vist seg å gi bønnehytta lengre holdbarhet og mindre behov for vedlikehold. Bønnehytta har inngang i sør. En støpt betongplate foran inngangsdøra innbyr til å ta av seg skoene før man går inn. Her i Kamerun var det sikk å ta av seg skoene før man gikk inn for å møte høvdingen. På begge sider av inngangsdøren er det dekorasjoner utført i kalkmaling med korset som motiv. På veggen er det 12 små vinduer i grupper på 3. De er både et treenighetssymbol og et symbol på Israels 12 stammer og på de 12 apostlene som representanter for det nye gudsfolket. Alteret er vendt mot øst. Det er murt opp med rød stein. Alterplaten er en flat steinhelle hentet fra Benoue-elven. Det er støpt en benk i en halvsirkel inne i hytten. Ellers sitter en på afrikanske krakker og på matter på gulvet.
Den sentrale utsmykkingen i bønnehytten er altertavlen. Det er et relieff laget i termitt-jord med korset som motiv, et kors inspirert av gammel etiopisk tradisjon. Korset og feltene omkring er malt med jordfarger (okergul, rust, blå, hvit og ulike gråfarger). Dette var en tradisjonell afrikansk kunstform som var i ferd med å bli glemt. Midt i korsets sentrum er det lagt inn et viktig lokalt symbol, soré-bladet fra Gbaya-kulturen. I denne kulturen er dette treet et livets og fredens tre. Soré-bladene gir også tilgivelse. Janne Eide, misjonær og kunstrådgiver i kirken fra 1995-2001, var ansvarlig for denne utsmykkingen sammen med krukkemakerne Hawa Cathrine og Houma Dadji.
Reaksjonene på Bønnehytten har i hovedsak vært positive. Men for noen er det uvant. “Kan Soudou Allah (Guds hus) se ut som våre hytter og utsmykkes med våre kunstuttrykk”, er det noen som spør seg. Bønnehytta bærer bud om en ny interesse for kirkearkitektur og kirkekunst, og særlig for hvordan kirkene kan preges av verdier i afrikansk kultur og tradisjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar