Et varmt gjensyn

I formiddag møtte vi henne – en av dem som Sveins foreldre så ofte har fortalt om. Selv om jeg ikke har møtte henne før, føler jeg virkelig at jeg kjenner henne fra bilder og beretninger i disse 40 årene jeg har kjent Svein og familien.

Koursoumi Catherine – gift med presten Wodji Gabriel. Mannen hennes var prest i ti år i Banyo mens Svein og familien bodde der. Deretter var han distriktsstyrer i Tibati i ti år.  De flyttet hit til Ngaoundéré da han ble pensjonist. Koursoumi har født ni barn som alle er voksne nå. Vi gjetter på at hun må være ca. 75 år nå, kanskje litt mer. Hun kom på besøk i formiddagen. Plutselig stod hun bare der ved kjøkkeninngangen. Emilienne ropte på Svein. “Her er noen som vil snakke med deg. Kjenner du henne igjen?”

Svein skjønte straks hvem hun var. Fortsatt er hun høy og flott, som en høvdingdatter på tross av alderen. Hun var forundret over å se Svein igjen som voksen mann. Hun husken han jo som gutt og tenåring. Og hun var glad for å se meg som Sveins kone. Svein har så tydelige og gode minner om henne. Hun var en usedvanlig vakker kvinne - sterk, glad og med et godt smil, og alltid omgitt av mange barn. De var et veldig spesielt par hun og mannen hennes, Gabriel. Det fulgte så mye latter med dem, og det var godt å være sammen med dem. Familiene var ofte på besøk hos hverandre og spiste sammen, og de samarbeidet mye i menigheten der Gabriel var prest. Han var en viktig drivkraft bak at menigheten i Banyo fikk bygget ny kirke.

Gabriel døde for ca. 18 år siden. Koursoumi fortalte om alle barna i tur og orden. Den yngste sønnen deres, Ebeneser, er bankmann og gift med en tysk kvinne som er barnelege. De bor i Tyskland, og han har fått tysk statsborgerskap. Han er bankmann. Den eldste gutten, Baba, som var Sveins gode kamerat i Banyo, er sjef for et stort hotell i Bamenda i Sør-Kamerun. Mange av de andre barna bor og jobber her i Ngaoundéré, noen på College Protestant og noen på sykehuset. Hun ville også høre om alle i vår familie, og spurte interessert om hvordan alle hadde det og hva de arbeidet med. Jeg er glad jeg tok med bilde av storfamilien fra Norge så vi kan vise det fram når vi snakker om familien vår.  

Vår kjære Emilienne sendte Pauline, hun som vasker i huset, ut for å kjøpe ferskt brød da vi fikk besøk. Så satt vi alle 5 rundt bordet og spiste brød, frukt, litt rester av hirsegrøten fra frokosten (alltid populært!) og kaffe og myntete. Og ikke minst den gode Follere-saften.

Nå når dette skrives er det kveld og mørkt ute. Vi hører mange spennende lyder gjennom de åpne vinduene (vi har myggnetting): Gresshopper, en jevn strøm av mopeder, stemmer, bønnerop fra moskeene i nærheten og afrikansk sang og rytmer fra baren rett på andre siden av muren. Det er vakkert å høre på. Det er ingen tvil: Vi er i Afrika!

Jeg kommer tilbake med bilder senere på grunn av ustabilt nettverk her.