På møte med “Kvinner for Kristus”.

I ettermiddag (onsdag)  kl. 16 gikk jeg med en av kvinnene her til samling for Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus). Det var 12 kvinner samlet i dag i den gamle kirken på sykehus-området. Programmet for kvelden var å forberede festen for en gruppe fra Arendal som er på menighetstur til Kamerun. Festen er 26.mars- og vi er invitert til å være med på matlaging og fest. Kvinner for Kristus er virkelig en sterk kraft i kirken her. Kvinnene vet at de er viktige i familien, i samfunnet og i kirken.

Hver enkelt av dem gjør inntrykk. Og det er spennende å være sammen med dem enda så lite fransk jeg får med meg. Spøk og latter, samarbeid og målrettet arbeid preget stunden. I ettermiddag bestemte de seg for hva de skulle lage av mat og hvem som skulle lage de forskjellige rettene. For det blir deilig mat- det er helt sikkert. Og så bestemte de seg for sanger og øvde på dem. De skiftet på å være forsanger, og de oppmuntret hverandre til å synge ut. Og de hadde bevegelse og dans med når de sang. Jeg har med andre ord “sunget” og danset på afrikansk vis – og de sa jeg alltid var velkommen til å være med. De likte kjolen min- en av de som blei kjøpt i Yaounde, men fortsatt er de selv en mil foran i eleganse. En av guttene som stikker innom nå og da lo skikkelig høyt da jeg kom gående i min nye solhatt av flettet siv. Men kvinnene ba om å få låne den til å vifte seg med fordi det var så varmt i kirken. Til slutt sto vi i en ring og holdt hverandre i hendene mens vi ba over bønneemner som ble foreslått.  Vi avsluttet med Fader vår og så ruslet ut i den svale ettermiddagsluften ca. kl.18.

På Korsvandring sammen med katolikkene.

Mens Sølvi var sammen med kvinnene, tok jeg bilen og kjørte en tur til byen. Nokså tilfeldig stanset jeg foran den katolske katedralen. Mange unge mennesker var på vei inn, og jeg bestemte meg for å slå følge med dem. Jeg var alene hvit sammen med et par hundre kamerunenere. Stort sett studenter og unge mennesker. Det var fastegudstjeneste og korsvandring i kirken. Jeg er glad i Korsveien i Rønvik kirke, men vi har mye å lære av katolikkene når det gjelder å bruke den, særlig nå i fastetiden.

En liten prosesjon, en korsbærer og to lysbærere, gikk fra stasjon til stasjon. Menigheten stod i benkene og sang med på et vers mens prosesjonen beveget seg til neste stasjon. Oppe ved lesepulten stod en mann og en kvinne som leste bibeltekster til hver stasjon. En prest fulgte prosesjonen i midtgangen. Etter at han hadde sagt navnet på stasjonen, knelte hele menigheten og tilba korset. Så fulgte en kort tekstlesning. Deretter knelte menigheten igjen mens presten ba en lengre bønn som innholdsmessig hadde sammenheng med den aktuelle stasjonen. Bønnen ble avsluttet med et fadervår eller et ave Maria.

Det gjorde inntrykk å knele i stillhet sammen med så mange afrikanere, lytte til bibel-tekstene og bønnene og meditere over lidelseshistorien. Da vi var ferdige med den 14. stasjonen kjentes det som vi hadde fulgt i Jesu fotspor på Korsveien helt fram til Golgata. Dette var en meningsfull måte å markere fastetiden på. Hadde det vært mulig å oppleve noe lignende i Rønvik kirke? Selv om kirkerommet vårt er godt egnet for korsvandringer, mangler vi vel fortsatt noe på å forstå at fastetiden har noe viktig å si oss.

Vi har hatt litt problemer med nettverket de siste par dagene. Det er ikke så lett verken å få lagt ut stoff eller å bruke Skype. Men sånn er det bare. Vi håper det bedrer seg.