Franske hvete-bagetter eller hirse-rundstykker?

Også vi er rystet over tragedien som har rammet Japan! Dette skjedde samme morgen som vi reiste til Kamerun. Derfor gikk det litt tid før vi fikk det med oss. Vi strever med å forstå omfanget av tragedien. Også her i Kamerun er folk med å be for dem som er rammet, og for dem som prøver å hjelpe.

Her kommer noen flere hverdagsglimt fra livet vårt i Kamerun:

Det er en ny dag. Emilienne kom med nymalt hirsemel. Hirsen hun vasket og tørket i sola i går hadde hun med seg nymalt i dag. Så laget hun en god brød-deig med et kilo hirse, en dl Toro havrebrødmix og en dl Toro lys melmix, litt Fiberhusk, honning og gjær. Gjær kjøpt på markedet. Jeg foreslo å lage små rundstykker av deigen - og da vi kom hjem fra en liten tur i byen, duftet det deilig og jeg fikk smake de beste rundstykker jeg noen gang har spist på de fire årene jeg har hatt cøliaki. Fantastisk. Vi spiste av dem alle tre ved siden av middagen. Heldig at vi har fryser, så kan jeg ha rundstykker en god stund.

Ved kaffepraten i morges spurte vi litt om dette med hirse kontra hvetemelsbakst. “ Alle” spiser baguetter her. De fattigste har riktig nok ikke råd til å spise baguetter. Mange spiser rester fra gårdagens middag til frokost og lunch. Så lages ny middag til kvelds. Couscous er en viktig bestanddel av middagen. Ofte brukes rester også til de andre måltidene. I min barndom ble det nesten bare brukt maniok her i distriktet. Nå er det mest mais, men den tilsettes ofte litt maniok for å gjøre massen seigere. Emilienne sier at hun brukte mye hirse når deres barn var små. Men nå er hirsen blitt så dyr at de fleste bruker mais.

Også lokale varer ser ut til å være mindre tilgjengelig for lokalbefolkningen. Men hadde de hatt muligheten til å velge, ville nok de fleste valgt lokal og tradisjonell mat. Jeg kjenner meg som cøliaker virkelig hjemme i det tradisjonelle afrikanske kostholdet. Jeg reiste i tillit til at det skulle la seg gjøre å leve mer naturlig glutenfritt her enn hjemme, og det ser virkelig ut til å slå til. Emilienne skal lage couscous til oss. Og kakene til kaffen har vi jo allerede fått smaken på. Sesamkjeks med honning som bindemiddel.

Apropos honning: I går ettermiddag kjøpte vi et spann honning hos en som kom på døra og solgte. Flytende, mørk smaksrik honning! Nesten som den skal være brent, og den er jo på sett og vis brent i solen. Den smaker mindre søtt og mer aromatisk enn honningen fra Honningsentralen, det skal være sikkert. Vi kjøpte oss også hver sin stråhatt på døra. Solide saker- kanskje mer siv enn strå.

Ved middagsbordet snakker vi med Emilienne om situasjonen i kirken her og om livet generelt. Det er mye å lære. I ettermiddag skal jeg (Sølvi) på møte i Femmes pour Christ – kvinnebevegelsen i kirken her.

I formiddag kom Sveins venn Sanda på besøk igjen. Han hadde med et stort vakkert bilde fra dåpsdagen sin for mange år siden. På bildet var alle de unge guttene som ble døpt i hvite skjorter, presten Einar Follesøy, Gerd Sandnes og Elsa, Sveins mor. Hun var styrer på folkeskolen der Sanda gikk.  Sanda var også begeistret over å få se bilder av Sveins foreldre på pc’en vår. Mamma og pappa, kaller han dem. Han er rørende når han snakker om hva de norske misjonærene har betydd. Og så er han bekymret, ja mer enn det, over at NMS nå trapper ned virksomheten og overlater stadig mer av ansvaret til den lokale kirken. “Vi trenger dere fortsatt”, sier han.  

Ps. For meg har også denne dagen gitt en fantstisk matopplevelse. Ved veien i kveld kjøpte jeg 10 stk makkala (små boller stekt i smult) av ei dame som holdt på å steke dem. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, og de smakte himmelsk. Kr. 1,20 for 10 stykker! Det er underlig hvordan lukt og smak kan gjøre følelser og stemninger som man trodde man hadde glemt nærværende.

Billedtekster:

Vi har tilgang på mye god frukt: Pappaya, mango, avokado, appelsin, banan, annanas.

Stadig kommer det folk og tilbyr sine varer på trappa her vi bor - frukt og grønnsaker, malerier, smykker og kunstgjenstander.