Sprettert.

Lørdag kjøpte jeg en kamerunsk sprettert. Spretterten var viktig i min barndom. Jeg lærte å bruke den av kamerunske kamerater. Utallige timer ble brukt til å øve seg på skyte på blink. Etter hvert ble jeg også en habil jeger. Når vi hadde fri fra skolen kunne jeg tilbringe hele dagen på jakt sammen med kamerunske gutter. De var både flinke jegere og dyktige skyttere. Det var mest småfugler vi jaktet. Men noen ganger greide vi også å skyte ei due eller ei kråke. Spretterten var et farlig våpen. Noen dager kunne vi ha med oss hjem over tyve småfugler etter dagens jakt. De ble tilberedt og spist sammen med couscous og saus om kvelden.

Som regel lagde vi sprettertene selv. Først gjaldt det å finne et godt emne. Noen busker hadde greiner som dannet en god y-form. Så gjaldt det å få tak i gummi fra en bil- eller en sykkel-slange. De to strikkene som strammes måtte være av god kvalitet med god spenst. Det var det som ga fart og kraft til steinen som ble skutt. En periode husker jeg vi fikk tak i en spesiell sort rød gummi fra slagen i bildekk. Strikkene ble forsiktig skåret i passe bredde med barberblad. Det måtte ikke bli sår og merker i kantene, for da ville strikkene ryke når vi strammet strikken. Disse strikkene ble surret fast til det emnet vi hadde funnet, ofte med stikk av dårligere kvalitet. Så gjaldt det å få tak i et stykke skinn som steinen skulle legges i. På begge sidene av skinnet ble det laget hull der strikkene ble festet med gummi. Flere av misjonærene var ivrige jegere, så det var ikke så vanskelig å få tak i en liten skinnbit. Det hendte vi byttet bort skinnbiter for å få tak i den beste strikken. Så gjaldt det å finne gode, runde steiner som var stabile og holdt retningen når de ble skutt ut.  

Jeg har alltid vært fascinert av fortellingen i Det gamle testamentet om David og kjempen Goliat. Noen synes kanskje det er rart at unggutten David kunne felle den store kjempen som hadde både sverd og rustning. Det synes ikke jeg. Jeg har alltid sett for meg unggutten David med en god sprettert. Det står til og med at han var nøye med de steinene han valgte ut. Når jeg leser fortellingen ser jeg for meg den unge David som en ung kameruner med de samme ferdighetene som mange kamerunske gutter i min barndom hadde med sprettert. At et godt skudd og et treff i panna kunne få kjempen til å falle om, er jeg ikke det minste overrasket over. Det mest overraskende i fortellingen synes jeg er at Goliat ikke forstod hvor farlig David var med en sprettert i hånden, og at han lot han få komme på skuddhold.