Hus og minner fra min barndom.

Mye er forandret siden jeg reiste fra Kamerun 21. juni 1970. Jeg var 16 år og skulle begynne på gymnas i Bodø. Byen Ngaoundéré er i dag 10 ganger større enn dengang. Før lå misjonsstasjonen et stykke utenfor byen. Nå har byen vokst rundt stasjonen på alle sider. På stasjonen er mye forandret. Det er bygd nye hus, det er høye trær der det før ikke var trær og noen veier er lagt om. Det var ikke så lett å kjenne seg igjen med en gang. Men etterhvert går det lettere. De viktige husene fra min barndom står fortsatt. Mye er også overraskende likt etter mer enn 40 år. Det er mange sterke minner knyttet til barndommens hus og rommene i dem.

Her er huset som ble bygd til oss, og som vi bodde i første periode (62-65). Jeg har klare minner fra byggeperioden. Og jeg husker gleden da vi flyttet inn i nytt hus, Til venstre på bildet er hovedinngangen og verandaen der vi ofte oppholdt oss. Huset ligger like ved den norske skolen. I dag er det rektor på skolen som bor der med sin familie.
Bildet under er fra baksiden av huset vårt med kjøkkeninngangn. Dette var Sambo (kokken vår) sitt domene. Jeg husker at jeg hadde kjøkkenhage her der jeg dyrket rødbeter, agurk og annanas som jeg solgte til min mor. Og her hadde vi hønene våre som brukte å legge egg i vedskjulet. Dengang var det ikke innlagt vann. I tørketiden var det kvinner som bar vann til kjøkkenet fra en brønn oppe ved sykehuset. Det var en omfattende prosedyre med å koke vann, filtrere det og fylle det på flasker som ble lagt i kjøleskapet. Kaldt vann var en luksus! Og vi hadde bare elektrisk strøm noen timer om kvelden fra et aggregat. Maten ble tilberedt på gass og vedkomfyr. Det er utrolig deilig nå med strøm og innlagt vann. Kjøleskapet går på strøm, mens varmtvannsbereder og komfyr går på gass. Dessuten har vi nå vannklosett.

 

Nedenfor ser dere bilder fra den norske skolen. Her gikk jeg det meste av min grunnskoletid (1.-5. klasse og 7.-9. klasse). Tankene går til dem som var lærere i disse årene. De var opptatt av at vi skulle få en god norsk skolegang, slik at vi kunne takle overgangen til det norske skolesystemet. Når jeg tenker tilbake på skoletiden synes jeg kanskje at det ble lagt lite vekt på at vi skulle lære om det afrikanske samfunnet og omgivelsene her. Skolen var underlagt Oslo skolestyre, og fulgte norske læreplaner og skoleruten for Oslo nokså slavisk. Da jeg avla ungdomsskole-eksamen i 9. klasse kom eksamensoppgavene i forseglede konvolutter. Jeg var eneste eksamenskandidat. Likevel var det 4 vakter tilstede i klasserommet i tråd med de norske eksamensreglene og passet på så jeg ikke skulle jukse.

 

Den andre perioden (67-71) bodde foreldrene våre ett år i Garoua i nord og 3 år i Banyo. Til Garoua var det én dagsreise med bil og til Banyo to. Min søster og jeg bodde på internatet i Ngaoundéré like ved den norske skolen. Vi var hjemme på ferie til jul og om sommeren. Nedenfor ser dere bilder fra internatet. De første fire årene da vi bodde hjemme var lykkelige år i min barndom. Årene på internatet var vanskelige. Jeg følte meg ofte ensom og følte mye ansvar for min søster som var 3 år yngre enn meg. Det var rart å komme inn på internatet. Spisesalen var akkurat som dengang. Spisebordet stod på samme plass. Rart å rusle i korridorene og ta i døren inn til rommet mitt. Fortsatt undrer jeg meg over at det dengang var så liten bevissthet om barns følelser og behov. Jeg er glad for det oppgjøret som NMS har tatt de siste årene med denne delen av vår historie. NMS utga i 2010 en bok som fortalte historien og de norske internatskolene. Det var spennende lesning. Det er nå flere år siden internatet ble lagt ned. Fra høsten av skal også den norske skolen i Ngaoundéré legges ned. I dag går noen av de norske barna på internasjonal skole i byen.



Dette er min barndoms kirke. Dengang syntes jeg den var så stor. Nå ser jeg hvor liten den er. Og hvor nøkternt den er utsmykket. Det er bare altertavlen med den hvite Jesus. Til jul flettet norske og kamerunske barn lenger av grønne mangoblad som hang langs veggene i kirken. Jeg husker at jeg som barn undret meg over at Jesus var hvit som oss norske, og at vi sang sanger til norske og europeiske melodier. To kvelder har vi vært en tur innom i kirken og hørt på korøvelser. De synger afrikanske sanger akkompagnert av trommer.

I denne kirken ble jeg konfirmert våren 1969. Jeg var alene konfirmant og hadde konfirmantundervisning en ettermiddag i uken på kontoret hos misjonsprest Ullestad. Jeg pugget salmevers og lærte luthers lille katekisme. På konfirmasjonsdagen ble jeg overhørt i alt jeg hadde lært med alle norske misjonærene til stede. Jeg ble konfirmert på den gamle måten med spørsmål og løfteavleggelse og håndslag til presten. Det var like stort og viktig som ordinasjonsdagen min 11 år senere. På eksamen i systematisk teologi på MF hadde jeg god nytte av det jeg lærte i konfirmasjonstiden.