Utenfor og innen for muren.

Det hender mye hver dag- i går skrev vi litt om det. Middagen i går må bare nevnes. Middagen står på bordet ca kl. 13. Jeg fikk følge kokkens stødige hånd ved grytene da hun laget couscous.. Sausen hadde kjøtt, tomater, løk, hvitløk, grønne grønnsaker og hvit pepper som surrer før peanøttene has oppi. Peanøtter som blir nesten flytende og kjøpes ferdig malt i små poser på markedet. Ved siden av kokes maismel iblandet litt maniok for å bli litt seig. Spennende å se hvordan hun håndterte maismelet som blir som en grøt og er helt blank og hvit. Det krever sin kvinne å røre i den for å unngå klumper og få blendet væske og mel. For å få det til, satte hun seg på en lav krakk og låste kasserollen mellom føttene (crocks-skoene beskyttet føttene mot varmen). Og så rørte hun med begge hendene i et godt tak om sleiva. Det fungerte topp. Før servering dyppet hun et plasttefat i kald vann med litt olje i og tok maisen opp av kjelen. En “bit” av gangen. De blei som avlange baller og lå så fint i serveringsbollen. Og så spiste vi med fingrene. Tok en bit “maisgrøt” og dypet, eller rettere sagt løftet sausen med denne og puttet i munnen. Deilig spør du meg! Svein kjente igjen retten som vanlig i hans barndom her og han syntes den var helt som den skulle være - kjempegod! Sausen var vidunderlig, med fyldig smak av peanøtter. Dette er den retten folk vanligvis spiser, ja, for mange står den fast på menyen.

En stor forskjell fra min barndom er at det er bygd en høy mur rundt stasjonsområdet. Den er bygd av hensyn til sikkerheten. Huset vi bor i ligger tett ved muren. Både om dagen og om natten hører vi lyder, musikk og rytmer husene på den andre siden av muren. Ved solnedgang gikk vi igjen en tur langs veien utenfor muren. Her går det en strøm av mopeder med én eller helst flere personer på. Man må se seg godt for for å komme trygt over veien. Langs veien ligger det så butikker, salgsboder av alle slag, barer, frisører og skreddere. Noen kvinner steker fi sk og kjøtt for salg, og ikke minst: Her stekes “makkala” eller beignets - deilige smultbollene som Svein elsker. Han har de siste dagene handlet fast hos en kvinne når har vært ute og ruslet. 10 smultboller for 100 kamerunfrancs, det vil si 1 krone og 20 øre. Dessverre blander de litt hvetemel i dem, så jeg kan ikke spise dem. Jeg håper vi med tid og stunder kan få laget noen uten hvetemel. Langs bodene møter vi små og store som vi prater med. Bak bodene skimter vi husene og gårdsplassene. Med høner, geiter, ildsted og barn som leker.

Vi starter ettermiddagsturen med å gå oppover til porten som vender mot sykehusområdet. Sykehuset ligger utenfor muren. I en liten innhengning ved veien ligger en liten kirkegård. Svein husker at noen norske og amerikanere ligger gravlagt der.

Portene inn til stasjonsområdet åpnes kl. 06 og stenges kl. 19. Det står vakt i porten som åpner hvis man kommer etter at porten er stengt. Ulike steder i muren er det dører som står åpne om dagen, men som er stengt om natten. Det er også noen som holder vakt inne på stasjonsområdet om natten. Det kjennes trygt ut. Gjennom vinduet hører vi lyden fra musikk, sang og trafikken fra veien utenfor muren.

På bildene nedenfor ser dere damen som Svein pleier å handle smultboller (makkala) hos. Og glade barn som vi møtte på veien.