Sølvi og Svein i Kamerun: TOLK OG SJÅFØR.

Her kommer et nytt innlegg i serien “hva gjør dere hele dagen”:

Dagen i dag (25.mars) startet med frokost sammen med en gruppe fra Barbu menighet i Arendal og representanter fra Agder bispedømme som er på besøk denne uken. Vi spiste frokost sammen med dem på internatet. Agder bispedømme er vennskaps-bispedømme med sørvest-synoden her og biskopen i Tibati. Han og kona var kommet ens ærend til Ngaoundéré for å møte sørlendingene. Biskopen holdt en fin andakt ut fra teksten om Jesu møte med kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. “Vi mennesker er ofte så harde og nådeløse når vi dømmer hverandre,” sa han. “Gud er nådig. Han vet alt, og likevel tilgir han. Han gir verdighet til både kvinner og menn. Og den som får sine synder tilgitt, får et nært og godt forhold til Jesus.” Svein fikk utfordringen i situasjonen og tolket både fra fransk til norsk og fra norsk til fransk. De norske hadde med brev fra biskop, og et vakkert bispekors slik som de norske biskopene har. Det var fint å møte biskopen. Vi skal jo til hans bispedømme når vi skal jobbe på Bibelskolen på Meng. Han ønsket oss varmt velkommen.

Men dette var bare starten på dagen. Vi har fulgt sørlendingene hele dagen gjennom et variert og spennende program. Svein ble bedt om å være sjåfør på en av bilene. Vi kjørte østover fra Ngaoundéré, 50 km til Tello-fossen. Veiene er et kapittel for seg. Humpete og hullete og støvete. Man må benytte hele veibredden for å styre unna de verste hullene. 50 km i timen er maksfart hvis ikke passasjerene skal bli bilsyke. Utrolig at det går bra. Innimellom møter vi afrikanske busser fulle av folk, og med fullt av bagasje på taket. De kjører garantert i mer enn 50 km/t.

Tello- fossen var en opplevelse. Fossen er 50 meter høy og vannet ender i en stor canyon. Vi fulgte en murt trapp ned til fossen. Det var også mulig å gå inn i en stor grotte bak selve fossen. Svein har vært her mange ganger i sin barndom på søndagstur med familien. Fossen er spektakulær. Og det er vakkert med frodig vegetasjon omkring og et spennende fugleliv. Her spiste vi lunsj.

På veien utover oppdaget en av bilene at de var nesten tom for diesel. I en liten landsby fikk vi etterfylt to kanner diesel. Under lunsjen ble det oppdaget at enda en bil hadde glemt å fylle diesel. Men de afrikanske sjåførene var ikke rådløse. De tok tomme vannflasker, skar av dem tuten, og tappet diesel fra en slange under bilen vår. “I Afrika må vi lære å klare oss”, sa den afrikanske sjåføren. Vi kjørte gjennom et spennende savanne-landskap. Det er fascinerende med jordfargen som veksler fra oker til rødt. Det er overaskende mange grønne trær til å være nå mot slutten av tørketiden. Deler av dagen var det overskyet. Det er godt for da er det ikke fullt så varmt. Ved fossen var det så svalt og friskt.

Deretter var vi på et fantastisk besøk i liten tradisjonell landsby som heter Yoko, bare noen kilometer fra Ngaoundéré. Her har de hogd stein til byggingen av den nye millenniums-kirken her på stasjonen. Erik Bischler, stedlig representant for NMS, hadde gjort en avtale med en av vaktene her på stasjonen. Han bor i landsbyen, og tok gjestfritt imot hele den store norske gruppen. Husene var tradisjonelle jordhytter med stråtak. De viste oss rundt både inne og ute, og fortalte om hvordan de lever. Enkelt, men utrolig vakkert. Virkelig en følelse av å være på besøk i det opprinnelige og ekte Afrika. De fleste i storfamilien var ute på markene og arbeidet, men barna og noen voksne var hjemme ved husene. Vi synes vi ser så mange vakre barn. De er en stor rikdom for sine familier.

Siste post på programmet var bønn og velsignelse av et nytt hus. Den lutherske kirken i Kamerun har egen liturgi for det i sin liturgi-bok. Chantal, som er kokk hos Bischlers, har fått bygd nytt fint hus. Nå ønsket hun hele den den norske gruppen på besøk for å velsigne det nye huset. Huset ligger i et område som i min barndom var et yndet lekeområde. "Eventyrland", kalte vi det, på grunn av de store steinene og de mange hulene som vi kunne leke i. Hun ville at vi skulle be om at det skulle bli et godt hus å bo i for henne og familien, og om at onde ånder og krefter ikke skulle plage dem. De to norske kvinnelige prestene gikk fra rom til rom og ba om Guds velsignelse og vern over det nye huset og dem som bodde der. Til slutt ba vi Fadervår og sang et salmevers. Alt foregikk på norsk. Men Chantal ville det slik. Hun vet at Gud forstår alle språk og hører alle bønner. Så bar det hjem – og rett i dusjen!

Svein sammen med biskopen fra Tibati.